Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 11. mars 2011

om å være laget av redsel.


tidligere i år skrev jeg et innlegg om å være laget av kjærlighet. samme kveld skrev jeg et innlegg om det andre, om redselen og sorgen, om skyggesidene ved å elske så masse - mine skyggesider, min sorg, følelser og tanker som er så vonde at jeg ikke har våget å dele dem. før akkurat nå. i kveld. jeg vet ikke hvorfor, men det dukket opp i hodet mitt, og jeg visste at i kveld, i kveld skulle jeg åpne utkastet og trykke på "publiser innlegg"-knappen.

så nå får dere lese, og tenke og si hva dere vil. jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det jeg mener,.og jeg beklager hvis det er uvant å lese et innlegg så blottet for håp her i bloggen, bloggen min, som skal handle så veldig mye om håp, om å holde ut og prøve. jeg håper dere forstår at selv om håp er viktig for meg, utrolig viktig, så har jeg behov for å kunne dele alt det andre, og det er like viktig for meg å kunne vise dere dette. mitt aller, aller vondeste. jeg har ennå ikke møtt noen som klarer å forstå hvorfor jeg, på akkurat dette området, ikke klarer å håpe eller tro, hvorfor det river meg fullstendig istykker. men slik er det. og her er det.

~

alt er så alt for synlig, tydelig, tilstede. det sprenger inn i hodet mitt, hvert eneste inntrykk, alt jeg legger øynene på, hendene på, leppene på, alt jeg lytter til, puster inn, registreres. ikke av hjernen - av meg, av hjertet, tanken. alt jeg registrerer resulterer i analyser av alle slag, mimring, spekulering, lengsel. kjenne etter, kjenne alt. tanker rundt følelser rundt analysene og mimringen og spekuleringen.

usunne og unormale mengder hjerneaktivitet rundt alt som skjer omkring meg og med meg, alt jeg føler og tar til meg og har inne i hodet fra før - samtidig. aldri en ting av gangen. aldri stllhet. aldri ro.  

hvordanhvorforhvahvistenkomdetersånnkanskjesånnkanskjeikkenårdadengangendetvarderfordetskjeddeogislikesituasjonererdetsånnogdestjerneneogmåtendensetningenblesagtpåkanskjeikkealltidaleneherbortekanskjesnartjegserjegserjegseråhherregudfådettilåholdeopp.

jeg ser alt, og er smertelig klar over alt jeg ser. ord knuser mot ord i hodet mitt, evige setninger, undring, konklusjoner. jeg mangler filtre som skiller bevisstheten fra underbevisstheten, jeg mangler filtre som skiller bevisstheten fra verden omkring. 

jeg kunne kanskje tålt det. kanskje. hvis det ble med alt det vakre, hvis jeg hadde håp i hjertet. hvis jeg trodde det betød noe som helst. hvis jeg trodde at alle detaljene var der av en grunn. hvis jeg trodde at det stofflige og hva det gjør med meg, med oss, ble lagret et sted, eller minnet om det i det minste. vinkelen på grenen jeg så, strålen med honning mellom skje og kopp, hundesnuter, skyggene trærne rundt akerselva kaster (de som strekker seg hele veien fra elven og opp til husene her på sagene, i alle fall om kvelden), latterkrampe, tingene jeg finner ut av om mennesker og hvordan de fungerer, tilgivelse, fantastisk mat, fotoalbum, myke senger, alt jeg vet som er viktig, viktig, viktig, en håndbevegelse, bildene jeg begraver i musikken min, smaken av ord. alt jeg bygger min verden på, alt jeg trenger, sulter etter, forguder, alt som bety noe, ha mening, være varig fordi det er så til himmerik vakkert... er betydningsløst. tomt. øde.

jeg tror ikke at det finnes noe bak. jeg tror ikke at noen ser oss, alltid, jeg tror ikke på noen grunn eller forklaring. jeg tror ikke på den udødelige sjel, jeg tror ikke på at alt jeg lagrer inne i meg er viktig av noen som helst annen grunn enn at hjernen min (og alle andre hjerner) er alt, alt, alt for kompliserte. jeg tror ikke at noe som helst varer, vedvarer, forblir. alt skal bli til noe annet, alt skal dø, og til slutt vil alt som noensinne er blitt bygget, skapt, tenkt, gjort, være visket fullstendig ut, brutt ned det aller minste, og universet kommer ikke til å savne noe av det som har vært. 

jeg hater det. det gjør vondt. det gjør vondt fordi jeg elsker jorden og alt det vakre på den så høyt at jeg ikke makter å vite at alt er ingenting, ingenting, og at jeg må forlate dette stedet en dag, denne vidunderlige gaven, denne skatten og alt den innebærer. jeg kommer til å slukne som et lys. det gjør meg så redd. jeg bryter sammen i gråt over den enkelte regndråpen som havnet på nesen min og som jeg aldri kommer til å få oppleve en gang til. jeg gråter over at jeg aldri, aldri, aldri mer skal bli syv år gammel. jeg gjemmer hodet i hendene fordi jeg vet at jeg kommer til å forlate jorden uten å ha rørt ved hver eneste kvadratcentimeter av planetens overflate. jeg stilner og avbryter måltider og flykter fra rommet på grunn av år jeg har mistet vekk, minnene jeg aldri fikk og aldri vil få knyttet til dem.

tankene er flodbølger som aldri legger seg og vissheten om disse forferdelige tingene blander seg med inntrykkene og til slutt skriker jeg, skriker og forsøker å klore meg opp, knytter nevene så jeg får neglemerker i håndflatene og i et forsøk på å ikke revne fullstendig kveler jeg det og gjør meg svak og slapp, jeg får avsky og utmattelse i blikket (han med skjegget og bestevennen har sagt det) og synker sammen, reagerer ikke. blir grå og matt. men ikke tom; full til bristepunktet.

jeg holder ut. 
men dette kommer ikke til å bli borte.

jeg vet så alt, alt for mye. og jeg forstår ikke. jeg forstår ikke hvordan noe så fantastisk og så komplisert og komplekst og rikt som verden og møll og lysflekker og hud og bevegelse og fisk og vannmeloner og regn og menneskehjerner kan eksistere uten grunn. og likevel klarer jeg ikke annet enn å være fullstendig overbevist om at det ikke kan være noen grunn. det finnes ingen mening, ingen mening. og det tar livet av meg. jeg er så sliten. jeg er så redd. alt som aldri, aldri kommer tilbake... alt jeg aldri, aldri vil se, føle, oppleve, eie... og alt det andre som vil forsvinne for alltid. alt jeg vet vil forsvinne. alt jeg er.

snakk til meg. gi meg ord. jeg trenger setninger som ikke er mine, jeg trenger noe å hekte bevisstheten på. men ikke forsøk å gi meg håp. værsåsnill.

13 kommentarer:

  1. noen ganger får jeg så lyst til å kysse deg i pannen og smile til deg, bare fordi du er deg og fordi du er fin. ((og jeg er egentlig også overbevist om at alt er ingenting, men prøver størstedelen av tiden å fokusere på alt det vakre, og helt enkelt bare det at det er vakkert.)) har etterhvert lært å kjenne hjernen min såpass godt at om jeg først stiller ett spørsmål, om jeg først setter ett hvorfor først, kommer så alle andre mulige spørsmål. også går det nedover.

    oppi alt rotet kan du høre på denne: http://open.spotify.com/user/soapbubble/playlist/6OnFLCkLQLHnI1H0Jb4pOi
    den roer meg litt ned, i alle fall.

    SvarSlett
  2. skulle ønske hodet ditt var litt snillere med deg.

    jeg passer sjeldent H&M sko :( så små størrelser

    SvarSlett
  3. "hjarter det" Eg skal lesa dette på ein litt betre dag kjennar eg. Men for no:

    http://open.spotify.com/track/0toWAJGXOvUnQVOXIT1z69

    SvarSlett
  4. Jeg skal ikke gi deg håp. Håp må du finne selv, enn så vanskelig det er. Jeg kan bare si til deg at du skriver uendelig vakkert, og at du er noe helt unikt. Og det er det <3

    SvarSlett
  5. Å leve er ein kunst. Men kunst for kunsten si skuld.

    SvarSlett
  6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  7. Når jeg leser dette minner det meg om da jeg var tenåring og hadde en periode med intens eksistensiell angst. Jeg satt å stirret ut av vinduet og var lamslått av tanken på at jeg skal dø, alle jeg kjenner skal dø og alt skal ta slutt. Jeg vet ikke hvorfor det gikk over. Kanskje var det hverdagens banaliteter og rutiner som gradvis lokket tankene mine over på enklere ting, skole, mote, ønsket om å passe inn. Men tankene er der fortsatt, de vil alltid være der, bak en tynn vegg. Noen ganger oppstår det en rift og det lekker ut. Jeg blir paralysert av denne uutholdelige følelsen av å være fanget i øyeblikket, at jeg kan gjøre hva jeg vil, være hvem som helst, men det er for mye, for mange muligheter, for mye frihet, for mange valg. Så snart jeg har tenkt en tanke, er øyeblikket forbi og det kommer aldri tilbake, jeg kan ikke holde fast ved noe som helst. Alt som finnes er nå, og det er alt for mye og alt for lite på samme tid.
    For noen år tilbake stod jeg på en båt i en sluse i telemarkskanalen og stirret hypnotisert ned i vannet som bruset og skummet med en ufattelig styrke. Lamslått tenkte jeg på hvordan denne kraften kunne dratt meg ned, revet min kropp i filler, skylt meg vekk. Jeg så på portene, på hvordan vannet hadde tæret på dem, det piplet ut gjennom sprekker i treverket. Det er som om vannet tolerer å bli holdt tilbake, men det kjenner sin styrke, før eller siden må det bli en rift og vannet bryr seg ikke om skjøre menneskekropper.
    Vi vet at de ikke holder, disse portene og demningene våre, men vi bygger dem for det. Mens vannet sakte men sikkert tærer på strukturene, bygger vi våre byer og dyrker våre åker i skyggen av demninger, vi står i båtene våre og stiger og synker mens portene åpnes og lukkes. Det må være en slags galskap. Det kan ikke være kun hverdagens banaliteter og rutiner som får oss til å fortsette. Det må være noe mer.
    Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være en fugl, en ape, en hval om du vil (det vet jeg at du vil!)å være drevet av instinkter fra dagen du er født. I motsetning til oss mennesker som er forbannet med denne evnen til å reflektere over vår egen forgjengelighet. Men denne evnen er ikke det eneste som skiller oss fra dyrene, vi har også denne fantastiske galskapen. Denne utrolig vakre idiotien. Det pipler, men vi reparer. Det brister, men vi bygger opp igjen. Selv om vi vet at ikke noe av det kommer til å vare.
    Uff, nå ble denne sinnssykt lange kommentaren veldig håpefull. Det håper jeg at du kan tilgi.

    Takk for alt du skriver.

    SvarSlett
  8. Åh, jeg er så glad for at du postet det, selv om det er utrolig trist. Jeg leste det forrige gang du postet det, og trykket på den fine hjerte-knappen på bloglovin etterpå, men så ble det slettet. Det ligger fortsatt i "Liked posts", og jeg leser de første linjene av og til...

    SvarSlett
  9. Jeg husker jeg tenkte veldig likt dette. Jeg husker jeg hadde som status på msn (den gang man brukte det) at why, oh why didn't i choose the blue pill/ I took the red pill elns. Som i Matrix altså. Jeg følte jeg så virkeligheten, den virkelige virkeligheten, og den var slett ikke bra. Jeg synes alle som var så positive hele tiden ikke hadde skjønt det. Og kanskje har de ikke egentlig det. Ignorance is bliss. Det er jo det. Og jeg vet ikke hvor jeg vil med denne kommentaren, men etter hvert har hodet mitt latt meg mer eller mindre i fred. I alle fall i perioder. Og jeg håper ditt kanskje også vil gjøre det. Selvom jeg ikke vet noe om deg, annet enn det jeg har skjønt av noen få bloggposter siden jeg begynte lese bloggen din.

    SvarSlett
  10. da jeg var fjorten, femten, seksten var jeg i religiøs krise og eksistensiell angst. jeg ba til gud om et tegn på at han fantes. han sendte jehovas vitner på døra i et sett. det vil si, han sendte dem jo ikke, gud griper ikke inn i vår verden (kanskje særlig fordi han nok ikke finnes), men det frika meg ut.

    i juni tok jeg toget nordover, helt fra oslo til fauske. så tok jeg buss hjem. på nattoget mellom trondheim og fauske, i den lyse lyse nordlandsnatta i det kjølige toget med den utslitte kroppen og hjernen min så jeg skog og fjell dra forbi toget (eller stå i ro, mens toget dro forbi dem). og så kom det over meg, uten forvarsel, den intense angsten, ikke for døden, men for ingenting, angsten for ikke-eksistensen, angsten for at alt jeg vet og husker og har opplevd forsvinner med meg, angsten for mørket, som ikke er mørkt en gang men bare ingenting. angsten for at skogen jeg ser forsvinner, for at bergene smuldrer opp, for at havet tørker ut eller skylder over hele verden, gjemmer den under vann, under snø, husene, byggene, alt vi har laget og gjort. angsten for den dagen jorda blir slukt av sola og alle menneskene er borte. angsten for alt jeg aldri får vite, alt jeg aldri får se, oppleve. angsten for at alle jeg elsker en dag forsvinner, og aldri mer finnes igjen.

    jeg satt alene på nattoget. frøys. svimal inni meg. hjertebank.

    og så må man bare gå videre.

    jeg prøver stadig. jeg elsker denne verdenen. den er så full av vakre ting. jeg elsker hvordan den føles evig, og skremmes av at den forandres foran øynene mine. jeg har grått over steinbrudd, over oppgravd blåbærlyng, over oppsmuldra moloer og vindskeive naust.

    så har jeg smilt og gledet meg over sola en sommerdag, en vinterdag. det blå havet som ligger stille og krystallklart. fuglene, hundene som leker i parken, kattene som maler i fanget mitt, blomstene som vokser, en fin dag med gode venner, en fullkommen glattslipt stein (som havet har laga, over flere tusenvis av år, havet). niser ute på fjorden. delfiner som kommer ut av mørket nede i Rødehavet.

    jeg prøver å velge det fine først.

    det er det beste jeg kan gjøre, og si, og råde til.

    SvarSlett
  11. Det var et vilt fantastisk blogginnlegg, noe av det beste jeg har lest. Så rart at noen andre i verden kan beskrive det man selv føler på en så god måte. Jeg tror jeg er heldig, for hver gang jeg begynner å tenke på slikt, så dytter jeg det hardt tilbake igjen. Det funker for meg, heldigvis. Da jeg var litta pleide jeg å gråte før jeg sovnet, kanskje i et år, fordi jeg visste at vi alle kom til å dø en gang, og da var det helt ferdig. En av de verste tankene jeg vet om.

    SvarSlett
  12. "hvordanhvorforhvahvistenkomdetersånnkanskjesånnkanskjeikkenårdadengangendetvarderfordetskjeddeogislikesituasjonererdetsånnogdestjerneneogmåtendensetningenblesagtpåkanskjeikkealltidaleneherbortekanskjesnartjegserjegserjegseråhherregudfådettilåholdeopp." omtrent der begynte jeg å grine. åh. au.

    jeg veit ikke helt hva jeg skal si. det er flere som har lagt igjen musikk, så jeg legger igjen musikk jeg også, fordi det gjør ting bedre for meg, lar meg fokusere på noe og lar meg glemme alt det andre, alle tankene som fyker gjennom stormen i hodet mitt som fossefall og lynnedslag.

    http://open.spotify.com/user/mariaksnes/playlist/4oocMjvRuk7IlIEOhVggME

    <3

    SvarSlett