Det oppstod en feil i denne gadgeten

lørdag 14. mai 2011

it's all right, 'cause there's beauty in the breakdown.

soundtrack: let go - frou frou


ok. ok. det er slik: jeg skygger unna, stenger meg inne, tør ikke gå videre herfra, tør ikke begynne å bevege meg igjen, hva hvis, hva hvis, det kommer ikke til å gå, jeg kommer ikke til å klare det, så jeg gjemmer meg og holder meg i ro, bena henger over sengekanten, jeg leser brev jeg har fått og holder meg fast, skriver brev jeg ikke klarer å sende (kjøpe konvolutter og frimerker og organisere og nei nei nei) og så... så synger jeg. feier gulvet. tar en klesvask. drikker sitronbrus. fletter håret. pappa kommer fordi jeg ber ham om det, selv om han har ting han skal rekke, kommer for å bli i førtifem minutter, han har med seg sushi og vi spiser den mens jeg gråter, snakker om kjærlighet og mamma og psykologi, fremgangen jeg har gjort, alle skrittene som er gått baklengs innover i meg på grunn av alt som har skjedd. når han går trekker han meg med ut, gir meg femti kroner til egg og melk, vi klemmer og jeg går på butikken helt alene. 

én seier, så mange små, og så mange nederlag, det er ikke nok, det er ikke nok, jeg trenger mer, jeg trenger at noe blir annerledes, å forme noe som er mer enn stjerneskudd, en hverdag jeg kan gå til og holde meg fast i, bruke som ankerfeste. og jeg vet, jeg vet, jeg må prøve for å se om jeg kan klare, og jeg ville gjort det, men jeg er så sliten av å prøve, hver dag er satt sammen av prøving og har vært det i alle år, når skal jeg klare det jeg vil klare, når skal jeg klare slikt som både er vanskelig og gir meg noe, noe som er langvarig, noe som er mer enn en smak av sol og en vanskelig telefon, mer enn å re opp sengen og telle lysflekker? alt jeg klarer er vanskelig å klare, alt jeg klarer er jeg stolt over, alt jeg klarer er kortvarig. det er ikke nok. 

jeg vil styrke kroppen min, gå i oppoverbakke og strekke ut armene, kjenne det svi i magen, kjenne jeg blir lettere og mykere. og jeg vil skrive. fast. skrive mine egne oppdrag, skrive på annet enn impuls, impulser er alt jeg har og det er ikke nok, sier jeg, jeg må bryte vekk herfra, jeg er utslitt, men jeg sover, jeg sover og jeg får puste, jeg trenger fremgang, jeg vil forme dagene mine selv og gjøre det samme to, tre, fire, fem dager i uken, jeg vil ha noe som heter helg og jeg vil stå opp for å gjøre annet enn å øve meg, denne evige øvingen på å møte verden, den er like vond hver morgen uansett hvor mye jeg øver, og jeg vil skrive, jeg vil skrive sier jeg, skrive og øke pulsen, det skal skje, det må skje, snart, snart.

men jeg er redd. og jeg viker unna igjen. kvalt og og trett og motløs. håpløs. jeg skulle noe annet i dag, akerselva og puls og så notatboken, men det er slik en alltid leser om, slik de sier, alle de redde jeg møter, hva hvis jeg ikke klarer det, hva hvis det ikke går og det har gått galt så mange ganger. vel, jeg må prøve likevel, jeg må, for dette er livet mitt, det er livet mitt for faen, og her er jeg, jeg lever det, jeg spiser jordbær og klemmer venner, jeg skriver lapper til fine gutter på bussen, bryter isen fordi jeg kan, lager min egen magi, drikker te og lytter og knytter nevene. jeg er modig, jeg tør, men hvordan? hvordan prøver jeg? jeg føler meg som om jeg må male uten maling, jeg finner ingen redskaper å ta i bruk. 

snart. jeg finner ut av det snart. hvordan jeg skal fange dagene, hvordan jeg skal klare å føle at løftene jeg gir meg selv er hellige, hvordan jeg skal gi mening til ordet hellig igjen.

om å ville begynne å gå igjen. om natten. om morgenen. med ettermiddagssola i ansiktet. og om bøkene jeg bærer inne i meg. om lengselen etter å begynne å skrive fast, i flere timer av gangen, slik at jeg kan få dem ut og vise dem frem.

8 kommentarer:

  1. Kan du ikkje kaste deg uti det? Søkje ein deltidsjobb, for å begynne ein plass. Kanskje finn du hyggelege stamkundar og kjente fjes du kan helse på. Men begynn smått. Går det?

    SvarSlett
  2. anonym: deltidsjobb? nei. jeg er alt, alt for syk til at noen andre skal være avhengige av at jeg dukker opp. deltidsjobb eller praksisplass er ikke noe jeg er interessert i, eller som vil gjøre meg friskere nå. nei. jeg vil skrive. jeg vil skrive og gå. og det er det jeg jobber mot. for DET. det kan gjøre meg friskere. slik at jeg en dag kanskje kan klare å ha en deltidsjobb. det dreier seg om å styrke meg selv, å gi meg selv våpen og gleder og kraft, ikke om å presse meg selv slik at jeg blir mer sliten. jeg bærer bøker inne i meg og vil få dem ut. og tro meg, jeg skulle gjerne klart deltidsjobb og kjente fjes og miljø... men jeg kan ikke. ikke nå. (og jeg har ikke lov til å jobbe heller, annet enn via praksisplass gjennom nav. som de må velge ut.)

    SvarSlett
  3. "Jeg føler meg som om jeg må male uten maling". Det var et uttrykk som beskriver godt, synes jeg. Det er ikke så lett å bare skulle kaste seg ut i det, tvinge seg selv til å prøve bare bittebittelitt..

    Men det du skriver i svaret ditt over her, om at du ikke har lov til å jobbe enda pga Nav. Jeg har fått høre at hvis man går på f. eks arbeidsavklaringspenger (AAP) fra Nav, kan man jobbe inntil 60 %, og likevel få utbetalt AAP. De timene/dagene man jobber, blir man trukket AAP for. Mens de dagene man ikke greier å jobbe, får man utbetalt normal AAP sats. Dette registrerer man selv ved å krysse av i meldekortene til Nav.

    Det er gunstig, tenker jeg, for da kan man prøve seg litt fram i yrkeslivet, og likevel vite at man har økonomisk trygghet gjennom AAP hvis man ikke skulle klare å jobbe så mye.

    Nav samarbeider med flere arbeidsplasser, f.eks Fretex butikkene, og hvis man da bestemmer seg for å jobbe et par timer en fast dag i uken, vil man møte arbeidskolleger som gjerne er i samme situasjon som en selv. Som er der nettopp for å prøve seg litt ut, ha en fast ting å gå til en gang i uken. Dette vet arbeidsgiveren også, og på den måten blir det ikke slik at noen er "avhengig" av en, annet enn de 2-3 timene akkurat den dagen. Men dette vet du sikkert mye om fra før, siden du både er i kontakt med Nav og har en dyktig sosionom-pappa :) Og som du skriver, skal man selvfølgelig kjenne sine egne grenser og ikke presse seg selv til noe som man bare blir enda mer sliten av. Ingen andre kan kjenne på situasjonen enn en selv.

    Dette ble en veldig lang kommentar, men du spør jo litt i innlegget; hvordan? hvordan prøver jeg? Og kanskje er det flere som leser her (innkludert meg selv) som også lurer på dette med å bygge en hverdag. Jeg tenker at kanskje et par timer en dag i uken sammen med noen andre vil bli nettopp det du leter etter; et lite ankerfeste å bygge hverdagen rundt, en følelse av mestring og glede, noe betydningsfullt å gå til. Min opplevelse har lært meg at det hjelper. Men jeg vil understreke igjen at alle er forskjellige og har forskjellige grenser, så dette er ikke noe forsøk på "lære opp noen", men heller å dele litt erfaringer og råd som kanskje kan hjelpe litt på veien.

    Jeg har tro på deg, Kjersti :)

    SvarSlett
  4. jeg heier på deg, kjersti. <3

    SvarSlett
  5. We're all rooting for you.

    -

    Det var det verset som begynte slik: 'Å, tapre Nøff, hurra for deg/Du fryktet ei, du skjelvet ei.' Nøff syntes det var det beste rimet han hadde hørt. "Gjorde jeg virkelig alt det der?" spurte han til slutt. "Fordi jeg - jeg tror at jeg skalv litt. Bare i begynnelsen. Og sangen sier 'Du skjelvet ei'. Det er derfor jeg spør." "Du skalv bare inni deg," sa Brumm, "og det er den tapreste måten et Meget Lite Dyr kan la være å skjelve på."
    (Frå "Nasse Nøffs lille bok om Tapperhet")

    SvarSlett
  6. "det dreier seg om å styrke meg selv, å gi meg selv våpen og gleder og kraft, ikke om å presse meg selv slik at jeg blir mer sliten."

    Det er verkeleg det det dreier seg om.

    SvarSlett
  7. Eg tenkte sjølvsagt på deltidsjobb som noko som kan gi deg styrke og meining i kvardagen, ikkje som noko som du vil slite deg ut. Men du kjenner kroppen og hauet best.

    SvarSlett
  8. Du vil klare det, fine du, eg berre veit det.

    Eg skulle ynskje eg budde i Oslo.

    SvarSlett