jeg forsvant. jeg vet jeg forsvant. fra bloggen og fra notatboken min. fra speilrefleksen. ble redd for å ta bilder, fordi jeg ikke klarte å slutte, det tok en halvtime å gå en fem minutter lang rute - verden var blitt for vakker og viktig og jeg måtte lagre alt, redde det fra å dø. mobilbilder er mindre og ikke like skarpe, klare, så jeg gikk over til dem. jeg ble redd for å skrive, fordi det begynte å bli så mange ting å skrive, fordi det begynte å bli så mange idéer, muligheter, ønsker. det begynte å bli enda mer kaos, samtidig som behoved for system ble overveldende. jeg var for sliten til å organisere. impulsen forsvant ikke, ordene ble mer høylydte, jeg har skrevet tusen innlegg og tekster i hodet mitt. men jeg rørte ikke notatboken. jeg orket ikke engang skrive utkast på mobilen. lot ordene komme og gå. jeg sørget dem, sørger dem, men... det har vært så tungt.
det har skjedd så mye. jeg har holdt et foredrag for en haug med fagfolk på en svær konferanse om psykisk helse. jeg har blitt enda tryggere på åpenheten min og på å kommunisere behovene/adferden min (du representerer deg selv, sier pappa). jeg har en skikkelig stabil vennekrets for første gang i mitt liv. og fått idéer til langt fler bøker.
jeg har også funnet noen. blitt funnet av noen. han kaller meg little rabbit - jeg har prøvd å stikke av fra ham så mange ganger, totalt overveldet av frykt, og han jager meg og henter meg tilbake. why do you love me? sier jeg og han svarer because it's easy and i want to. han har aldri luktet på lyng før og er forelsket i tanken så jeg tar bilder av all lyngen jeg ser; den er overalt her, og sender dem til ham. snart flyr han hit fra australia og får stikke nesen i en plante. men ikke før jeg har kysset ham.
glassbitene begynte å vokse seg sterkere i fjor. verden virket, til tider, svært fremmed. hodet mitt begynte å virke fremmed. vanlige former og farger, hendene mine, ordene, tallene... dissosiasjon. tilbaketrekning. en beskyttelsesmekanisme fordi jeg sørget så voldsomt over det jeg så, ser på som realiteten, verdens funksjon? jeg vet ikke. men jeg har lært meg at hjernen min er et slags avvik. ingen har forklart meg hvorfor, de har ikke noe svar når jeg spør. men jeg har opplevd nær-psykose tre ganger nå. jeg tror det er det mest skremmende jeg har opplevd i hele mitt liv. og jeg vet det kommer til å skje igjen. på et punkt innså jeg at jeg hadde sluttet å elske meg selv og hentet frem hatet på ny. det var et nederlag og forferdelig vondt. skrikende stemmer og desperat lengsel etter aksept ingen andre enn jeg selv kunne gi meg. dypt pust, one more time with feeling, jeg går videre.
jeg synger. jeg spiller. huden på venstrehånda blir hardere. panneluggen vokser. jeg går på kafé alene igjen (for noen dager siden småsov jeg i den blå stolen på liebling, det kjentes så pokkers riktig). om morgenen sitter jeg naken med bena i kors og tenker på huden min, at den ikke er nummen, jeg stryker meg selv over knærne, halsen, brystene. jeg drikker vann, velsigner dets renhet med leppene, takker det for at det holder meg her. jeg har hatt tærne i jorda. jeg har danset meg svett to ganger. jeg gråt da årets første regnskyll kom. jeg gråt da jeg så star trek. jeg gråter når venner smiler til meg. og jeg ler, så ofte jeg kan, og høyt.
jeg har gitt opp organiseringen nå, den kommer ikke, jeg vil ikke ha den mer, vil puste ord og dele alt jeg synes er viktig uten system. det finnes forklaringer, årsakssammenhenger og nettverk i meg, men kaos regjerer. det er ok. jeg tror det er ok. snart endrer jeg teksten på speilet, bytter ut OP i HOPE med to andre bokstaver.
