Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 4. mars 2011

not now, but soon.

jeg er ikke frisk. jeg er ikke tilfreds. jeg er ikke glad. jeg er ikke ok. så mye inni og utenpå er ødelagt og oppbrukt. så mye er i veien med kroppen min, med hodet mitt. hjertet også. jeg vakler under store, tunge, skarpe ting som presser meg nedover jevnlig. jeg evner ikke å distrahere meg selv skikkelig, i og med at hjernen min har noe kjemisk feil med seg slik at alle tankeimpulser registreres. jeg har kjempet mer eller mindre forgjeves i et års tid for å få konkret hjelp med de mest konkrete av problemene mine, snakket med massevis av fagfolk hvis definisjon av begrepet terapi går ut på å sitte med bekymret mine og lytte. jeg har møtt så himla mye motgang at det er et under at jeg ikke har gravd meg ned et eller annet sted. jeg har ikke krefter til noe annet enn å være i  live og skrive og spise og samle opp fine ting jeg snubler over - og ganske så jevnlig har jeg ikke det en gang, jeg slutter å ta til meg næring, glemmer å drikke, klarer ikke stå opp, orker ikke tvinge meg unna kniver og kloring og egenpåførte slag (men det er mange år siden jeg har gitt meg selv blåmerker. stolt av det. en skal alltid være stolt når en får til noe.)

det føles naturlig (men skummelt likevel) for meg å være ærlig om slikt, om det som er sårt og hardt og grusomt, dette med mental helse og hva man skal gjøre og holde fast i når alt er istykker. slikt er så viktig for meg, og jeg vil skrive mer, mye mer, om psykiske plager og fortiden min, om systemet jeg har havnet i, om tilbud en kan få, om hvordan en kan takle tunge situasjoner, tanker og følelser, om reisen min fra utbrent og nedslitt og sorgfull og redd, til litt mer sammenhengende, med større energinivå og mildere, tryggere hjerte. en annen hverdag - formet etter mine egne behov og ønsker. ikke like mange skrik, ikke like mange glassbiter under huden. lysere utsikter.

men jeg er ikke på et sted der jeg klarer det akkurat nå. jeg er ikke på et sted der jeg orker å holde så mye fokus på alt det som er overveldende og uutholdelig. jeg er ikke på et sted der jeg har krefter til å virkelig ta det fatt, og jeg klarer ikke å gå igang med sånt som er prosjektaktig, klarer ikke holde oversikt. jeg har fått så mange dårlige nyheter i det siste, jeg skal til legen med kanskje fem forskjellige viktige ting, og jeg bruker alle kreftene jeg ikke har på å synge og tegne og klappe katter, på å legge merke til slikt som er fint. det er så mye som ikke er fint, og jeg trenger å skrive så lite som mulig som sånt akkurat nå, trenger å fortelle om skatter og kaféturer og kyss. jeg vet heller ikke sikkert hva jeg klarer å vise dere og kaste lys på og klarer ikke helt føle meg trygg på hva som er det rette å ta tak i. det er også ikke så lett å bli sikker på hva dere tåler, sånn angående ærlighet og mørke.

det er så rart, igrunnen. det er sosialt akseptabelt å sette merkelapper på alt sammen (depresjoner, angst, adhd, bipolar, melankoli, sorg, søvnløshet, utmattelse, suicidale tendenser, ustabilitet), men straks en virkelig går inn på hva som gjemmer seg bak disse ordene så er en alt for åpen. for ærlig. skremmende. oppmerksomhetssøkende. brutal. ekstrem.

jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg vet at jeg ikke liker det. at jeg ikke vil godta det som min egen virkelighet. jeg har snakket med og lest ordene til så mange folk som har det uutholdelig vondt på så mange plan og som holder det for seg selv, av alle mulige slags grunner. aller mest er det fordi de er redde at de gjemmer det bort, eller fordi de tror det er selvforskyldt, eller fordi de tror det ikke finnes hjelp å få, at ingen vil prøve å forstå eller støtte. det gjør meg så sint og trist at jeg vil kaste ting i veggen og reise rundt og holde foredrag eller noe... men. ja. det vil komme fler tekster om denne siden av meg og av verden. historier, tanker. jeg må bare vente til jeg ser det litt klarere, til jeg har krefter til å være litt i prosjekt-organisere-modus. jeg håper dere vil like det, på et eller annet plan. kjære bloggen min kan ikke bare være rosenrød, himmelblå, mintgrønn. det kan ikke bare være hvaler og tekopper og fine folk og bøker og musikk, ikke bare fordi jeg er mer enn disse vakre og viktige tingene, men fordi behovet for å kaste lys på alt det andre brenner så sterkt i meg. bloggen ble formet gjennom min trang til å vise frem, kategorisere, uttrykke, systematisere, samle. og slik kommer den alltid til å være, tror jeg. mange fasetter, kontraster og gråsoner. et internettkaleidoskop.


4 kommentarer:

  1. jeg syns du skal skrive akkurat hva du vil når du vil, og prøve å ikke tenke for mye på hva folk som leser det synes (jeg vet det er vanskelig, klarer det jo ikke helt selv en gang). du har så mange fine lesere, så det burde gå veldig bra.

    sv: jeg har prøvd å følge oppskrifter før, problemet er bare at det alltid er en eller annen rar glutenfri melk MIX som skal brukes, og hver gang jeg bruker en sånn mix (som kanskje ikke er av samme merke), så blir det alltid helt gale. jeg må prøve å finne en som sier litt mer bestemt hvilke meltype jeg trenger, tror jeg. men takk <3

    SvarSlett
  2. Jeg er veldig enig med tinekatrine! Du bør så absolutt skrive det du føler for, og det å skrive om problemene sine er utrolig vanskelig og krevende, men det krever et enormt mot og mange føler ofte at det er til stor hjelp. Personlig vil jeg gjerne høre, og kanskje mange til og med kan komme med råd og hjelp. Sykdom er grusomt, både fysisk og psykisk, og det er viktig at det ikke skal være så tabubelagt.Det du sier om at det er greit med definisjonene, men ikke utdypelsene, er veldig sant, og jeg kjenner meg veldig igjen. Skriv om hvordan du har det! Jo flere som gjør det, jo mer vanlig vil det bli og kanskje man en dag kan fortelle om slik uten å bli vendt det andre kinnet til <3

    SvarSlett
  3. et internettkaleidoskop <3<3

    SvarSlett