Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 2. mai 2011

en liten galskapsoppdatering + spørsmålsrunde.


oh, thunder in my heart
this razor's cutting sharp
and leaves me with an ever bleeding scar
so soft, so suddenly
so that i cannot breathe
i'm drawn into a circle painted black
oh, i'm hanging high
oh, won't you let me down?
i'm back where i started out
you know i'm a little lost
and when it hurts the most
i push a little more
i'm back where i started out
you know i'm a little lost

det er litt for mye ingenting, akkurat nå. litt for mye apati. litt for mørk sminke. litt for destruktive bilder bak øynene. litt for tunge lemmer. alle idéer jeg begynner på visner vekk etter fem minutter, jeg blir slapp og distrahert, og jeg føler meg ikke god nok. straks jeg er for meg selv er jeg ensom. hodet mitt bråker hele tiden, jeg har ingen å komme hjem til om kvelden, og jeg er alt, alt for vant til det. jeg reagerer på å bli såret, på å miste, på merkelig vis. jeg tåler det ikke og har ikke tålt det, for jeg er skikkelig, ordentlig syk og ustabil og full av sorg, men når det skjer, når jeg lider et tap, når et nytt håp brister... jeg bare glir tilbake der jeg var. det har har vært så mange kollossale tap opp gjennom årene, og de siste tre årene har det vært så veldig, veldig mange små ulykkelige forelskelser, forelskelser jeg ikke har orket å feste meg i, fordi de blusser opp over alt og synker tilbake inn i minnene igjen.

jeg er så vant til å være kjærlighetssyk og alene. med unntak av deg er ikke "kjærlighetssorg" et begrep hjertet mitt forstår lenger. jeg er utbrukt. brudd som burde være monumentale i lengden, brudd jeg burde sørge over tid, eksploderer ut av meg i et par dager, for så å stilne hen med en gang jeg er tilbake i "kjersti er alene"-rytmen.  jeg blir sykere og mer sliten for hver gang, men... det føles helt naturlig for meg å være her jeg er nå. det er kanskje det sykeste og tristeste av alt. at jeg omstiller meg så fort, så lett, fordi jeg kjenner dette så veldig godt. at dette er det kroppen og hjertet kjenner som normen. denne ensomheten som egentlig bare er å vente, plukke opp hva enn som dukker opp på veien, vente. å slites, slipes ned. gradvis. eller blir jeg skarpere? med spisse kanter som stikker borti hverandre og skraper meg opp enda mer? jeg vet ikke. akkurat nå er jeg... ikke tom, men matt og trett og skarp i kantene. det stormer i horisonten, jeg kan se hva som nærmer seg, og jeg er redd. eksplosive, farlige følelser jeg aldri får lov til å finne ut av, bearbeide, slippe ut, følelser som ignoreres av de som skal hjelpe.

jeg skal bytte dps. endelig. jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta. men det kan hende jeg finner noen der som klare å se hva som gjemmer seg bak fornuften og sorgen og utmattelsen. at jeg rett og slett har så mye begravd i meg som er blitt ignoret så lenge av alle andre enn meg selv (for jeg har analysert og gravd rundt i og fundert på og funnet ut av og gransket alt det sorteste og såreste til døde - jeg stenger ting vekk fra andre, og fra kroppen og hjertet, ikke fra bevisstheten, og jeg gjør det helt automatisk). at jeg er blitt flekket av galskapsfnugg, fnugg som presser seg ut gjennom porene mine og gir meg lyst til å svelge det glasset med piller jeg ikke har, legge meg ned på magen i parken klokken ett om natta og bare bli liggende, snuble ut i akerselva, stjele kniver fra pennalet til bestevennen, fortære en flaske vodka på egenhånd.

jeg er ikke suicidal(les: jeg vil ikke dø, på tross av selvdestruktive tendenser - de som har fulgt med en stund burde vite at jeg har en enorm kjærlighet til det å leve), jeg er desperat, i små stikk, i lange stunder. innimellom. jeg trenger at noe forandrer seg, at dette forandrer seg. jeg svelger og gjemmer alt vondt som ikke er sorg, utmattelse, angst eller melankoli (og det finnes mye, mye mer enn alt dét i meg), presser det unna helt til jeg har vært litt for mange kvelder alene eller sett litt for mange ting som kaster meg tilbake i tid, eller det lukter litt for mye regn ute... og så kommer gråten, og ordene, som, hvis jeg slipper dem ut, gjør den jeg snakker med veldig, veldig redd. jeg husker en gang jeg var så sint og redd og utmattet av å vite så veldig, veldig mye uten å forstå noe som helst at jeg begynte å smile. med munnen - bare munnen. ekle, korte grin som blinket i ansiktet mitt, mens øynene var døde og stirret, jeg vekselsvis lo og gråt, latteren var hard og kald, tårene var varme, og jeg ble så redd, jeg skjønte ikke hva som skjedde, bare at noe var veldig, veldig galt.

hvis bare noen kunne lytte til og akseptere denne siden av meg og hjelpe meg til å forstå den og håndtere den på andre måter enn å bare skyve den vekk... for det er det de oppfordrer meg til så langt - jeg synes det er helt sykt, at de vil jeg skal stenge inne så farlige følelser som dét, men det er vel kjekt for dem å vite at jeg ikke kommer til å ta opp sengeplass på et sykehus noe sted, ettersom jeg er så "sunn" og kontrollert. 

jeg vil at det skal gå over. dette som har oppholdt seg i kroppen min i så utrolig mange år, det jeg pleide å tenke på som et slags skittent beist med skitne klør som jeg dysset i søvn og stengte inne helt til det våknet opp og alt ble infisert. jeg føler meg som en bandasje full av verk. jeg føler meg gal. i stykker og biter. ikke helhetlig. som om jeg bærer på noe som, når det får komme til overflaten, er usunt og unaturlig og sykt.

jeg har gåsehud. jeg er grå i blikket. jeg er søvnig. jeg er alene. og jeg håper at det går over en dag.  dette mørket. jeg håper jeg kan få beistet til å sovne vekk for alltid. før eller siden. med den rette hjelpen, hvis den finnes. men. ja. noen dagers pause. kanskje. 

imens kan dere stille spørsmål. hvis det er noe dere lurer på.

10 kommentarer:

  1. åh. åååh. du skriver så bra. og du beskriver ting som er inni meg også. apatisk og ødelagt. kanskje. vet ikke. men du skriver himla bra

    SvarSlett
  2. Du skriver så nydelig. Sånn at man føler og skjønner samtidig, som en skygge av beistet, på en måte..
    Og så et lite spørsmål: Hvis du kunne ha valgt før du ble født, hva ville du vært? Menneske? Dyr? evt. hvilket dyr?

    SvarSlett
  3. Nå ble jeg glad for å høre at du skal bytte dps! Håper det ikke tar månedsvis, sånn som med meg.

    SvarSlett
  4. Hvordan går det med halsen? Sover du bedre?

    SvarSlett
  5. Eg vil ikkje seie at eg skjøner, fullt og heilt, fordi sjølv om eg slit med mykje av det same opplever me det gjerne ikkje på same måte likevel, men eg kjenner meg igjen og eg føler med deg, og eg håpar du finn lysglimt og regnbogar og stjernekikkertar og at bytet av DPS kjem til å hjelpe.

    SvarSlett
  6. Du skriver så bra at det går frysninger nedover ryggen =) Jeg elsker å lese innleggene dine, for de er så ærlige og hjelpende. De gir håp og glede, samtidig som jeg får en dyp medfølelse for deg. Jeg håper pausen vil hjelpe deg =)

    SvarSlett
  7. Berre kom te å tenkje på ein bete av ein song no, ein sånn som eg har skrive ned på dataen og ikkje er heilt fornøgd med endå:

    "You are strong
    Though you're all alone
    Your flesh and bones won't stop now,
    Not before the world can see you
    and the beauty that you hold."

    SvarSlett
  8. "det stormer i horisonten, jeg kan se hva som nærmer seg, og jeg er redd. eksplosive, farlige følelser jeg aldri får lov til å finne ut av, bearbeide, slippe ut, følelser som ignoreres av de som skal hjelpe."

    <'3

    Å, Kjersti. Hjartet mitt blødde for deg då eg las dette, fordi det traff mitt inste. Det fann slektskap der.

    Håpar, håpar, håpar med heile meg at du finn den eller dei nokon som kan ta imot. Våge det, å gå inn i det, saman med deg. Og trøste deg, sjå forbi den analytiske, flinke Kjersti.

    Eg fann mine helsevesen-englar då eg var sytten. Det er det beste som har skjedd meg. No er eg like gammal som deg. Dei fins, eg lovar. Dei ventar på deg. Du har berre vore veldig uheldig.

    SvarSlett
  9. hei, du vet ikke hvem jeg er og vi kjenner ikke hverandre men - vil du være min bestevenn? :)

    SvarSlett
  10. å, du. du, du, du. jeg vet ikke hva jeg skal si eller skrive eller gjøre. jeg håper du får bytte dps. jeg håper du en gang kan se på livet du lever og tenke at du har det ordentlig, skikkelig bra. jeg håper du skjønner hvor mye du betyr for mange, og hvor vond denne teksten var å lese.

    SvarSlett