Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 2. mai 2011

fuck it. konkurranse, ikke spørsmålsrunde.

HkQjmq on Make A Gif, Animated Gifs

i kjøkkenskapet mitt gjemmer det seg noe fint noe: en sukkerbøsse. jeg kjøpte den på et loppemarked i fjor høst, plukket den ut av et enormt krimskramskaos og forelsket meg litt - alt som koster ti kroner og har markjordbær på seg får bli med meg hjem. men det føles ikke helt som om den tilhører meg. det er ikke helt hjemlig her ennå(jeg har ikke noe bord å spise ved en gang) og jeg får aldri brukt den, selv om den er nydeligfin. så jeg tenkte at jeg kanskje kunne gi den bort gjennom en liten konkurranse, og fylle den med litt ekstra fint før jeg overrekker eller sender den til vinneren. 

oppgaven lyder:

du skal gjøre noe skikkelig snillt mot deg selv, og det skal være noe du trenger. ikke noe du burde, ikke noe som kommer til å slite deg ut - noe du trenger, har behov for, mangler, savner, vil ha godt av. medisin du lager selv, på en måte. jeg snakker ikke om å kjøpe en fin kjole, gå på kafé eller sove en time ekstra, men om å øse kjærlighet utover deg selv, hente (eller tvinge, jeg vet om alt for mange som ville slitt noe voldsomt med å skulle gjøre dette) frem gode følelser, rette dem mot deg selv og gjøre dem om til en handling som gagner deg.

tilgi deg selv for noe stort og vondt, eller bestem deg for å begynne å tilgi deg selv for mye smått. avlys noe du tror du tvinge deg til, men egentlig bare har for dårlig samvittighet til å avlyse - og kast den dårlige samvittigheten langt ut av vinduet. skriv et brev til deg selv på en dårlig dag. skriv en liste (helst med tjue punkter, eller kanskje hundre) over ting som er fine med deg, ting du er flink til, ting du har klart. gi slipp på studiene du mistrives med. prøv å overdøve stemmene som sier du ikke er god nok, og prøv til du klarer det. ring en venn, ring en lege, ring en hjelpetelefon og ta det store, skumle skrittet mot å få hjelp. planlegg en perfekt dag, den du ønsker deg mest av alt akkurat nå, og nyt den. bestem deg for at du skal spise yndlingsdesserten din hver dag i en uke.

gjør hva du vil, men gjør noe fint, noe bra, og fortell meg om det etterpå. det trenger ikke være noe du synes er vanskelig å gjøre, det må gjerne kreve lite av deg så lenge det virkelig gir deg noe godt. jeg håper av hele mitt hjerte at alle vil være med på dette, for det er det jeg vil mest av alt, egentlig, at folk skal begynne å behandle seg selv annerledes. jeg er så sliten av å se selvhat over alt, av å se så mange skylde på seg selv for ting de ikke kan noe for, av å se folk presse seg for hardt når de burde hvile. dette er en sjanse til å oppnå noe viktig noe, og få premie for det. kom igjen.

skriv om hva du har gjort for deg selv i dette innlegget. jeg trenger ikke noe bevis - jeg stoler på at  ingen jukser. vinneren kåres neste mandag. og ja, det virket ikke som om noen var interessert i å spørre om ting, med unntak av to stk(og jeg skal svare de to), så jeg tenkte at konkurranse kunne være mer interessant mens jeg er borte.

15 kommentarer:

  1. jeg var så utslitt og lei meg at jeg hadde tenkt til å gjøre noe dumt, men i stedet for snakket jeg med han jeg har blitt så glad i på kort tid og kastet pilleesken ut døren. Etterpå sov jeg masse. Og jeg prioriterte søvn fremfor å lese til prøveeksamen som jeg skal ha i morgen. For... ens egen helse er viktigere enn noen som helst karakterer i hele verden :)

    SvarSlett
  2. gi den til meg! var jeg som fant den!

    SvarSlett
  3. fysøren du er så fin. alle skulle vært sånn, alle skulle ville alle noe godt. dette er den fineste konkurransen jeg har hørt om. jeg vil gjerne delta men jeg vet ikke helt hva jeg trenger eller hva jeg vil gjøre så jeg har ikke noe å fortelle om.

    SvarSlett
  4. johanne: delta. du har en uke på deg til å fortelle. bare vær god mot deg selv, inne i hodet ditt eller utenpå, og finn noe du kan gjøre, inne i hodet ditt eller utenpå. jeg tror du klarer det. og du burde prøve. og tusen takk <3 det er min første konkurranse, jeg er glad du liker den så godt!

    SvarSlett
  5. Før jeg legger ut om den fine handlingen min må jeg fortelle litt om personen som sitter å taster på tastaturet.

    Jeg er en jente på 18 hvis mage kiler når jeg tenker på sommer, og som får vondt i hjertet av vinter. Som smiler av rosa blomster, og som feller en tåre over betong. Jeg ser fine ting i alle mine kjære, men holder ikke meg selv kjær. Helst vil jeg flytte til sol og olivengrønne trær, og leve et liv uten å få vondt i magen hver gang jeg tenker litt for hardt. For jeg har det for vane, å tenke litt for mye litt for ofte. Og når hjernen først er i gang er det ikke lett å være en uperfekt person med et sårt hjertet.

    Derfor gikk jeg til skolen i dag med Post it lapper i nevene og et smil klistret på fjeset. Jeg hang opp lapper med fine ting skrevet på langs hele veien jeg går nesten hver dag, så jeg nesten hver dag kan bli minnet på at alt ikke bare er grått. Det var ikke store, inspirerende ord jeg skrev ned, men klisjeer som «Make sure you get from A to B, forget what happens in between.», «Smiling is contagious», «Fortsett å svømme» og «Turn your frown upside down». Og om jeg ikke havnet i ekstrem lykkerus da jeg gikk veien hjem i dag, kjentes det i det minste ut som om solen var litt sterkere, luften litt friskere og hodet litt tommere. Og tanken på at en annen som kanskje også har et sårt hjertet skal se en av lappene mine og kanskje, bare kanskje, føle at jorda snurrer akkurat i riktig tempo (om det så bare var et sekund eller to), får meg til å kjenne et stikk av lykke helt ned i tærne.
    På baderomsspeilt hang jeg en lapp som bare var til meg og ingen andre, for av og til er det fint å ha en hemmelighet med seg selv også. Denne lappen er så hemmelig at jeg ikke skal dele den med noen, ikke engang her skal jeg dele den. Ikke fordi den er privat og ikke tåler dagens lys, men fordi den er bare min. De gangene jeg ikke lenger vil være venn med meg selv skal den minne meg på at jeg ikke er min værste finende, men burde være min beste venn.

    SvarSlett
  6. Jeg er nesten for snill med meg snill. Jeg elsker livet og lever det fullt ut hver dag. Setter meg gjerne ned med LP-plater eller leser en god bok eller ser en fin film. Jeg har ofte hjemmespa og skyver ofte skolearbeidet unna for å være snill med meg selv. Det er så bra det du skriver! Skikkelig bra konk! Personlig trenger jeg ikke vinne noe som helst for jeg har det så utrolig bra, og jeg synes Eva hadde gjort noe skikkelig fint, ikke bare for seg selv men og kanskje for andre! Fortsett å blogg, jeg elsker det!

    SvarSlett
  7. Jeg ser på The Real Housewives Of New York, selv om jeg egentlig burde lese nyhetene! Fordi guilty pleasures er bra for kroppen! Det gjør meg glad, og det gjør meg klar til en kjedelig dag på jobb.

    SvarSlett
  8. Jeg tror jeg endelig skal tilgi meg selv for å ha bragt veldig mye smerte, sorg, frustrasjon, lengsel og tårer inn i en fantastisk person, (som fortjente det mist av alle) sitt liv.

    SvarSlett
  9. i går. sto jeg opp, tok bussen (selv om jeg hadde bestemt meg for å ikke dra), gikk mellom hus og gravemaskiner (til første time hos psykiateren), satt, ventet (på venterommet selv om det var en som stirret, og han var ti minutter for sen), snakket (og vugget) (selv om jeg kjente kroppen reise seg og gå ut av rommet tusen ganger de 70 minuttene jeg var der inne). og belønnet meg selv med fem bøker etterpå.
    bra timet innlegg.
    hvis ikke: no way.
    tack.

    SvarSlett
  10. Jeg har vært en uke, hjemme, med fryktelig mange bører over nakken. Alene, forlatt og med en sterk følelse av nederlag, mislykkethet.
    Men det er jo ikke sånn det skal være, og du sier det så fint i innlegget ditt. Jeg ble skikkelig inspirert. Selv om dette er vanskelig å utføre i praksis.
    Det jeg gjør nå er å bestille time til ny psykolog. Angsten har tatt overhånd, jeg ser den overalt, den føler meg overalt bortsett fra til den lange, vakre søvnen. Men det er nok. Jeg skal ha hjelp. Selv om det er et stort skritt å be om hjelp, et stort skritt å gjøre seg selv så sårbar for et annet menneske er dette viktig for meg. Dette KAN IKKE fortsette.
    Dermed har jeg også gått berserk på loppemarked. Jeg kjøpte alle tekoppene jeg kunne finne; stygge, fine, små og store. Så ingen skulle føle seg glemt. Til slutt vasket jeg alle og plasserte dem i en glasshylle hjemme hos meg. De er nå mine fine, glemte kopper. Som ingen ville ha, men som jeg tok. Også har jeg bestemt meg for å bli besøksvenn. Besøke gamle, ensomme sjeler. For å spre glede og å gjøre det jeg er flinkest til; snakke og trøste mennesker. Angsten har noe positivt i seg óg. Jeg har lært meg mye, om mennesker og om følelser. Om følelser det er umulig å takle, om å få bena røsket vekk under seg. For å gjøre nytte av angsten vil jeg snu det om; jeg vil bruke den til å hjelpe andre. Ta knekken på angsten, ikke la den vinne. Helvete om den skal vinne.

    SvarSlett
  11. http://regnboge.blogspot.com/2011/05/7-oclock.html

    Der har du det eg gjorde. Eg sto opp ein ein og ein halv time før mamma berre for å lage kakao og eggerøre, og so gjekk eg ut og sette meg på ein gammal gjengrodd veg midt i ein bakke, og drakk lufta som var klår etter natteregnet. Det va deileg å berre sitte der og høyre på fuglane (eg haurde gauken for fyrste gong!), og lese og puste.

    Takk.

    SvarSlett
  12. jeg er, som så veldig mange andre, altfor, altfor flink til å undertrykke følelser. jeg glemmer at det faktisk er lov å være trist, jeg lever med en slags oppfatning av at jeg selv skal smile og være sterk hele, hele tida, selv om jeg er veldig, veldig opptatt av at alle andre skal gråte ut all smerte og at alt blir mye bedre bare man snakker om det. jeg er så mye bedre på å gi trøst og fine ord enn å ta imot dem selv. jeg er så opptatt av at de fine menneskene rundt meg skal få løst opp alle klumpene av sorg og ensomhet de har i brystet at jeg helt glemmer mine egne; det er så mye enklere å bare trykke dem helt inn mot ribbeina og konsentrere seg om alle andres kjærlighet, lengsel, savn og sorg. jeg har levd slik så lenge at jeg har omgitt meg med et slags avstøtende skall som ikke lar noen komme helt inn, bare så vidt under overflata. jeg har på en måte glemt hvordan det er å være åpen og snakke om mine egne følelser. men, i natt, etter et fantastisk fint grillparty med de aller beste vennene som finnes, klarte jeg endelig å stikke et lite hull på skallet og la noen av de undertrykte følelsene sildre ut. og det var så himla fantastisk. så, da satt jeg sammen med to av de finestemenneskene som finnes ute på ei iskald steintrapp med tepper rundt oss i mange timer og snakka om ensomhet, sjalusi og det å elske eller ikke elske. og i dag føles brystklumpene litt mer som plast enn som stein. og i dag lar jeg meg selv høre på melankolsk høstmusikk selv om sola skinner, fordi jeg har innsett at det er det jeg trenger. jeg trenger å kjenne på følelsene av ensomhet og tristhet, og så kan jeg konsentrere meg om å forsvinne dem når jeg vet hva de er og hvordan de funker.

    ida

    SvarSlett
  13. i dag, etter å ha sittet på verandaen i to timer, sol og en overdose med varme, gikk jeg inn for å lese til eksamen. men stoppet. og jeg tenkte på konkurransen din og på hva jeg trenger. jeg trenger frisk luft og pause og påfyll. så jeg tok hunden ut og vi gikk i hvert vårt tempo og tuslet og pustet og da vi kom inn igjen åpnet jeg en flaske vin som jeg egentlig hadde tenkt å spare, og nå drikker jeg den, veldig sakte, mens jeg ser ut av vinduet og hører kjøleskapet dure og gleder meg til middag og jeg tenker verken på i morgen eller i går og jeg er nesten helt alene her og det er stille og fredelig og fylt med ingenting og det er den beste pausen jeg har hatt på lenge.

    og du, takk for at du er du :) fining.

    SvarSlett
  14. Jeg vil tilgi meg selv.
    Jeg vil tilgi meg selv som niåring.
    Jeg vil tilgi meg selv for hva jeg gjorde som niåring.
    Jeg vil tilgi meg selv for hva som ble gjort mot meg som niåring.
    Jeg visste ikke hva jeg gjorde.
    Jeg visste ikke hva som ble gjort.
    Jeg visste ikke hva det betydde.
    Jeg vil tilgi meg selv for at jeg ikke tillot meg selv å kjenne på skammen.
    Jeg vil tilgi meg selv for skammen.
    Jeg vil tilgi meg selv for at jeg ikke tillot meg selv å kjenne på sinnet.
    Jeg vil ikke tilgi meg selv for sinnet, for det er ingenting å tilgi.
    Jeg vil tilgi meg selv for at jeg ikke klarer å slippe folk inn.
    Jeg har mine grunner. Jeg vet hva som kan skje når en stoler på mennesker.
    Jeg vil tro at jeg har nok tilgivelse.
    Jeg vil tilgi.
    Jeg vil.
    Jeg tilgir.... etterhvert.

    SvarSlett
  15. Når eg verkeleg vil smile skriv eg brev ved hjelp av skrivemaskinen min, fordi kvar gong han kjem til slutten av ei linje lagar han ein plingelyd akkurat slik som på gamle filmar og det er ikkje noko Enter-tast for å hoppe til neste linje, så eg må skru med hjulet og har lært at det er passeleg med tre skruar for ei ny linje og seks skruar for eit nytt avsnitt. For å føle meg endå betre skriv eg på konvoluttane med skrivemaskinen òg, og så festar eg på eit turistfrimerke og set min lit til Noregs postvesen som stadig aukar prisen på frimerka, men det er greitt fordi postvesenet er flinke og jobbar hardt, og det er ikkje rart dei må setje opp prisane når så mange tyr til å sende brev og giroar over nettet i staden for.

    For å toppe det heile har eg vore behind the scenes på naturhistorisk museum i Bergen med besteveninna mi, det var magisk og eg var i ei heilt anna tid og ei heilt anna verd så lenge me var der. Etterpå åt me is og berre gjekk rundt og snakka, eller sat stille og såg på alle som gjekk forbi, fordi det er sol og varmt i Bergen og når ein har vore bestevener i over fem år treng ein ikkje alltid snakke eller gjere så mykje for å ha det fint i lag.

    SvarSlett