Det oppstod en feil i denne gadgeten

torsdag 24. mars 2011

"kjære" aida og heid-vilde. (jeg vil anbefale alle som lurer litt på dette med å være sykmeldt på grunn av psykiske plager å lese dette. det er viktig.)

kommentarer dere har gitt meg:

aida: "Synes du egentlig ikke bare at det skurer og går med deg? Hva gjør du i disse selvangivelses-tider? Greier du å forholde deg til å levere inn selvangivelsen?" og "Før har du skrevet en del om "han", eller "deg", som du også omtaler han som. Har du plutselig kommet deg over han nå, siden du har fått deg ny kjæreste? Det var jo veldig fort gjort..?"

heid-vilde:  "Når skal du begynne å studere eller jobbe? Du skriver noen ganger at du blir dårligere og dårligere, og at verden knuser mer og mer sammen oppi hodet ditt. Men hvordan vet du at du er for syk til å jobbe eller gjøre noe fornuftig? Det kan jo hende at nettopp det å gå rundt hjemme uten noe nyttig å gjøre, bare bidrar til å forsterke at du føler jeg syk. Å komme seg ut i jobb eller studie kan være det som gjør deg frisk. Hvordan forsvarer pappaen din disse valgene du tar? Og hvor mye støtte får du fra nav? Hvis husleie koster over 6000 kr i måneden, pluss at du må ha mat å leve av. Så vidt jeg vet er det ingen ungdommer som egentlig har opparbeidet seg rett til å få så mye penger fra Nav. Det er bare hvis man er voksen og har vært så og så mange år i yrkeslivet osv. Føler du ikke at du sløser bort livet ditt med å leve sånn. Dette er jo 2.eller 3. året du ikke gjør noe som helst. Kanskje du kunne skrevet et innlegg på bloggen om dette.

Jeg er ikke meningen å virke sur, men får heller litt "bakoversveis". Jeg sliter psykisk, som deg, men er vokst opp med og vant til at selv om man er syk kan man ikke "avlyse" livet og melde seg helt ut av samfunnet. jeg har flere venninner som er syke, ei har b.la annet anoreksi og alvorlig depresjon. men hun tar imot behandling samtidig som hun presser seg selv og motiverer seg selv til å få fullført videregående skole. Alle psykologer vil si at det ikke er bra å sitte å gjøre ingenting. terapi må kombineres med ett eller annet, jobb eller studie. Ellers får man for mye fritid og dødtid, og da gis de vanskelige tingene bare enda mer kraft og spillerom. Man blir altså aldri bedre. du går jo i terapi en gang i uken, men det er naiv å tro at det er en "plan". du blir ikke bedre, sier du, og at det er bare å vente og håpe at du blir frisk en dag. kanskje det å jobbe litt eller ta et fag vil få tankene på andre baner for en liten stund av dagen? Hvis man har noe konkret og fornuftig å gjøre "tvinges" man litt til å få en god døgnrytme, f. eks sove til faste tider og komme seg avgårde til avtaler. Når man venner seg til det, går det helt greit. jeg mener bare at man ikke kan sette livet på vent fordi man er syk. tenk bare på hvordan det vil se ut på en CV, samt tapt arbeidsfortjeneste og pensjonsår."

mitt svar lyder:

dere er, selvfølgelig, anonyme - jeg har aldri opplevd kritiske og ekle kommentarer fra folk som faktisk viser hvem de er, folk som gir mulighet for motangrep. og jeg må si jeg er sliten av slike som dere, som later til å tro at psykisk syk er synonymt med veik, nihilistisk, lat, egoistisk og dum - i alle fall hos andre enn dem selv.

uansett. ja, jeg greier å forholde meg til slikt. jeg sliter kraftig med å ha oversikt over datoer og papirer, og akkurat det får jeg hjelp med, takk og lov, men min innstilling og oppfatning av selvangivelser og skatt og slikt er nok på lik linje med de fleste andres. det er mye i veien med både kroppen min, sinnet og hjertet mitt, og såvidt jeg vet har tilogmed hjernen min noen kjemiske feil, men intellektet mitt har det helt topp. 

mange tror at det å sykmelde seg ligger på lik linje med å gi opp og overgi seg til kaos, at det å måtte få hjelp der en er handicappet er det samme som å være mindreverdig som samfunnsborger. som om jeg har valgt å fjerne meg fra samfunnet eller ser på dette med å være sykmeldt som en ferie der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil og ikke ha ansvar for noe. som om jeg bare går rundt og venter og håper på at noen skal rydde opp i problemene mine og sette sammen alt som er knust, bygge min hverdag for meg. som om jeg har avlyst livet mitt. dere gjør meg rasende. tror dere at fordi dere har egne psykiske plager og har møtt alle, så vet dere alt om meg og mitt, hvorfor jeg lever slik jeg gjør? tror dere at dere har noe å fortelle meg om hva jeg må gjøre for å leve bedre? tror dere at det å presse seg selv, hardt, innebærer det samme for alle som sliter psykisk? tror dere virkelig at jeg er så uinformert og så lite oppvakt at jeg ikke vet at rutiner, vaner, å fullføre noe, å lage avtaler - å ha daglige og ukentlige gjøremål, er ufattelig viktig? tror dere at dere vet hvordan det er å være fysisk utviklingshemmet(jeg tenker her altså på add), selv om dere ikke er det, selv? 

alvorlig talt. det får være grenser for å blande seg borti ting man ikke vet noe om, for å tråkke i salaten, stappe begge føttene i munnen. å "slite psykisk" er ingen fellesnevner for alle psykiske problemer, eller fysiske problemer som påvirker det psykiske. hvordan våger du, heid-vilde, å påstå at det å pleie og ta vare på seg selv, å bygge opp egen psyke, å ta tak i behandlingen en får når den ikke er god nok, å kjempe for seg selv, ikke er å gjøre noe fornuftig? hvordan våger du å si at jeg sløser bort livet mitt? og hvordan våger du å anta at jeg ikke har gjort "noe som helst" på tre år? har du overvåket meg personlig? sett hva jeg gjør dag for dag? 

jeg har ingen mulighet eller sjanse overhodet til å klare meg i en vanlig hverdag akkurat nå, jeg har faktisk aldri taklet det, selv om jeg har prøvd fullstendig desperat, helt uten stopp, og jeg evner heller ikke å små smått begynne å rehabilitere meg før jeg 1. har fått bukt med søvnapnen min og begynner å sove om natten i stedet for bare å drømme - jeg har fått tilsvarende 1 til 2 timer søvn per natt de siste årene. 2. jeg får en behandler som gjør annet enn å bare sitte og se trist på meg, og som faktisk vet noe som helst om diagnosen som har gjort at jeg har hatt enorme problemer med skole og studier som er lagt opp på "vanlig" vis. 3. jeg får tilgang til psykiatrisk sykepleier som kan hjelpe til med fler praktiske ting, som å organisere og handle og gi oversikt, slik at jeg kan bruke mine små krefter på andre ting - som for eksempel å forsiktig begynne å bygge en strukturert hverdag.

jeg vil anbefale alle de som virkelig halter og som føler seg som om de er i ferd med å gå under, men tror de "må" forsøke å klare akkurat de samme tingene som "alle andre" klarer, på akkurat den samme måten, å be om hjelp og å forme hverdag og gjøremål rundt egne behov, heller enn å forme seg selv rundt det som forventes. bytt ut "jeg burde" med "jeg trenger".

jeg innså, alt for sent, at det ikke gikk mer, og at det ikke trengte å gå mer. at "alle" de andre som taklet ting på normalt og helt fint vis, taklet ting på normalt og helt fint vis fordi de ikke hadde mine problemer. jeg måtte lære meg å være syk, lære meg å forsøke å takle å sette alle mine ambisjoner, drømmer, ønsker og planer på vent for å ta vare på meg selv og finne ut av hva i all verden som kunne gjøres for å få livet mitt til å se annerledes ut. jeg har måttet bearbeide en helsikes mengde vanskelige følelser knyttet til akkurat dette, helt på egenhånd, og jeg har klart det bra, flyttet fokuset fra skam og dårlig samvittighet og selvhat, til det som er viktig:

jeg er en sabla god venn. jeg innrømmer det hvis jeg vet har gjort en feil. jeg er svært intelligent. jeg bærer store mengder omsorg og ansvarsfølelse med meg hvorenn jeg går. jeg kan lage mat som ingen andre jeg kjenner. jeg tilgir, alltid, om tilgivelse virkelig trengs. jeg kan lære meg nesten hvasomhelst utenat og lærer meg instrumenter raskere enn så mange andre. jeg kan skrive og holder så smått på med det som skal bli min første bok. jeg har et levende smil. jeg er god til å trøste. jeg vet at latter og kyssing og kino og hva slike fine ting gjør med meg er av langt større betydning enn at jeg synes det er supervanskelig å gå på butikken og til legen, eller at jeg ofte må gjemme meg under dynen og ringe og be om hjelp til å ta oppvasken. jeg vet at jeg gjør alt det jeg må, skal, og trenger å gjøre akkurat nå. jeg lever.

angående ting jeg har fått til allerede: jeg har fullført videregående. jeg gjorde det i ett jafs, begynte da jeg var seksten og fullførte som nittenåring - under ekstreme omstendigheter (spiseforstyrrelser, kraftige depresjoner, pågående traumatiske opplevelser og fullstendig ubehandlet add) og med null hjelp fra lærere og medelever, om jeg må få legge det til. null spesialbehandling. jeg strøk ikke i ett eneste fag, og gikk tilogmed ut med noen seksere. i ettertid har jeg innsett at det er et mirakel at jeg ikke kollapset allerede før jeg begynte på videregående. jeg har forsøkt meg  i arbeidslivet to ganger, uten å innse annet enn at selv om jeg virkelig vil dit en dag, til en hverdag som er hel og stor og litt mer fullstendig, og selv om jeg er hundre prosent egnet, sånn i forhold til evner og innstilling, til å arbeide godt som assistent på et språk og-inkluderingskurs for utenlandske kvinner, og å fungere ypperlig som barnehagetante, så er jeg syk og må bli frisk først. og det er IKKE et nederlag, men det eneste ansvarlige jeg kan gjøre overfor meg selv.

når det gjelder økonomi, så får jeg ikke trygd, men arbeidsavklaringspenger, ettersom jeg er sykmeldt og i en prosess på vei til å prøve å bli friskere - IKKE ufør. dette vil si rundt 8800 kroner i måneden, pluss bostøtte på 3600 kroner i måneden - penger jeg har rett til, krav på, penger jeg har måttet kjempe og argumentere og fikse og trikse for å få - med hjelp fra min fantastiske pappa, som er en svært dyktig sosionom og har både hode og hjerte på akkurat de rette stedene. som vet å støtte og bygge opp.

og om noen studerer min fremtidige cv og mener det er et problem at jeg har vært psykisk syk og uten arbeid i noen år, så kan jeg garantere deg at han eller hun ikke kommer til å bli min fremtidige arbeidsgiver.

det som er viktigst for meg er at jeg skal ha det så bra som mulig på vei herfra til den dagen eller natten jeg drar herfra. ikke at jeg fortest mulig får meg en 9 til 4 jobb, slik at jeg kan være vanlig. om dette betyr at jeg må utsette alt jeg brenner for å gjøre (studere språk, barnepedagogikk, teologi, musikkhistorie, jobbe i bokhandel, sette sammen en utstilling, selge bilder jeg har tatt, reise rundt og holde foredrag om saker og ting, fullføre boken min) til jeg blir femti - ja, da er det det jeg må gjøre. å bli frisk tar tid. jeg hater å være sykmeldt, jeg hater livssituasjonen min, men jeg vet at det er nødvendig, alt sammen, og at jeg vil ødelegge meg selv ytterligere hvis jeg haster ut i ting jeg ikke er klar for. behandling, medisin, omsorg, pleie - SÅ rehabilitering, som også tar lang tid. å lære seg å gå igjen tar tid. akkurat nå sitter jeg i en metaforisk rullestol, og jeg holder ut. jeg yter vanvittig bra i forhold til tilstanden min. jeg kjemper. jeg gir ikke opp.

25 kommentarer:

  1. De absolutt styggeste kommentarene jeg har fått knyttet til mine depresjoner og sykmeldinger, har stort sett vært fra andre som også har hatt psykiske problemer, men som ikke har vært sykmeldt eller søkt noen form for behandling (eller diagnostisering) for det. Jeg lurer på om ikke en del av disse har en slags motvilje overfor dem som faktisk har klart å spørre om hjelp, eller klart å innrømme at de er syke.

    SvarSlett
  2. folk som prater uten noe kunnskap er så utrolig provoserende. folk som tror at folk som er syke VIL være syke trenger et skikkelig slag i hodet. ingen vil syke (og ja, jeg vet det fins folk som vil være det av mange grunner, men de er alt syke). psykisk syk er på mange måte verre enn å være fysisk syk, så jeg forstår ikke hvorfor folk ser på det som motsatt. "oi, du sitter i rullestol, stakkars deg" men "åja, du er bare deprimert? ta deg sammen".

    å presse seg selv og kroppen på feil måte er ikke bra i lengden, til og med leger sier at det er noe man ikke bør gjøre. det ender bare med at man blir verre enn man hadde trengt å bli.

    alle har bare en kropp og et sinn (som funker forskjellig fra person til person), og det må man ta godt vare på. de som ikke klarer å respektere det syns jeg synd på.

    jeg vet så alt for godt hvordan det er å være syk, både psykisk og fysisk, og det er ikke gøy. så folk som ikke klarer å komme med støttende ord bør dra dit pepperen gror. mas og kritiske ord kan dere ta med dere.

    SvarSlett
  3. Så grusomt! Helt forferdelig hvor uomtenksome noen kan være. Hadde de bare visst hvor tøft det kan være med psykiske problemer. Håper virkelig du klarer å reise deg over det. Det er bare ikke verdt det.

    SvarSlett
  4. Kommentarene fra aida og heid-vilde gjorde meg sinnsykt deprimert og nå vil jeg gråte, for jeg har ikke klart å jobbe, gå på skole eller lignende på snart 4 år. Og jeg bare får så sinnsykt vondt. Jeg prøvde meg på videregående 3 ganger, men droppet ut hver gang fordi jeg brøt helt sammen hver dag før skolen. Det er ikke som om folk med psykiske problemer ikke prøver. Og bare... jdikglldjg nå er dagen min ødelagt og jeg er trist og føler meg dum.

    SvarSlett
  5. josefineetellerannet: men kjære deg. hele poenget med innlegget mitt er at disse jentene tar SÅ SINNSYKT FEIL. dagen din skal ikke ødelegges på grunn av noe slikt noe, den får ikke lov til det! fokuser heller på alt jeg skrev, på mine tydelige, og gode argumenter mot alt de sier. det er ikke din feil. du prøver og er kjempeflink som prøver. og du trenger hjelp. kanskje du burde forsøke deg på ett fag av gangen? terapi og økonomisk støtte er i alle fall noe du burde kikke nærmere på, om du ikke har gjort det alt. du er ikke dum. og du trenger ikke være trist for dette. vær heller trist pga ensomme hvaler og fordi det finnes mange som ikke forstår - ikke vært trist fordi det er vanskelig å få til ting. bak muffins og husk at du er modig.

    SvarSlett
  6. Utrolig bra skrevet!
    Hilsen Monika

    SvarSlett
  7. Takk takk takk. Det du sier hjelper faktisk veldig mye. Jeg får allerede hjelp, og har vært innlagt flere ganger, noe som har hjulpet litt når det gjelder å være alene blandt ukjente mennesker. (Selvom mamma var med i et annet rom.) Noen ganger har jeg det litt vanskelig bare, og tar ting veldig til meg og føler at alt bare er håpløst og at tullingene som skriver sånt har rett, selvom jeg er enig i alt du skriver. Jeg er bare veldig redd mennesker, og blir da redd at de fleste skal mene det samme som dem, selvom det selvsagt ikke er sant.

    Det burde finnes flere som deg. Garantert.
    Og jeg tror jeg skal bake eplekake så fort jeg har muligheten, for det hjelper!

    Igjen; takk takk og enda en takk

    SvarSlett
  8. Jeg vil bare si at det er fantastisk at du skriver om dette og er så ærlig og åpen.

    Det er trist at folk ikke kan forstå hvor vondt det kan være, og at ingen velger å være avhengig av hjelp og støtte mens man venter på å bli frisk.

    Jeg hadde et jævlig år i fjor, og slet masse med skole og alt sammen, og jeg merket fort at noe av det verste var å hele tiden måtte forsvare fraværet mitt og hele tiden føle meg mistenkeliggjort.

    Å se en som deg - som helt tydelig har det mye vondere og må gjennom mye mer fælskap enn jeg måtte tåle - holde hodet hevet og kjempe kampen slik du gjør, det gir håp.

    så igjen. takk.

    SvarSlett
  9. jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn jeg synes det du gjør er beundringsverdig. både det å svare så utfyllende på slike kommentarer, det å være så åpen og ærlig om hvordan du har det, og det å kjempe de kampene du gjør, både med deg selv og hverdagen og med "systemet". tusen hjerter til deg.

    SvarSlett
  10. Jeg må bare si, jeg får trygd, og det er ikke fordi jeg er syk, men rett og slett fordi jeg ikke klarer å få meg en jobb. Jeg hater det, men prøver å tenke at det er slutt når jeg får en jobb, eventuelt til høsten når jeg begynner å studere. Folk har rett på hjelp fra staten hvis de trenger det, og det har ingen andre noe med å gjøre. Jeg tenkte jeg måtte bare si det, selv om det (kanskje) ikke var poenget med innlegget, men ja. Jeg burde heller fått kjeft, enn deg som faktisk er syk.

    SvarSlett
  11. valerie: jeg mener på ingen måte at det er skammelig å gå på trygd - på INGEN måte, hvis det virket sånn må jeg bøye meg i støvet og beklage. jeg ville bare forklare for de som tydeligvis tror jeg går på trygd og får "for mye" penger, og ikke har rett til trygd, at jeg faktisk ikke går på trygd. som nevnt ovenfor har jeg en far som jobber på sosialen, og vet en del om disse sakene da han snakker mye med meg om jobben sin - uten å bryte taushetspliktsgrensen med så mye som en milimeter. jeg er helt enig, folk har rett på hjelp fra staten hvis de trenger det. dette er hovedgrunnen til at jeg alltid vil støtte dette med å betale skatt, alltid. det er ikke lett å få seg jobb for noen, og nå kjenner ikke jeg til ditt liv, men om du har opplevelser og livsvalg bak deg som har ført til din arbeidsledighet, så betyr ikke det at du skal ha kjeft av den grunn. punktum finale.

    SvarSlett
  12. valerie: altså, det jeg mente var at det spiller ingen rolle om du er arbeidsledig på grunn av kontinuerlig uflaks, eller på grunn av rusmisbruk eller mangel på utdannelse - du skal ikke ha kjeft på grunnlag av at du får støtte selv om du ikke er psykisk syk.

    SvarSlett
  13. Ånei, jeg mente ikke å antyde på noen som helst måte at du ser ned på folk som får trygd! Jeg ville bare si til de som hadde kommentert at man trenger ikke være syk eller lat for å jobbe, noen har bare problemer med å få jobb fordi det er altfor lite jobber tilgjengelig her i Bergen (og kanskje rundtomkring i resten av landet.) Jeg har ikke noen annen grunn enn det, men det er en helt grei grunn til å få penger når man trenger det, selv om jeg skal innrømme at jeg på enkelte dager skulle ønske det var noe galt med meg sånn at jeg slapp å ha så dårlig samvittighet, men sånn er det bare.

    SvarSlett
  14. valerie: bra vi forstår hverandre! du skal ikke ha dårlig samvittighet - du fortjener hjelpen du får. punktum finale.

    SvarSlett
  15. Dette var berre heilt... fantastisk skrive. Kloke, vakre deg. Du er så ressurssterk (berre det at du midt oppi alt det vonde klarer å halde deg fast i den fornufta som fortel deg at slik livssituasjonen din er no er NØDVENDIG, seier så utruleg mykje om deg).
    FOR ei styrke du har. FOR ei jente.
    Du er eit forbilde.
    Er det greit om eg lagrar dette innlegget på dataen min?

    SvarSlett
  16. june: kjære kjære deg, som alltid sier slike vidunderlige ting til meg og styrker selvtillitten min. selvsagt kan du det. jeg gløder fordi du vil gjøre det. TAKK. du og slike som deg holder meg gående.

    SvarSlett
  17. Jeg blir stolt av deg av å lese dette. Og jeg er offisielt stolt over deg, på ordentlig. Det krever tonnevis av mot og styrke for og i det hele tatt sette alt på vent. La drømmene stå i andre rekke, og bare pleie seg selv. Jeg er så redd, du aner ikke, for at mørket (som jeg definerer det som, fordi jeg ikke vet hva det er) har kommet og tatt meg med. Men jeg vil ikke møte noen som tror de kjenner meg bedre enn jeg gjør selv, som kommer til å bekrefte hvordan jeg har det. For jeg tør ikke sette livet mitt på vent, jeg tør ikke la tiden gå og la det ta med seg alt jeg har og glemme meg, for det skumleste jeg vet er å være alene, for selv når jeg er med alle jeg kjenner, så føler jeg meg ensom da også.

    Jeg skulle ønske jeg kunne trylle, gi sånne som deg tilbake det du mangler, og fjerne det du har for mye av. På den måten at du kan trykke play og endelig smile, løpe, hoppe, danse og drikke vin til frokost og kvelds igjen, og du ikke trenger den metaforiske rullestolen lenger. Skulle ønske det fantes nok livsgnister til alle som fantes. Takk for at du er du og takk for dette innlegget!

    SvarSlett
  18. Hei!
    Flott bloggpost, og du tar opp noe viktig. Jeg er selv sykemeldt på grunn av angst og depresjon (etter en lengre innleggelse), men jeg har vært så heldig og få veldig få negative kommentarer etter at jeg ble sykmeldt. (Men det er jo ikke for sent ennå.) Det hjelper at flotte folk er åpne om dette - stå på!Du er sterk.

    SvarSlett
  19. er ganske enig med deg på mange punkter.
    hater når folk skal si "ta deg sammen" og slikt - det er så jævla frustrerende, og det er grunnen til at jeg sliter mer enn jeg burde med mine problemer. har helt ekstrem sykdomsangst, og det er virkelig få som skjønner hva det egentlig har å si for meg og mitt liv. jeg lever ca. i en boble hvor jeg skal sjekke meg selv for merkbare svulster og tumorer flere ganger daglig - de enkelte jeg har nevnt det for, har en reaksjon der minner om "?" - folk skjønner ikke, og det er teit at man skal slite ekstra, bare fordi man ikke sitter i rullestol, sikler ukontrollert. Jeg får så vidt ha en normal hverdag - jeg kjemper mere enn alle jeg kjenner med å gjennemføre skole, fordi jeg ikke kan klare å ha denne angsten og passe skolen på samme tid. Alting er dobbelt arbeid for meg. Ville ønske folk var mere oppmerksomme på mental sykdom.

    SvarSlett
  20. helt utrolig bra av deg! STÅ PÅ! Ble veldig lettet over at det endelig var en som fikk sagt det på en ordentlig måte!

    SvarSlett
  21. Shit, jeg ble sinnsykt irritert av å lese disse jentenes kommentarer. Fy faen, hvor ignorant er de! Jeg synes det er fantastisk artig at folk tror de vet alt om en sykdom fordi noen de kjenner har den. Ja, for det finnes jo ikke variasjoner i en sykdom?! Jeg har selv ei venninne som akkurat kom seg igjennom videregående i den verste perioden i hennes liv, hun er lærling og klarer seg bra. Jeg har en bror som er bipolar, han kommer aldri ut i arbeidslivet. Det er ingenting han får gjort noe med. Det finnes jo allikevel fungerende folk som er bipolare, ta f.eks. Stephen Fry! Også finnes det alle de bipolare som tar selvmord, som Kurt Cobain. Det er variasjoner i alle sykdommer, og det gjør meg så sinnsykt irritert at noen skal sitte et eller annet sted i dette langstrakte land og rakke ned på noen de tror de vet alt om bare igjennom noen blogginnlegg. Dette er sånt som får meg til å tenke at det finnes så utrolig mange idioter uten empati der ute.
    Jeg ønsker deg uansett lykke til videre, og selv om jeg håper at du kommer deg raskt opp på beina igjen, så gir jeg deg min velsignelse til å bruke så lang tid du trenger. For det er tydeligvis viktig for folk at andre er enig i det man gjør. Seriøst, for noen drittsekker.

    SvarSlett
  22. Fantastisk. Det er så fantastisk skrevet, og det er så fantastisk at du klarer alt det du klarer. De kommentarene er så forferdelig unødvendige, det er folk som virkelig ikke vet hva de snakker om.
    . Jeg håper de leste det, og jeg håper de tok det til seg.

    SvarSlett
  23. Jeg vet ikke om Sara over her kjenner deg, det gjør ikke jeg, men jeg må bare si det samme: Jeg er også stolt av deg.

    SvarSlett
  24. Jeg har lest bloggen din i noen få måneder, litt til og fra, og tittet litt gjennom arkivet noen ganger. Og jeg tar meg selv i å lete etter dette innlegget gang på gang, for dette er så utrolig viktig! Det er så velskrevet og du setter så godt ord på det som ofte er vanskelig å forklare når noen spør meg om ikke jeg bare skulle skaffet meg en jobb eller få gjort noe med livet mitt. Sist jeg skaffet meg en jobb, endte det i en så vond angst at jeg ikke holdt ut å være der - men som jeg fortsatte i altfor lenge fordi samvittigheten min og den flinke piken i meg fortalte meg at det må man bare. Til slutt sa det stopp og jeg bestemte meg for å lytte til hva jeg trenger for en gangs skyld. Jeg sa nei. Mange ganger. Jeg sa nei til det meste, og ropte heller høyt om hjelp. Jeg tror det de fleste misforstår med det å "skjerpe seg og presse seg", er at det kan virke positivt, men bare for en stund. Helt til det smeller igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å forstå at det ikke er noe særlig konstruktivt å fortrenge et problem i stedet for å ta tak i det ved rota og (forhåpentligvis) bli kvitt det en gang for alle? Men det er tydeligvis vanskelig å fatte, for den "skjerp deg"-holdningen har til og med hatt et ganske godt tak på meg også. Selv om kroppen min har skreket "Nei, nei nei, det er ikke nok!". Heldigvis ikke nå lengre. Nå skrev jeg veldig mye, og det er litt uvant og veldig skummelt egentlig, men i dag måtte jeg bare, for, med fare for å gjenta meg selv, det du skriver om her er så viktig! Og jeg vil at alle skal lære dette, ikke minst de som sliter selv, men som nesten går til grunne ved å prøve å opprettholde "et vanlig liv". Du er klok, ærlig og modig, og jeg heier på deg i kampen for å komme dit du ønsker å være. Uansett hvor lang tid det vil ta. Noen ganger må man bare ta seg tid. Dermed basta.

    SvarSlett