Det oppstod en feil i denne gadgeten

torsdag 14. april 2011

obstruktiv søvnapné.

jeg slutter å puste om natten. jeg faller nesten om av anpustenhet når jeg går opp en trapp, og jeg blir svimmel om jeg går opp to etasjer. jeg har store problemer med å svelge, alt som ikke er flytende eller grøtet til en viss grad på svelges med vann. jeg er tørst hele tiden, og våkner opp med sprekker i leppene og en knusktørr tunge. jeg klarer ikke synge lenger(og jeg elsket, elsker å synge, jeg sang nesten alltid, mens jeg ryddet, gikk tur, leste, skrev, på skolen, i dusjen, mens jeg badet, mens jeg gråt) - stemmen skurrer og sprekker, og halsen er full av slim som må hostes opp, spyttes ut. jeg slurver når jeg snakker og klarer ikke forme ordene tydelig høres rar og nasal ut, som om tungen ikke klarer å henge etter. jeg får aldri, aldri komme ned i den dype søvnen, den som leger kroppen og gir styrke og kraft, den som er så viktig for restitusjon av hjernen og nervesystemet. jeg har en, to, tre, fire utmattende, svært kompliserte drømmer hver gang jeg sovner, og jeg husker alle, hjernen min er i høy aktivitet under hele søvnen, får aldri pause. jeg har mistet nesten alt av korttidshukommelse ang samtaler, avtaler, gjøremål; ikke en gang min utrolig velutviklede evne til å huske tekster og dikt og detaljer fungerer spesielt godt mer. jeg har høyt blodtrykk. jeg våkner for å gå på do mange ganger i løpet av natten, og siden jeg alltid er tørst må jeg drikke mer vann, og våkne opp på ny etter en time eller to. jeg kan sove veldig lenge av gangen. jeg har utviklet en evne til å holde meg våken veldig lenge av gangen også, ganske enkelt fordi jeg unngår å sove alt jeg kan; jeg vegrer meg for drømmene, vegrer meg for følelsen av å våkne og huske og bli bevisst og være akkurat like trett, så jeg holder meg vanligvis gående til jeg ikke er i stand til å være våken et sekund lenger. jeg må minne alle som sover hos meg om å ta med seg ørepropper, ettersom jeg lager høye, gispende, durende lyder om natten. jeg føler meg alltid, alltid, alltid sliten og er ikke i stand til å huske hvordan det føles å ha energi.

alt dette fordi jeg har mandler på størrelse med små egg. forvokste, knudrete klumper øverst i svelget, som ikke vil oppføre seg slik de skal, som fyller nesten hele halsen. jeg kommer borti dem med gaffelen når jeg spiser og jeg har nesten ikke brekningsrefleks mer - så store er de, jeg kan holde lillefingeren mellom dem og de kommer borti den på begge sider. hvis dere ser på bildet nederst i innlegget, så er jeg nesten en nummer fire. jeg har gått med dem i noen år, uten å vite at de var grunnen til så mye av min utmattelse, uten å vite at de var unormale, uten at de ble oppdaget. mental utmattelse på grunn av depresjoner og kjemiske ubalanser, og konsekvensene av å holde ut alt for lenge uten hjelp er en ting, jeg presset meg videre gjennom alt sammen og gikk ut, gikk turer, trente, løp, gikk, besøkte, oppsøkte. men da kroppen min sluttet å virke slik den skulle... jeg følte meg som om livet mitt var blitt stjålet fra meg. det funket ikke å presse meg selv, for jeg hadde ikke lenger krefter av noe slag, jeg hadde ingen kropp som kunne vinne over hjertet, den var akkurat like mørbanket og ødelagt som resten av meg. og det var ingen som forstod. ingen som trodde på at jeg var så sliten på grunn av noe fysisk, ikke noe som satt i hodet. jeg fikk høre igjen og igjen at det var vanlig å føle seg helt ødelagt og uten energi når en var deprimert, og at jeg måtte ta i bruk rutiner og faste gjøremål, engasjere meg selv, for å jage utmattelsen vekk (som om jeg ikke visste det, ikke hadde gjort det så godt jeg kunne i alle år, selv når jeg burde ha gitt etter og bedt om hjelp). men jeg fant ut av hva som er galt. jeg fant ut av det helt på egenhånd, og tok saken i egne hender: internett, pappa-og-venne-snakking, lege, øre-nese-hals-lege, og til slutt sykehus, for å få fjernet jævelskapen. i morgen.

i morgen skal jeg på sykehus. og jeg er livredd. jeg er livredd fordi jeg har klart å overbevise meg selv om at det ikke kommer til å gjøre noen forskjell, at jeg aldri kommer til å få vite hva energi føles som igjen, og jeg er livredd fordi jeg aldri er blitt operert for noe som helst, aldri fått narkose, aldri vært lagt inn på sykehus. jeg og sykehus er ikke bestevenner, og noe av det skumleste som finnes i min verden er å skulle "skru av" bevisstheten helt plutselig. å ligge der og vite at nå, nå blir jeg borte, nå forsvinner tankene mine inn i ingenting og når jeg våkner har det gått mange timer og noen har stirret ned på meg og skåret vekk noe jeg har hatt hele livet. og, den aller verste av alle tankene: tenk hvis jeg ikke våkner igjen.
så. egentlig. egentlig vil jeg be alle som leser dette om å, hvis det finnes plass i hodet og hjertet, sende tanker eller hjerteslag, krysse fingrene for meg, gi litt varme. gjerne i kommentarfeltet, eller bare innvendig, i morgen.

ps: de som vil lese litt mer akademisk og systematisk om søvnapne kan gå hit(engelsk) eller hit(norsk).

14 kommentarer:

  1. kjære fine kjersti.

    eg hadde mitt fyrste møte med sjukehus for tre månadar sidan. i alle desse 24 åra hadde eg aldri tatt blodprøve, aldri vore i narkose, aldri måtta forholde meg til sjukepleiarar, anestesilegar og kirurgar. men eg hadde to ekle, teite prolapsar som pressa sånn på nervene at det einaste eg gjorde frå september til januar var å ete pinex forte/paralgin forte og ligge. alltid ligge. ligge heime, ligge på legekontoret, ligge på bussholdeplassen og ligge på butikken. eg la meg ned overalt, fordi eg ikkje _klarte_ å stå meir enn 2 minutt om gangen. eg venta og venta på telefonen som gav meg ein dato, og då den kom både gleda og grua meg samtidig. gleda meg, fordi eg endeleg kunne sjå enden på dette dritet, men grua meg fordi.. hallo. det er jo ikkje kvardagskost. og dessutan er det alltids ein sjangs for at operasjonen ikkje vil hjelpe.

    eg kan trøyste deg med dette: du rekk ikkje reflektere over innsovninga. eg fekk veneflonen i armen og vrøvla noko om blodgivning til sjukepleiaren, også var eg vekk. så vakna eg igjen av at eg sjølv sa "men eg e trøøøøøøøttt!". då var det over. livet kunne begynne igjen med ny energi, nye smil og roser i kinna. tanken på at sjukepleiar og kirurg hadde måtte lempa rundt på meg mens eg var pip naken, ja, den forsvann med tanken på at desse menneska har tatt vekk det som har hemma meg. og eg er så takknemleg og glad.

    bra ting skjer med bra folk, du er meget bra folk, og operasjonen vil gå megabra. det er skummelt, men bra-skummelt. det er eit steg i rett retning.

    (dette blei kjempelangt og megauinteressant for deg å lese, men no har du vertfall høyrt om nokon andre som aldri hadde gjort det før :) )

    SvarSlett
  2. <3 jeg tenker masse på deg, og alt blir mye bedre etterpå. det må det.

    SvarSlett
  3. So forferdeleg å ikkje klare å syngje!

    Og du kjem til å klare deg heilt bra, fine, og det kjem til å bli betre.

    <3

    SvarSlett
  4. tusen hjerter og varme tanker til deg, fine ♡

    SvarSlett
  5. jeg krysser fingrene og skal tenke på deg <3 det kommer til å ordne seg, fine du.

    SvarSlett
  6. Gleder meg til å høre deg synge. Bare hørt deg synge veldig, veldig lavt.
    Kommer til å holde deg i hånden i hele morgen! Er der når du sovner, mens du sover, og selvsagt når du våkner.
    I tankene mine gjør jeg ihvertfall det. Og er helt sikker på at du vil føle deg bedre etterhvert. Helt sikker.

    SvarSlett
  7. Det høyrest heilt forferdeleg ut, slik som du har hatt og har det. Men du er veldig flink til å forklare det og setje i samanheng; det er ikkje vanskeleg å skjøne at dette er noko du har vore nøydd til å setje deg veldig inn i. Alt makes sense slik som du forklarar det, og eg håpar - og trur - av heile mitt hjarte at du får det mykje betre etter operasjonen! Eg trur faktisk eg tør seie at eg er nesten sikker på det. Det vil nok ta tid, når kroppen har vore slik på sparebluss og i ulage lenge, men eg er heilt sikker på at utover våren no så spring du i trapper, søv djupe svevnar om nettene og drøymer idiotiske ting slik som alle oss andre, utan å hugse dei etter at du har vakna <3

    PS: eg har hatt narkose, grudde meg kjempemykje, men det gjekk (nesten skuffande) leikande lett ;)

    SvarSlett
  8. Eg skal tenkje på deg, sende gode, varme tankar og kjempemykje kjærleik, ein slik kjærleik som Valerie snakkar om i V for Vendetta, ein slik kjærleik menneske kan føle for kvarandre utan å kjenne dei, fordi me kjem frå det same og me er alle eitt.

    Eg har forresten operert bort mandlene sjølv og det gjekk kjempefint. Håpar det går like fint for deg.

    SvarSlett
  9. Jeg sender tanker, pust, hjerteslag og alle verdens søte ord til deg, og ønsker deg all lykke til i hele verden. Hold ut, fine <3

    SvarSlett
  10. jeg hadde så kjempestore mandler når jeg var bitteliten og var kjempemye syk og sliten. men jeg fikk fjernet dem og fikk energien tilbake. jeg tror det kommer til å gå fint med deg kjersti, selv om det er kjempeekkelt med alt som har med sykehus å gjøre. men etter den veien vil ting blir bedre.
    krysser alle fingre og tær for deg i morgen, og sender varme tanker og hjertslag selfølgelig <3

    SvarSlett
  11. Så bra at du endelig skal opereres. Lykke til, fine deg! Jeg kjente på litt av den samme redselen som deg for et par måneder siden da jeg skulle på sykehus og ta gastroskopi. Det var riktignok ikke noe narkose inne i bildet, men et annet beroligende middel intravenøst som gjorde meg slapp og likegyldig. Men jeg var redd det ikke skulle gå bra og at jeg ble kvalt eller skadet på andre måter innvendig av slangen. Det gikk helt fint, og lettelsen etterpå over at jeg hadde klart det var så god. Håper du også får kjenne på lettelse og litt stolthet over deg selv etter i morgen, for operasjonen kommer nok til å gå helt fint! Og så får du spise masse is på sykehuset etterpå, på grunn av svelget og halsen :)

    SvarSlett
  12. lykke til, god bedring! og så bra at du blir fiksa på, selv om det har tatt alt alt alt for lang tid. det blir nok en fin vår :)

    SvarSlett
  13. Jeg skal krysse fingrene for deg. Jeg har operert flere ganger, og det har alltid gått bra. Hver eneste gang. Som nevnt over, så får du nok is etterpå, og det er jo noe å glede seg til :)

    SvarSlett