Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 21. mars 2011

when you gonna make up your mind? when you gonna love you as much as i do? when you gonna make up your mind?

soundtrack: winter - tori amos


fem skygger.

en: min aller første kjæreste ble min da jeg var fjorten. han het thomas og hadde sandfarget, nydelig hår og epleblomsthud. han gikk nesten alltid med knebukser, var skikkelig akrobatisk, elsket ostesmørbrød... og mishandlet meg helt avsindig grovt mentalt, og sånn cirka middels grovt fysisk i ni måneder. helt siden den gang har sinneutbrudd, irriterte blikk, sterke ord og hevede stemmer rettet mot meg skremt meg noe helt avsindig. jeg takler det ikke, jeg blir gråtkvalt og vill, skjelver og flykter. en gang flyktet jeg ut døren midt på natten, ut i vinteren - barbent - fordi jeg ville, måtte, skulle vekk.

to: stemmen til mamma har nesten forsvunnet for meg. stemmen til mammaen min, som ga meg fem klemmer, de samme tre sangene i akkurat de samme toneartene, og vann på sengekanten, som elsket morgenbad, som skrev vakrere enn noen annen, som ble fullstendig oppspist av kreft. 

tre: jeg vil alltid tilbake - ti minutter, to uker, syv måneder, tre år. jeg lengter og gråter etter alt som har vært, etter stemningen og helheten, musikken(hver ørlille og årelange periode har sitt soundtrack), smaken, som var så tydelig da - aldri nå, her jeg bor, i min egen kropp, stengt både utenfor og inne i meg selv, alltid tilstede i alt samtidig, aldri fullstendig tilstede i noe som helst.

fire: mandlene mine er enorme og fyller nesten hele halsen. slik har de vært lenge, lenge - jeg har ikke visst at det var unormalt før for et par måneder siden. dette fører til ganske mange ting: jeg har konstante slim og-stemmeproblemer, jeg klarer ikke synge lenger, det er umulig å svelge noe som ikke er vått, jeg blir utrolig lett dehydrert, jeg har store vansker for å puste når jeg gråter eller går i oppoverbakke, og om natten... om natten slutter jeg å puste, gisper etter luft og lager skumle lyder. jeg merker det ikke selv, men han med skjegget har fortalt meg om det, og det er utrolig ekkelt å tenke på. dette med pustesoppholdene fører til at jeg aldri kommer ned i den dype søvnen, den som leger og styrker kroppen, gir den hvile - jeg får bare remsøvn, drømmesøvn, og slik har det vært i en to-tre år, jeg sover uten å hvile og våkner like utslitt som om jeg aldri skulle ha lagt meg, bare med kanskje fire nye utmattende drømmer på bevisstheten. jeg får aldri hvile. jeg har ingen energi. jeg orker ingenting. kroppen min er fullstendig ødelagt etter årevis med dette.  (jeg er blitt henvist til en spesialist, så problemet kan forsvinne i løpet av året. det finnes ingenting jeg gleder meg mer til for tiden.)

fem: jeg klarer nesten ikke lese bøker mer, selv om det er noe av det fineste og viktigste jeg vet om. jeg leser egentlig lynraskt (da jeg var tolv leste jeg min første bok av stephen king på fire dager, den var på åtte hundre sider, men jeg slukte den, elsket den)og har ingen problemer med tunge ord, men det er for mye bråk i hodet, jeg er for søvnig og utmattet, og jeg klarer ikke fokusere på historier og ord som står svart på hvitt mer. jeg leser fire setninger og innser at jeg ikke har lest dem og jeg prøver og prøver, men det går ikke. med mindre boken er skrevet slik at den er spennende på en helt spesifikk måte glir ikke ordene skikkelig inn, jeg blir distrahert og rastløs og hodet mitt flyr i femti forskjellige retninger samtidig, til filosofi og minner og bekymringer og vonde ting i stedet for å faktisk lese. slik har det alltid vært for meg med enkelte bøker (de langtekkelige og kjedelige, mer eller mindre), som ikke er så rart med tanke på at jeg har add, men nå er det altomfattende. dette er en av grunnene til at jeg har lest alle bøkene jeg elsker alt fra seks til tjue ganger. noen ganger må jeg gråte og slå og banke i veggen og på knærne mine fordi jeg vet at om noen hadde oppdaget at jeg hadde add da jeg var yngre og jeg hadde fått medisin, så kunne jeg ha sugd til meg så mange, mange fler bøker og vært skikkelig heftig belest.

fem lysflekker.

en: nå, her, i denne knuste, stille hverdagen som er min, har jeg fler fine folk rundt meg enn noen gang før; slike jeg kan prate skit og sukkerspinn med, drikke te og vin med, le og gråte med, sitte på gulvet og løpe til parken med. jeg har lengtet og lengtet, og nå, her, i min egen hverdag og mitt eget hjerte. endelig.

to: jeg har så smått begynt å spille blokkfløyte igjen. det er så himla gøy, jeg kan sitte i en time med bena i kors og spille moon river og on raglan road og alt mulig annet som faller ned i hodet mitt. blokkfløyten jeg spiller på tilhørte storebroren og er kanskje nitten år gammel. den har ikke helt ideell lyd og treet faller snart fra hverandre, så jeg har tenkt å kjøpe ny. eller. tre nye. en vanlig deskantfløyte, en tenor og en sopranino. tre fløyter med forskjellig størrelse og lyd, åh, det prikker i lungene og fingertuppene når jeg tenker på det.

tre: jeg har blitt akkurat bittelittegrann flinkere til å gi slipp på kontrollen og den enorme ansvarsfølelsen jeg tynges av når jeg er fullstendig ute av meg. jeg har begynt å reagere litt mer slik jeg faktisk reagerer og slippe ut mer av det som vil ut, i motsetning til før, da jeg kvalte så mye som overhodet mulig og ikke våget å be om mer enn nærvær selv de gangene jeg var over middels suicidal og måtte ligge i fosterstilling på sofaen for å ikke skulle gjøre meg selv noe - fordi jeg visste jeg kunne svelge det, skjule det, hvis jeg bare prøvde hardt nok. jeg har de samme tankene nå, men tviholde på andre tanker, tanker som sier at det er helt nødvendig for meg å kunne gi slipp noen ganger, at jeg ikke alltid alltid alltid trenger prøve så hardt som overhodet mulig på alle områder, at det er ok å sette meg selv først. det er vanskelig. men jeg har ikke gitt opp.

fire: før i dag var jeg ute i våren og kjente sol og vind på armene, med kjolen svevende rundt knærne.

fem: jeg har farget håret mitt rosa.

21 kommentarer:

  1. en klem fra meg til deg ♡
    husk: du er fin som få (og rosa hår er fantastisk).

    SvarSlett
  2. Jeg håper virkelig du kan fokusere på lysflekkene og ikke på skyggene, og at du klarer å se hvor fantastisk flott det er, for det er du! Og håret ditt ble bare skjønt :D

    SvarSlett
  3. Fine deg. Jeg ønsker deg alt av lys, jeg.

    SvarSlett
  4. nå har du snorkfrøkener og mummitroll på hodet ditt, nå.

    SvarSlett
  5. fine året. og jeg håper du blir flinkere til å ikke holde alt inne, det er ikke bra. noen ganger må man bare gråte to dager i strekk og hate alt og alle og tenkte så negativt som overhodet mulig. så føles alt så mye bedre etterpå.
    jeg klarer heller ikke å lese bøker for tiden, er alt for sliten og klarer ikke å konsentrere meg om ordene. samme med filmer. det er surt.

    SvarSlett
  6. Du er berre så bra, du <3<3<3

    SvarSlett
  7. Kjempefin på håret!
    Gode, gode, gode beskrivelser du har både på skygger og lysflekker <3

    SvarSlett
  8. å, kjersti, du er så fin. jeg håper mandlene ordner seg fort og at alt ordner seg fort og at du kan lese bøker igjen. og du har rosa hår! fantastisk, er det.

    SvarSlett
  9. åh, gratulerer med rosa hår, iih!

    SvarSlett
  10. Dette var fantastisk å lese.. Du skrive så godt!

    Husker du meg forresten? For noen månder og noen uker siden ba du meg om å røske opp i hva det var som gjorde at jeg ble så opphengt i akkurat han ene gutten.. Jeg vet ikke om du husker. Det spiller forsåvidt ingen rolle, men jeg tenkte jeg skulle fortelle deg at jeg er over han. Endelig. Jeg satt å tenkte på det nå, på alt jeg gikk igjennom, på alt jeg skrev, på alt jeg følte og på alt som skjedde. Og da kom jeg på deg. Du pushet meg virkelig! Jeg kan ikke si at det er pga. at jeg til slutt kom meg videre (helst fordi jeg vil ha æren for det selv..), men du fikk meg faktisk til å tenke gjennom ting. Og jeg vil bare si tusen takk. Jeg kom meg over han til slutt. Nå er jeg ulykkelig forelsket i min beste venn, og ikke det at det er så fantastisk, men jeg føler meg ikke pålangtnær så oversett, som jeg gjorde den gangen. Som sagt, jeg vet ikke om du husker, men tusen takk!

    SvarSlett
  11. tre. den husker jeg godt. nå vil jeg framover. jeg tror jeg har lært å gi slipp. det kan være at det kommer med årene. jeg brukte de første årene av tjueåra, og alle tenåra, på å savne noe. alt mulig. alt var så stort. alt betydde noe. symboliserte noe. jeg så mønster og hendelseskjeder og alt hang sammen og alt var tilfeldig men så betydningsfullt og det var som om jeg skulle sprekke så mange ganger, og det var som om ingen helt skjønte hva det betydde en gang, og føle at man sprekker av noe, av sorg, av glede, av entusiasme, av frustrasjon.

    jeg vet ikke helt hvorfor, men det har roa seg. kanskje fordi jeg lærte meg selv å sette ord på følelser. det kunne jeg ikke før. jeg har aldri lært det. vi snakker ikke om følelser hjemme. i familien. det er som om "vi" tror følelser ikke finnes.

    men det gjør de. og uten ordene er de enda vanskeligere å forholde seg til.

    jeg tror noe av svaret ligger der. for meg i alle fall.

    SvarSlett
  12. Eg har ein følelse av at eg kanskje kan bli litt venlegare innstilt te blokkfløyte viss eg får høyre deg spele ein gong. Og du e modig, både når det kjem til hår og elles <3

    Du e flott.

    SvarSlett
  13. For eit fantastisk hår - du ser ut som ei mangaheltinne!

    SvarSlett
  14. også har du antageligvis verdens søteste smil♥

    SvarSlett
  15. rosa hår = megafint.
    fine jenta med den fine, litt vonde, bloggen.

    SvarSlett
  16. fint. kunne man ikke pratet om dette over en kaffe som om det skulle ha vært mensensmerter eller en forkjølelse

    SvarSlett
  17. du er så himla ærlig. og det gjør deg så avsindig vakker. <3
    vakre lysflekker, vonde skygger. du får prøvde å spille skyggene bort med blokkfløyta di og mange fine klemmer. og og og litt rart, kanskje, men én dag håper jeg at jeg får møte deg. mhm.

    SvarSlett
  18. hjerte til deg - jeg håper lysflekkene dine ekspanderer og multipliseres og alt fint. du skriver så ekte, det er vondt og vakkert og herlig å lese. (rosa!<3)

    SvarSlett
  19. Håper håper håper lysflekkene blir sterkere, og skyggene dusere. Du er ei bra jente, Kjersti!

    SvarSlett
  20. Du skriver så fine tekster:) Også har du samme cardigans som meg, og den er veldig fin:)

    SvarSlett
  21. dikte: elsker den cardiganen <3 takk!

    SvarSlett