Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 13. mars 2011

demninger.

en av kommentarene jeg fikk på innlegget om å være laget av redsel var så vakker og sår at jeg måtte legge den ut her:
Når jeg leser dette minner det meg om da jeg var tenåring og hadde en periode med intens eksistensiell angst. Jeg satt å stirret ut av vinduet og var lamslått av tanken på at jeg skal dø, alle jeg kjenner skal dø og alt skal ta slutt. Jeg vet ikke hvorfor det gikk over. Kanskje var det hverdagens banaliteter og rutiner som gradvis lokket tankene mine over på enklere ting, skole, mote, ønsket om å passe inn. Men tankene er der fortsatt, de vil alltid være der, bak en tynn vegg. Noen ganger oppstår det en rift og det lekker ut. Jeg blir paralysert av denne uutholdelige følelsen av å være fanget i øyeblikket, at jeg kan gjøre hva jeg vil, være hvem som helst, men det er for mye, for mange muligheter, for mye frihet, for mange valg. Så snart jeg har tenkt en tanke, er øyeblikket forbi og det kommer aldri tilbake, jeg kan ikke holde fast ved noe som helst. Alt som finnes er nå, og det er alt for mye og alt for lite på samme tid.

For noen år tilbake stod jeg på en båt i en sluse i telemarkskanalen og stirret hypnotisert ned i vannet som bruset og skummet med en ufattelig styrke. Lamslått tenkte jeg på hvordan denne kraften kunne dratt meg ned, revet min kropp i filler, skylt meg vekk. Jeg så på portene, på hvordan vannet hadde tæret på dem, det piplet ut gjennom sprekker i treverket. Det er som om vannet tolerer å bli holdt tilbake, men det kjenner sin styrke, før eller siden må det bli en rift og vannet bryr seg ikke om skjøre menneskekropper.

Vi vet at de ikke holder, disse portene og demningene våre, men vi bygger dem for det. Mens vannet sakte men sikkert tærer på strukturene, bygger vi våre byer og dyrker våre åker i skyggen av demninger, vi står i båtene våre og stiger og synker mens portene åpnes og lukkes. Det må være en slags galskap. Det kan ikke være kun hverdagens banaliteter og rutiner som får oss til å fortsette. Det må være noe mer.

Noen ganger tenker jeg at det må være deilig å være en fugl, en ape, en hval om du vil (det vet jeg at du vil!)å være drevet av instinkter fra dagen du er født. I motsetning til oss mennesker som er forbannet med denne evnen til å reflektere over vår egen forgjengelighet. Men denne evnen er ikke det eneste som skiller oss fra dyrene, vi har også denne fantastiske galskapen. Denne utrolig vakre idiotien. Det pipler, men vi reparer. Det brister, men vi bygger opp igjen. Selv om vi vet at ikke noe av det kommer til å vare.


takk, miriam. jeg ville så gjerne linke til deg, men jeg fant ingen blogg.

5 kommentarer:

  1. Eg óg syntes den var så utruleg fin :)

    SvarSlett
  2. For en nydelig kommentar <3

    SvarSlett
  3. takk for det :-)
    Jeg har en slags blogg
    miriambellydance.wordpress.com

    SvarSlett
  4. hjerte, enkelt og greit, bare hjerte.

    SvarSlett
  5. Det var absolutt nydelig, veldig bra skrevet.

    SvarSlett