Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 21. oktober 2013

In the space where your brain and your heart collide (JEG HAR FLYTTET TIL ET NYTT INTERNETT-HJEM)

Soundtrack: Berlin - Amanda Palmer
Dette er den tomme hånden min. 

For noen uker siden klemte den hardt om en tjuekroning, de siste pengene jeg hadde igjen for måneden, jeg gned den med tommelen og kjente på teksturen. Jeg pleier å kjenne skikkelig etter når jeg har noe i hånda, litt fordi jeg analyserer og identifiserer og litt fordi jeg synes det er vondt å slippe taket i ting. Dagen etter skrev jeg mynten jeg har på nattbordet var varm i går, varm fordi jeg hadde holdt den i hånda, fordi hjertet mitt slår, fordi jeg finnes i et utkast på mobilen.

Jeg har mye å holde fast i nå. Mer enn mynter. Mer enn jeg hadde for fire år siden, da jeg kollapset og sykemeldte meg, da verdenen min ble knøttliten, tom og forferdelig ensom. Bare det siste halvåret har jeg fått en mer givende og aktiv hverdag: En rimelig stabil vennekrets, forsiktig aktivitetstrening på en hyggelig og trygg arbeidsplass, en dyktig og snill saksbehandler(det finnes mengder av bra mennesker som jobber i NAV), yoga... Og et forhold som både er mer krevende og givende enn noe annet jeg har hatt. 

Støtten jeg har er viktig. Jeg har trengt den så lenge jeg kan huske. Men den er ikke nok. Jeg sulter etter noe jeg kan forme, bære og gi varme til. Varme jeg henter fra min egen kropp og mitt eget sinn.

Inntil mai i år skrev jeg her, men ettersom hodet mitt ble mer og mer kaotisk og jeg fikk fler og fler idéer, ble det ble vanskelig for meg å føle meg fri i denne bloggen. Den var så preget av ting som hadde vært. Den hadde en så veldig spesifikk form. Og de nye byggeklossene jeg hadde samlet opp, blåkopien av det jeg ville lage... De passet ikke sammen med strukturen som allerede fantes. Jeg gikk stadig med følelsen av at jeg enten måtte samle styrke til å plukke hele arkivet fra hverandre og sett det sammen til noe annet som jeg kunne bygge videre på - eller lage en ny plattform med et nytt navn.

Og jeg ville ikke egentlig endre bloggen jeg hadde fylt opp.  Jeg begynte å forstå at den burde få være det den er, har vært, i fred. Og jeg ventet. Lenge. Jeg liker ikke å slippe taket i ting. Det gjør vondt og det skremmer meg. Jeg forbinder all endring med tap. I noen av mine mørkeste stunder vil jeg ikke røre på meg fordi bevegelse = handling = konsekvens = endring = tap = sorg. Til tider hindrer det meg i å bruke enkelte  møbler, oppholde meg i spesifikke rom, dusje, lufte ut av leiligheten, gå på butikken, drikke vann, flytte et objekt fra et sted til et annet, spise. Frykt paralyserer. Når jeg blir paralysert, skammer jeg meg. Og skam er vanskelig å snu ryggen til. Jeg sjekket kommentarfeltet daglig. Sjekket posten. Sjekket mailen. Og det dukket opp savnemeldinger, ikke-romantiske kjærlighetserklæringer, trøst, oppmuntringer, fine linker, gode ønsker, bekjennelser, tegninger... Jeg ble vanvittig glad. Men jeg maktet ikke svare på noe av det. Og jeg skammet meg over stillheten og handlingslammelsen. Over å ha lukket døren. Men jeg trengte tiden og stillheten.

Behovet for å skrive/dele/kommunisere/samle; behovet for å holde dere i hånden og klemme hardt Jeg klarte, endelig, med god hjelp fra tine katrine, å bygge en ny blogg med et nytt navn. Denne bloggen. Den er ikke et blankt ark. Den er ikke en ny begynnelse Jeg tror ikke på blanke ark og nye begynnelser. Jeg tror ikke på at fortid "bare" er fortid. Jeg tror ikke på frikjennelse. Men jeg tror på det å stoppe opp og  granske omgivelsene, å tegne et kart, å finne ut hvor en vil dra og hvordan reisen skal se ut - og på å lete opp mot nok til å begynne å gå.

Jeg begynner nå.

mandag 13. mai 2013

jeg er her.

jeg forsvant. jeg vet jeg forsvant. fra bloggen og fra notatboken min. fra speilrefleksen. ble redd for å ta bilder, fordi jeg ikke klarte å slutte, det tok en halvtime å gå en fem minutter lang rute - verden var blitt for vakker og viktig og jeg måtte lagre alt, redde det fra å dø. mobilbilder er mindre og ikke like skarpe, klare, så jeg gikk over til dem. jeg ble redd for å skrive, fordi det begynte å bli så mange ting å skrive, fordi det begynte å bli så mange idéer, muligheter, ønsker. det begynte å bli enda mer kaos, samtidig som behoved for system ble overveldende. jeg var for sliten til å organisere. impulsen forsvant ikke, ordene ble mer høylydte, jeg har skrevet tusen innlegg og tekster i hodet mitt. men jeg rørte ikke notatboken. jeg orket ikke engang skrive utkast på mobilen. lot ordene komme og gå. jeg sørget dem, sørger dem, men... det har vært så tungt.

det har skjedd så mye. jeg har holdt et foredrag for en haug med fagfolk på en svær konferanse om psykisk helse. jeg har blitt enda tryggere på åpenheten min og på å kommunisere behovene/adferden min (du representerer deg selv, sier pappa). jeg har en skikkelig stabil vennekrets for første gang i mitt liv. og fått idéer til langt fler bøker.
jeg har også funnet noen. blitt funnet av noen. han kaller meg little rabbit - jeg har prøvd å stikke av fra ham så mange ganger, totalt overveldet av frykt, og han jager meg og henter meg tilbake. why do you love me? sier jeg og han svarer because it's easy and i want to. han har aldri luktet på lyng før og er forelsket i tanken så jeg tar bilder av all lyngen jeg ser; den er overalt her, og sender dem til ham. snart flyr han hit fra australia og får stikke nesen i en plante. men ikke før jeg har kysset ham.


glassbitene begynte å vokse seg sterkere i fjor. verden virket, til tider, svært fremmed. hodet mitt begynte å virke fremmed. vanlige former og farger, hendene mine, ordene, tallene... dissosiasjon. tilbaketrekning. en beskyttelsesmekanisme fordi jeg sørget så voldsomt over det jeg så (ser) på som realiteten - verdens funksjon? jeg vet ikke. men jeg har lært meg at hjernen min er et slags avvik. ingen har forklart meg hvorfor, de har ikke noe svar når jeg spør. men jeg har opplevd nær-psykose tre ganger nå. jeg tror det er det mest skremmende jeg har opplevd i hele mitt liv. og jeg vet det kommer til å skje igjen. på et punkt innså jeg at jeg hadde sluttet å elske meg selv og hentet frem hatet på ny. det var et nederlag og forferdelig vondt. skrikende stemmer og desperat lengsel etter aksept ingen andre enn jeg selv kunne gi meg. dypt pust, one more time with feeling, jeg går videre.

jeg synger. jeg spiller. huden på venstrehånda blir hardere. panneluggen vokser. jeg går på kafé alene igjen (for noen dager siden småsov jeg i den blå stolen på liebling, det kjentes så pokkers riktig). om morgenen sitter jeg naken med bena i kors og tenker på huden min, at den ikke er nummen, jeg stryker meg selv over knærne, halsen, brystene. jeg drikker vann, velsigner dets renhet med leppene, takker det for at det holder meg her. jeg har hatt tærne i jorda. jeg har danset meg svett to ganger. jeg gråt da årets første regnskyll kom. jeg gråt da jeg så star trek. jeg gråter når venner smiler til meg. og jeg ler, så ofte jeg kan, og høyt.

jeg har gitt opp organiseringen nå, den kommer ikke, jeg vil ikke ha den mer, vil puste ord og dele alt jeg synes er viktig uten system. det finnes forklaringer, årsakssammenhenger og nettverk i meg, men kaos regjerer. det er ok. jeg tror det er ok. snart endrer jeg teksten på speilet, bytter ut OP i HOPE med to andre bokstaver.

torsdag 25. april 2013

sanger jeg mener #1: hope there's someone av antony and the johnsons.


dette er lyden av stemmen min og drageukulelen min. det er også første gang noensinne at jeg spiller og synger på lydopptak. jeg har aldri våget før, aldri. men jeg ville gjøre noe modig og jeg har verket etter å synge så det høres siden jeg var bitteliten.

i natt sitter jeg våken og er redd for å sove, har gjort det lenge, drukket blåbærcider og snakket med fine twittermennesker og facebookmennesker istedet, planlagt den store bloggrevolusjonen, spist pasta, grått.

jeg er så sliten.

~

hope there's someone who'll take care of me
when i die, will i go?
hope there's someone who'll set my heart free
nice to hold when i'm tired

there's a ghost on the horizon
when i go to bed
how can i fall asleep at night?
how will i rest my head?

oh, i'm scared of the middle palce
between light and nowhere
i don't want to be the one
left in there, left in there

there's a man on the horizon
wish that i'd go to bed
if i fall to his feet tonight
will allow rest my head

so here's hoping i will not drown
or paralyze in light
and, godsend, i don't want to go
to the seal's watershed

hope there's someone who'll take care of me
when i die, will i go
hope there's someone who'll set my heart free
nice to hold when i'm tired

onsdag 10. april 2013

the living room.

soundtrack/sangtekst: the living room ~ amanda palmer

fourty-seven strings are pulled
by this angelic, beaten girl
and it breaks our hearts to hear
the music that comes out of her

i sted hadde jeg metall på tungen, en skje med rutemønstret skaft, bøyd fra forrige onsdag da jeg brukte den til å spa i alt for hard iskrem. klikkelydene skjeen lagde mot tennene sitter igjen i minnet. får meg til å tenke på tiden min i barnehagen. jeg vet ikke hvorfor.

shoulders hang on folded chairs
this will be our church tonight
we have dug our foxholes here
not an atheist in sight

jeg lytter til musikk og fyller munnen med vibrerende bilder. det jeg synger får ordet sacred til å banke i hodet mitt. ikke hellig. hellig er feil; hellig er ikke det samme ordet, selv om det ifølge enhver ordbok er nettopp det. hellig vitner ikke om den samme skjøre kostbarheten. hellig er platt og dødt, mens sacred har en egen puls. 

laughing, shaking, taking oaths
breaking sacramental cups
we pour the magic in our coats
thinking it can come with us

det er en flue i rommet. jeg lurer på om den kommer til å dø her inne. 

i've been breathing evil air
sharing needles with the sky
looking up; remembering
regina said they're just old light

stjernene i kaffekoppen er fremdeles de eneste jeg våger å se på. de er laget av fett og beveger seg i langsomme sirkler. sirkel. hva er en sirkel?

but you somehow understood
my oversaturated skin
you raised your hand up to my neck
and played me like a theremin

hjernen min fungerer ikke som din. hjernen min er et avvik. det er ikke min feil. aksepter det. aksepter meg. aksepter meg når jeg gråter fordi det begynner å regne og fordi regnet holder opp. aksepter meg når jeg vrenger ansiktet og knytter nevene fordi jeg ikke kan akseptere meg selv.

i see london, i see france
and all the things that we won't do
and if i never leave this chair
maybe i can go with you

alle som har gått fra meg, alle som har gitt meg opp - hvem er de nå?

i am finding solace here
in this unexpected place
like a startled, dying man
kneels in prayer just in case

jeg kan ikke gå fra meg selv.

and while the night sky sadly lit
all that we were sleeping through
death took my friend, benjamin
but he left his keys with you

smerter i skuldrene, bak pannen, i føttene. jeg er sliten av en hverdag der det å klare ta oppvasken er en virkelig seier, der jeg må ha ørepropper i lomma, der det å gå en dag uten å gråte, være redd eller utmattet må bevares som en uuvurdelig skatt.

so i'll kiss the air instead
as not to disturb your sleep
and if you never wake, my love
maybe you can come with me

sist jeg løftet lommespeilet så jeg mamma i ansiktet mitt.

lørdag 6. april 2013

ting jeg så i mars.

innsiden av venstrehånden min.

en svært ambisiøs plante.

slitasje.

en kjærlighetserklæring til ost.

mummitrollet gjennom vann.

hendene til pappa.

en vannglasskygge.

en sofa jeg ikke har sittet i siden jeg ble utredet for personlighetsforstyrrelser for over et år siden.

en fin hund.

knust is.

koppeavtrykk.

spor etter datamaskinen min.

galakser i kaffen.

min egen skygge om morgenen.

verdenskartet i stua til truls, nikolai og rudolf.

lichisteiner.

et bilde som gjorde meg kåt.

lysestaken i sagene kirke.

stearin med rar form.

dvdmenyen til the west wing.

en stabel med jordbær.

hvetemel.

mage + sollys.

riper i et bord på the shamrock.

to teposer i samme kopp.

en forlatt parfymeflaske.

grafittirester.

en værbitt blikkboks.

fordypninger i isen, laget av nedsunkne kvister.

sprukne steinheller.

lengtende blader.

et huskestativ uten husker.

fredag 5. april 2013

fra notatboken, torsdag fjerde april/på venterommet til klinikken for personlighetspsykiatri.

jeg har sittet her i nesten en time. venter ikke på noe som helst; er ferdig med behandling og har ingen egentlig grunn til å være her, men det er stille på den gode måten og jeg har kaffe. 



her finnes planter å vanne


og kopper å tegne.

dessuten kjennes det godt å sitte stille og puste etter terapi; å vente litt med bevegelse og gjøremål. å sitte helt i ro på et sted som ikke er hjemme er ikke det samme som å sitte helt i ro hjemme. det at jeg er hjemmefra vil si at jeg er i aktivitet selv om jeg ikke beveger meg stort. og aktivitet er fint, aktivitet gjør at jeg ikke føler meg like syk, like isolert, like avskåret fra verden.

onsdag 3. april 2013

spørsmål #1.

bildet er linket

hva er et kyss?

(ja, jeg spør deg. du som leser dette. har du et svar til meg? noe du vet, noe du tror, tenker?)

torsdag 28. mars 2013

åtte sannheter.



en: jeg er redd for stjernehimmelen og unngår å se på den.

to: når jeg ikke svarer på epost (og det skjer ofte) er det ikke fordi jeg glemmer det eller ikke bryr meg, men fordi jeg er redd og handlingslammet.

tre: jeg har sett sesong en av game of thrones tolv ganger.

fire: når jeg ler kaster jeg hodet bakover eller gjemmer det i hendene.

fem: jeg ble seksuelt aktiv da jeg var fjorten og angrer ikke på det.

seks: jeg har kjempelyst til å ta med meg ukulele og hatt til en park til sommeren og se hva som skjer.

syv: jeg synes narhvaler er de vakreste hvalene.

åtte: jeg elsker å lese høyt og vurderer å spille inn lydbøker.