Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 18. mars 2011

søvnmangel, utgnidd mascara og vennskap.

jeg våkner opp utslitt, trøtt og tung, etter ti timer søvn uten hvile, ti timer med mareritt om forfølgelse og pisker og nagler og enorme undergrunner og røyk og ord som ikke ble hørt eller forstått, våkner opp til blekt lys og en høylytt alarm som ikke er min. den tilhører han med skjegget, han skal hjem og ordne med viktige papirer. han står opp og lager frokost. vi drikker bringebærsmoothie i sengen til jeg brister og legger meg ned med halvåpen munn og tårespor fra øynene til halsgropen. ansiktet mitt blir våtere og våtere, stemmen min er tørr og sprukken mens jeg snakker, jeg sier så mange vonde ting, sier, sliten sliten så veldig sliten og bare drømmer og drømmer igjen, aldri ro, aldri hvile og jeg klarer ikke mer og jeg får ikke hjelp, jeg trenger medisiner og jeg får ikke hjelp og de tror meg ikke og de prøver ikke, og jeg klarer ikke vente så lenge på å opereres, klarer ikke lenger å sove uten å sove, jeg vil ikke mer, jeg vil ikke finnes mer, få det til å gå vekk, jeg vil ikke mer. værsåsnill. jeg vil ikke mer, jeg kan ikke mer, det bråker sånn og alle håpene jeg prøver å bygge opp og holde meg fast i blir borte for meg. jeg vil ikke være flink mer, jeg vil ikke prøve mer, jeg er så sliten, jeg vil ikke finnes mer.

han med skjegget ser trist ut og sier jeg tror du skal legge deg til å sove igjen. hodet på puten, så pakker jeg dynen om deg. et kyss i pannen og lyden av en dør før jeg glir vekk igjen og inn i nye drømmer om hus og en ødelagt, monstrøs familie, hud i stykker og biter, ekkel, klumpete, deigete, altetende materie, togkorridorer, røde lys. jeg våkner opp utslitt (det gjør jeg alltid) og tørst. skuldrene verker(de gjør alltid det, jeg klarer ikke gjøre mye annet enn å sitte stille, og som følge av dette har jeg konstant så stive skuldre og nakke at det kjennes som om musklene brenner opp. massasje og tøying gjør ingen forskjell.). jeg reiser meg, drikker vann, har olivenolje i det nyblekede håret, setter på en harry potter lydbok og begynner å gråte. jeg gråter og lager salat, gråter og skriver, gråter og dusjer, gråter og rabler ned alt som er ødelagt til storebroren, gråter og lager lister, gråter og tenker, vet, at jeg ikke kan være her, alene, at det ikke går, at noe må bli annerledes med en gang, at noen må komme til meg, at jeg må vekk.

men jeg klarer ikke dra noe sted. og ingen kan komme.

jeg trekker en kanne te. drikker halvparten uten sukker og lar det som er igjen bli kaldt og bittert. sminker meg. gråter sminken vekk. sminker meg igjen. jeg trenger ny leppestift. jeg trenger en hånd å holde i. jeg trenger ekte, levende, håndgripelig håp.

så er terese plutselig online, fine terese med blåklokkene og ansiktet som er litt sånn hmmm med et lurt smil, og jeg snakker til henne, er desperat etter kontakt, sier værsåsnill vær her. og hun svarer meg. samtalen vår arter seg omtrent slik:

t: halloo jeg her.

k: er så rotete og fælt her men kan du komme, ting er ødelagte og jeg bare gråter hver dag, tenker på å gjøre fæle ting og får ikke noe hjelp eller medisiner. de vil ikke hjelpe meg slik jeg faktisk trenger hjelp. de vil bare ha rett.

t: ååå. ikke gjør noe fælt. men de har ikke rett og de vet nesten ingenting. det blir å gå bra, jeg lover.

k: men jeg helt alene og holder fast og prøver å ikke miste kontrollen for andres skyld hele tiden, får ikke noe søvn uansett hvor mye jeg sover pga mandlene, får bare remsøvn, drømme søvn, ingen legende søvn, vært sånn så lenge.

t: du er ikke alene, du føler deg alene, og jeg vet at det blir det samme da. jeg kommer i morgen.

k: jeg kommer helt sikkert til å prøve å ta meg sammen i morgen, smile og le og ting, gruer meg til det...

t: ikke tenk på det, jeg kommer også gir jeg deg en klem uansett om du smiler eller gråter.

k: ok... takk. jeg føler meg så stygg. tenker på alle operasjonene jeg vil ta. unnskyld at jeg sier så mye fælt.

t: hvis du en dag slår meg i hodet med en joggesko med vilje kan du si unnskyld, for det hadde vært litt teit. men når du sier noe fordi du ikke har det fint, ja du vet.

k: okej... ikke unnskyld da. hva tenker du?
t: jeg tenker f.eks at jeg vil at du skal slutte å være sliten. for du er sliten hele tiden, sant?

k: alltid alltid.

t: også tenker jeg at du aldri trenger å si det til meg, fordi jeg alltid vet det.

k: du er fin. jeg savner deg. og jeg vil se deg mer, og så klarer jeg ikke fordi jeg bare er sliten.

t: har ikke tenkt å forsvinne så mye. glemmer deg ikke selv om jeg ikke har sett deg på en stund.

k: jeg glemmer ikke deg heller.

t: jess! score! blir nok ikke kvitt meg.

kjære terese. jeg vil du skal vite at jeg sluttet å gråte og tenkte mange store tanker og skrev syv blogginnlegg og sang og holdt ut. jeg holder fremdeles ut. og nå skal jeg snart legge meg og vente på at du dukker opp slik at jeg kan legge meg i fanget ditt og være ekstra liten. jeg må bare si en ting til. en viktig ting laget av kjærlighet:

tenk at jeg har slike venner, endelig, etter så mange år. tenk at jeg valgte riktig da jeg bestemte meg for å være modig i møte med andre, tenk at det faktisk var en god idé å være passelig åpen og frempå om depresjoner og sorg og behov, sånn omtrent med en gang, sånn omtrent i begynnelsen av en bli-kjent-prosess. tenk at jeg nå kan sende en sår og livredd tekstmelding i flere forskjellige retninger midt på natten, istedet for å brenne inne med alt som skraper meg opp og gjør meg sint. tenk at jeg kjenner slike fantastiske fine som ikke ber meg tenke positivt, men som gjør det for meg, sier at det kommer til å gå bra og holder meg i hånden. og tenk at du også kan få det. la det skinne litt lys på alt det som svir og tynger og ødelegger. vis det frem. kle av hjertet ditt, et plagg av gangen. du trenger ikke styrte frempå og erklære alle dine sorger ved et første møte, men du kan for eksempel svare på et hva driver du med da? med et ...vel... jeg er faktisk sykmeldt. på grunn av depresjoner. istedenfor et jeg studerer barnepedagogikk. og du?

det er ikke snakk om å dra på desperat leting etter et menneske som kan redde deg og lytte til dine sorger dag ut og dag inn, men om å legge grunmuren for vennskap som kan ende opp med å bli din største resurs og din mildeste trøst. hopp. strekk deg ut etter noen, gi små vinger til den du er, til det du har å styre med. hvis den du snakker med skygger banen eller later til å gjøre alt annet enn å forstå, er ikke han eller hun en spesielt godt egnet kandidat til hele forståelsesfull og standhaftig venn-opplegget. slikt skjer. mange folk er veike og uvitende. mange folk har nok med sitt. prøv videre. hold ut. en dag sitter du der og diskuterer sosial angst med et menneske du bare har kjent i et kvarter, og en uke senere drikker dere øl i parken sammen og snakker om årstidene. det kan skje. det har skjedd meg. jeg lover.

9 kommentarer:

  1. hurra for fine venner! og therese har rett, alt blir bra etterhvert. ting må bare suge helt utrolig gigantisk max først.

    SvarSlett
  2. Nydelig skrevet, og det er det mest fantastiske i verden når man har slike utrolige venner <3

    SvarSlett
  3. du har farga håret? oi! og fylt tjueto! hurra! jeg håper det ordner seg snart. om ikke helt, så litt. og så litt til. og så litt til. litt til. helt til det plutselighar ordna seg masse.

    SvarSlett
  4. Hvis du trenger en hånd å holde i når ingen andre er der, kan du få hånda mi. Du vet ikke hvem jeg er, men jeg leser bloggen din og jeg syns du er et fantastisk menneske, hvis du ønsker kontakt, Kamillano@hotmail.com. Jeg vil holde deg i hånden så vi kan gå sammen mot stupet og ta en sjanse. Så han du hoppe fordi du ville og ikke fordi du falt. Midt i stupet finner du ut av du kan fly.

    SvarSlett
  5. så fint. eller, forferdelig trist selvføgelig, men du skriver nydelig! jeg husker. du får meg til å huske når jeg hadde det sånn. jeg hadde sikkert 6 forskjellige alvorlige diagnoser, vonde minner overalt og en nåtid som gikk helt skeis. jeg led, led, led. husker jeg var 100% overbevist om at jeg aldri kom til å overleve.

    men her sitter jeg da. helt frisk.
    du må holde ut, minutt for minutt. jeg vet du er flink :)

    du er fin, og jeg tenker på deg!

    SvarSlett
  6. utrolig trist, spennende, rørende, engasjerende og vakkert... wow.. Jeg ønsker deg alt godt! Sånne venner er venner for evigheten..

    SvarSlett
  7. julie b: takk <3 så rart å lese slikt. helt frisk. jeg klarer ikke se det for meg, det har alltid vært sånn som dette. men det er godt å lese også, for kanskje... hm... jeg vet ikke, jeg, er sliten av å håpe. men jeg er her fortsatt. jeg har aldri følt jeg har noe annet valg enn å holde ut.

    hege: tusen takk, store ord til mine små skriverier, jeg blir glad <3

    SvarSlett
  8. Det e so himla fint! Alle treng menneske i livet sitt som kan forstå, om ikkje alt so litt, og av og te berre vere der og gjere ting litt lysare. Det e so viktig!

    <3

    SvarSlett
  9. jesus <3 deg

    ta gjerne en titt på min blogg;)
    http://believeitanddoit.blogspot.com

    SvarSlett