Det oppstod en feil i denne gadgeten

lørdag 2. april 2011

"kjære" karina.

jeg antar det kommer mange, mange fler vonde og teite kommentarer med tiden, ettersom lesertallet mitt øker - og jeg gruer meg. noen av dem går rett i søplekassen; andre vil jeg helst ta livet av med ord. den teite kommentaren jeg fikk i dag er en slik en.

karina skriver: Kjipt at du har det trist og jævlig. Men egentlig kan jeg ikke skjønne hva som er SÅ tungt?! Jeg mener bare; hvis pappan din og bror din hadde vært flau over deg for at din psykdom gjorde dem forlegen og utslitt, så hadde det vært sikkert ENDA værre for deg! Men du har en kjempebra sosionompappa og en støttene bror. Likevel er du helt nedkjørt. Kor NEDKJØRT ville du ikke vært om de ikke hadde ville pratet med deg eller støtta deg? Om du ikke hadde pappan din der til å ringe deg på telefonen og hjelpe deg opp av senga?? Om du ikke følte at du kunne si noe til dem om hvordan du hadde det, og at du måtte ta deg sammen og skjule det tunge for dem for å unngå å få kjeft og stygge blikk som bare hadde kjørt deg ENDA lenger ned i gjørma???

Ja, for det finnes faktisk de av oss som har det sånn også! Da føler jeg når jeg leser bloggen din at det er utakknemlig av deg å ikke kunne føle deg litt bedre og tenke over at du kunne hatt det SÅ mykje verre!
Poenget med kommentaren min her, er ikke å si at du ikke har lov til å være så utmatta. Men ærlig talt, du...

jeg svarer:  ærlig talt rett tilbake til deg - jeg blir kvalm av "logikken" din. fordi det finnes folk som har det verre enn meg, som ikke har min støtte, som ikke er like heldige med vennene sine som jeg, som har idiotforeldre som sier "bare ta deg sammen" - så skal ikke jeg få lov til å føle det jeg føler? jeg er sjeleglad for velsignelsene jeg har og smertelig klar over hvor ufattelig mye mer grusomt det ville vært uten dem. jeg har skrevet direkte til lesere som har det sånn som du beskriver, og venner, brukt lang tid på å være den stemmen pappa har vært for meg, den stemmen som sier at "det er ikke din skyld, nei, du kan ikke bare ta deg sammen, jo, du må passe på deg selv" - jeg vet så innmari godt at jeg er heldig.

mener du virkelig det du sier? skal jeg kaste tilbake på deg, da, at tenk hvis du hadde bodd på gata i tillegg, DA hadde det vært ille, da! da hadde du måttet kjempe for å få mat, du hadde måttet sove ute, og du ville ikke fått terapi en gang(hvis du får terapi nå, da), eller tilgang til internett - du kunne ikke skrevet sinte kommentarer til meg, for eksempel. du ville bare sittet på asfalten og tigget penger og hatt det enda vondere med følelsene dine. jeg synes egentlig det er utakknemlig av deg at du ikke bare føler deg bedre og tenker over at du kunne hatt det så mye verre!

nei? nei. slik logikk er PISS. og at du antar at du vet hva jeg tenker over, hva jeg er takknemlig for, er også PISS. denne bloggen handler, femti prosent av tiden, om å være glad for og legge merke til det jeg faktisk har. men du har kanskje bare lest dette innlegget? jeg vet ikke, jeg, men det er tydelig at du vet svært lite om meg, utover det du antar. jeg får vondt, svært vondt, inne i meg av at det er så mange som er i samme, eller verre, gjørme enn meg, uten støtte, men JEG ER FORTSATT I DENNE GJØRMA, og jeg kommer til å føle akkurat det jeg føler og synes akkurat like synd på meg selv og være akkurat like desperat som jeg er - for DET ER JEG. det er det jeg føler, det er sånn situasjonen er.

og selvsagt "kan du ikke skjønne" hva det er som er "så" tungt - jeg har ikke lyst til å skrive i SÅ nøyaktig detalj om hva det er som er "så" tungt hele tiden, da ville dette blitt en blogg som dro alle andre ned, heller enn en blogg med fokus på å ikke gi opp på tross av at alt er jævlig.

det virker som om alle som kritiserer meg og situasjonen min og tankene mine, er folk som har det ille, men som ikke har vært like heldige som meg med enkelte sider av livet sitt. hvorfor det? jeg ser ikke på det som en selvfølge at jeg har de velsignelsene jeg har, men jeg har INGEN planer om å ha dårlig samvittighet for at jeg er elsket.

hvis du har familie som er flaue over deg og mener du gjør dem nedkjørt, så gjør det meg forferdelig vondt. jeg blir rasende av slikt og får lyst til å filleriste de det dreier seg om. jeg har tenkt så så så mange ganger på å skrive en bok til foreldre med barn som sliter psykisk, og på å reise rundt og holde foredrag for lærere og vise dem hvordan de kan gjøre forskjell istedet for å la de som sliter være i fred. men så var det denne energien, da...

uansett. jeg har all rett til å være akkurat så ustabil og gal og redd og deprimert som jeg er, uansett hva slags støtte jeg har. jeg kan ikke forandre følelsene mine, uansett hvor mye jeg vil, og jeg er sinsvakt takknemlig for det jeg har.

var det noe mer? isåfall kan du egentlig holde det for deg selv. jeg er dritt lei av sårende kommentarer fra folk som vil trekke meg nedover, og du burde forsøke å bygge deg selv opp istedet for å forsøke å overbevise meg om at du har det verre enn meg - som jeg ikke aner om du har eller ikke (men du kan heller ikke vite om jeg har det verre enn deg.)

12 kommentarer:

  1. "spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika"

    SvarSlett
  2. Tror ikke folk som ikke har vært i en depresjon vet hvordan det er, og man må også tenke at alle depresjoner er forskjellige. Mulig at hun som postet kommentaren er deprimert selv uten støtte, og derfor mener at hun har det mye "verre". Og det tror jeg er vanlig i depresjon, å tro at du er den i verden som har det verst. Du virker reflektert og moden. Jeg synes du er tøff som skriver så åpent om det, det hjelper mange - DET er jeg sikker på. :)

    SvarSlett
  3. Fantastisk bra! Du har hundre prosent rett i hva du skriver, og hun som skrev den meldingen er virkelig helt på trynet. Hvis hun selv sliter må hun da virkelig skjønne hvor tøft det er og slite med depresjoner og andre psykiske lidelser. Jeg er selv så jævlig, jævlig lei av folk som spør meg "kan du ikke bare bli frisk?" eller som kommer med nedbrytende kommentarer som "herregud, du har jo så mye i forhold til så mange andre, også klager du?" som får deg til å føle deg ennå jvæligere, for nå har du dårlig samvittighet på toppen av alt det andre. Nei, det skal ikke være sånn, og det fikk du virkelig frem her. KJEMPEBRA!

    SvarSlett
  4. Åååå, slår snart i hodet i veggen! Jeg er så jævlig GLAD for at du har folk rundt deg som støtter deg! Hater folk. Seriøst. (Neida, hater bare stygge folk som er stygge mot andre.) Og jeg tipper hun ikke engang er syk, at hun bare later som for å kunne være stygg mot deg. så det så.

    SvarSlett
  5. Det där är ett sådant märkligt resonemang som "karina" för. Lite sådär som att jaha men jag får inte vara ledsen för att någon annan minsann är mer ledsen?! Vi alla äger ju vår egen sorg och vi alla blir ledsna för olika saker och vi alla mår olika och vi alla mår dåligt ibland. Och ibland måste man må dåligt och tur i oturen är väl då att du har så stöttande familj så att du kan få stöttning - men det betyder ju inte att du mår mindre dåligt för det innan du mår bra!

    Hoppas du förstår svenskan, vet att det kan vara lite krångligt ibland. Jag är så van vid norska (bott i Norge) men är inte så bra på att skriva långa texter på norska.

    Kram
    Emma
    (också socionom som din pappa!)

    SvarSlett
  6. Håper du få utvida horisonten din litt snart, og blir voksen. Kanskje er ressonementet mitt uforståelig og kynisk for mange, men jeg tenker likedan om meg selv; selv om jeg sliter skikkelig med mitt, evner jeg å kunne se ting fra andres øyne. Så selv om jeg sliter, er jeg hvertfall ikke voldtatt i tillegg, og da tenker jeg at "ja, Karina, du har det hvertfall ikke verre enn din venninne".
    Psykisk så vel som fysisk syke burde ta seg selv i nakken og slutte å være så jævla bastante på at "jeg klarer ikke". Jeg er sikker på at du kunne klart et deltidsstudium som går over mer enn normert tid, for minske studiemengden som et heltidsstudie innebærer. Det ville fått tankene dine litt bort fra alt det vonde. For nå sitter du jo bare hjemme og nærmest venter på å bli "gal", eller få det neste sammenbruddet. Du evner jo å skrive blogg og drive med bloggdesign og slikt. Kanskje det er lurere å bruke denne energien på f.eks et fag eller å gjøre noe fornuftig. Istedenfor å skylle på psykologen din som "bare sitter der og ser medfølende på deg". Hva venter du egentlig en psykolog skal gjøre da? Det er jo som regel slik at psykologer sitter i en stol og hører og responderer på hva du sier. Stakkars deg, du har en laaang vei foran deg. Jeg er glad jeg har tvunget meg selv litt, tross min psykiske sykdom. På grunn av det har jeg klart å ta en utdannelse og delta i samfunnet. Man kan ikke bare avlyse livet, selv om det er tungt. Ingen har vondt av å presse seg litt. det er da man finner ut sine styrker og at man kan klare ting kan kanskje ikke hadde forventet eller engang visst om.
    Lykke til meg livet, Kjersti, og ikke ta alt alle sier i verste mening.

    SvarSlett
  7. karina: her. re. gud. gi. faen. i. å. anta. at. du. vet. hva. jeg. tenker. og. at. jeg. ikke. presser. meg.

    og les dette: http://hysjduskremmerfisken.blogspot.com/2011/03/kjre-aida-og-heid-vilde-jeg-vil.html

    SvarSlett
  8. karina: du har aldri møtt kjersti eller pratet med henne, du vet ikke hva hun driver med eller hva hun tenker, eller hvorfor hun i det hele tatt har det sånn som hun har det. tenkt deg litt om, og ikke døm en person ut i fra et innlegg (eller en blogg). det er du som har en lang vei å gå her.

    SvarSlett
  9. "uansett. jeg har all rett til å være akkurat så ustabil og gal og redd og deprimert som jeg er, uansett hva slags støtte jeg har. jeg kan ikke forandre følelsene mine, uansett hvor mye jeg vil, og jeg er sinsvakt takknemlig for det jeg har." - så utrolig bra skrevet. tusen takk for at du skriver slike ting, bloggen din hjelper meg virkelig med å akseptere de sidene ved meg selv som jeg skulle ønske jeg kunne, men ikke ser ut til å klare, å endre, og den gir meg håp når jeg har snubla ned i en eller annen myr og ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ut. du er fantastisk.

    SvarSlett
  10. Karina: Du er en tufs. Evt bare et jævlig patetistk internettroll. Uansett hva du er, så er det gøy å le av deg :-). Hilsen broren.

    SvarSlett
  11. Hm. Jeg må faktisk si at jeg forstår hva denne "Karina" mener. Jeg er ikke nødvendigvis så veldig enig i budskapet hennes, men jeg forstår hva hun mener.

    Folk takler slike problemer svært forskjellig. Noen opplever veldig traumatiske hendelser, uten at det har særlig innvirkning på psyken deres, mens andre har ikke særlig store problemer men sliter mye med disse problemene. Andre blir ødelagt av grusomme hendelser (noe som er naturlig)

    Ingen er i en posisjon hvor de kan dømme hva som er "riktig" å deprimere over, og hva som ikke er riktig. Vi oppfatter som sagt verden annerledes. Vi kan heller ikke kontrollere følelsene våre. dessverre.

    Jeg må allikevel si at deler av det "Karina" prøver å få fram er jeg delvis enig i. Av egen erfaring vet jeg at prioritering når man føler seg nede er utrolig viktig. Nå lider jeg ikke av noen depresjoner eller psykiske lidelser. Men har, som de aller fleste, vært nede en gang.

    Jeg har heller ikke troen på å "låse" seg vekk fra samfunnet, eller droppe utdannelse er en god løsning. Jeg tror at uten utdannelse vil man på mange måter føle seg ekskludert fra samfunnet i voksen alder, som ofte kan føre til sterkere depresjoner. Nå har jeg ingen kunnskap om din situasjon, jeg kom bare over bloggen din på bloglovin og leste dette innlegget.

    Men viktigst av alt tror jeg at man burde fokusere på hva som er riktig for seg selv. Du burde ikke la slike kommentarer gå inn på deg! Du, med hjelp fra dine nærmeste vet hva som er best for deg.

    Stå på!

    Det er ofte gjennom smerte, kreativitet blomstrer - og det vet jeg av erfaring!

    SvarSlett
  12. jeg er enig med deg. i alt. og å "låse" seg vekk fra samfunnet er definitivt ikke en god ting - men jeg sliter litt med å få fatt på når i all verden det var jeg låste meg vekk fra samfunnet. jeg betaler skatt. jeg går i butikken (når jeg klarer det). jeg leser. jeg snakker med folk. jeg går på kino. jeg prøver, så hardt og voldsomt jeg klarer, å holde fast i å LEVE - fordi jeg hater hater hater å være avstengt fra alt - men jeg har en uoperert søvnapne og har ikke fått ordentlig søvn på flere år. dette fører til at jeg er komplett utmattet. jeg har også ubehandlet add. jeg har gjentatte ganger forsøkt å studere, fordi dette er noe jeg brenner helt vanvittig etter, men jeg er ikke i stand til det nå. jeg HATER at jeg ikke er i stand til det, men det er et faktum - det er ikke slik at jeg har gitt det opp, det er bare slik at jeg vet jeg ikke klarer det uten å bli friskere, uten et skikkelig tilrettelagt opplegg.

    jeg har ikke gitt opp. jeg har ikke trukket meg tilbake fra noe som helst. jeg har bare innsett at her er jeg, dette er i veien, og det må fikses på andre måter enn jeg har prøvd å fikse det på før.

    jeg vet også at rutiner og oppgaver og gjøremål er utrolig viktige når en har psykiske problemer, når alt er tungt og verden virker uoverkommelig, og jeg gjør mitt beste for å presse meg hver dag - men folk presser seg på forskjellig vis, og noe som er utrolig vanskelig for meg, og en stor seier trenger ikke være det samme for andre - men det har samme effekten. slikt kan, for meg, være å ta oppvasken eller klare å dusje. eller å gjøre noen nakkeøvelser hver dag. eller å ha en fast telefonsamtale. små skritt, hvis du skjønner.

    jeg vet ikke om det der ble noe oversiktlig. men uansett er jeg, som sagt, enig med deg, og jeg takker for forståelse og for at du er klar hva du faktisk vet, og hva du ikke kan vite. at du uttaler deg deretter.

    SvarSlett