Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 29. mai 2011

nesten litt komisk. men bare nesten. mest helt forjævlig.


det var den natten, for ikke så lenge siden, da jeg satt i en haug på stuegulvet ikledd en kjole av sort bomull. stoffet var blitt fullstendig gjennomtrukket av noe vått og seigt, var blitt varmere enn ellers, var begynt å lukte kraftig av jern. de store, mørke flekkene glinset i lyset fra gulvlampen, og blomsterstrømpebuksen jeg hadde på under gikk fra blå, rosa, grønn, til mørk rød. det var ikke så mange tårer, men jeg gråt;  lagde lyder, ulte og pustet så høyt at det må ha gått rett gjennom de tynne veggene og inn til naboen. av alle tankene som dunket og banket og skrapte meg opp innvendig var det én som var skarpere i kantene enn alle de andre: at psykologen min hadde valgt å diagnostisere meg med en mild depresjon.

slike ting gjør jeg noen ganger, slike ting skjer, når jeg ikke klarer å være flink jente lenger. når jeg ikke vil være flink jente lenger, når jeg blir kvalm av hvor flink jeg prøver å være, og sprekker. (ikke bli redde. jeg skriver ikke om selvskading og slikt mens det står på. det blir for sterkt og brutalt, selv for meg. bloggen er ikke et rop om hjelp til dere, og det skal den heller aldri bli, men jeg skriver om og deler det som føles riktig og ok og viktig for meg.) dette lille innblikket i en av de mørkeste stundene dreier seg mest om hvor latterlig lite de som hadde som oppgave å hjelpe meg faktisk tok til seg. hvor lite de så, samme hva jeg prøvde å vise frem. hvor lite de ville se. jeg tror de virkelig ønsket at jeg skulle være lett å håndtere og kreve lite arbeid og få ressurser. og jeg tror psykologen min var naiv nok til å tro at "vanvittig sterk og utholden" er det samme som "ikke like syk som de som svelger hele pilleesker av gangen". 

jeg prøver å si det igjen og igjen: å ha en vanvittig trang til å gjøre noe ekstremt, skadelig, farlig, vilt, sykt - og å faktisk gjøre noe slikt... disse impulsene, eller handlingene, de kommer fra det samme stedet. det som utgjør forskjellen er, i mange tilfeller, graden av selvkontroll, graden av viljestyrke, graden av desperasjon - IKKE graden av smerte eller ustabilitet. men ingen hører. og jeg blir sittende og måpe over det mentale helsevesenet, som later til å mene at dersom du ikke er en fare for deg selv, rent fysisk, er du mindre syk, mindre gal, enn de andre.

jeg ser på ingen måte ned på mennesker som ikke klarer å la være å gjøre forferdelig vonde ting med seg selv, og jeg mener ikke å bagatellisere eller si at det ikke er noen forskjell mellom å skade seg og å tenke på å skade seg. det må være grusomt å ha det slik. å ikke kunne stole på seg selv eller vite hva som kan komme til å skje. jeg vet det er mange som misunner meg kontrollen min, og ofte er jeg glad for at jeg har den, ellers ville jeg ha kunnet dødd ved svært mange anledninger og på svært mange måter. og jeg vet at det er mange som er langt sykere en jeg er, som har lagt større behov for hjelp enn jeg har (om det nå går an å måle slikt). men det er mange som er på omtrent samme "sykhetsnivå" som jeg er, og som likevel får vanvittig mye mer (velfortjent) oppmerksomhet fordi de gir etter. kontrollen min hindrer meg i å bli trodd. den hindrer meg i å bli sett. den hindrer meg i å få hjelpen jeg fortjener, og trenger. sårt.

derfor har jeg tenkt å begynne å lage mer lyd, gjøre meg mer synlig, når jeg først kommer i møte med min nye behandler. jeg skal i krigen. det betyr at jeg må blottstille det mest ustabile og desperate. det sorteste. jeg må fortelle i detalj om den delen av meg som til stadighet synes det virker som en veldig god idé å begynne å sove i parkene i sentrum, skrive ta meg over hele kroppen min og gå ut i halvmørke med kort kjole og se hva som skjer, drikke vodka til hvert eneste måltid, se hvor store deler av kroppen min jeg kan dekke med kutt før jeg mister så mye blod at jeg blir svimmel for alvor, legge meg ned på gulvet av t banen med lukkede øyne og håpe at noen vil bære meg vekk, slutte å spise bare fordi det virker til himmerik vakkert å være sulten hele tiden(det skjerper sansene, lukt og smak, og blodet blir sort i årene, dette vet jeg, jeg sultet meg da jeg var femten, det er aldri en god idé, det bare virker slik), slutte å dusje fordi kanskje, kanskje de da vil ta meg med til et sted der jeg kan få hvile og oppmerksomhet nok... det er stygge saker. de styggeste, i mine øyne. men det er sannheten, sannheter, som jeg må lære meg å skrike ut på et eller annet vis, slik at jeg kanskje kan gjøre dem om til det som en gang var i stedet for det som er.

folk flest er alt for vage når de snakker om mental helse. det plager meg, for tanker, følelser og det de gjør med oss, det de kommer av... det er utrolig detaljrikt og komplisert, og psykdommens overskrifter - angst, depresjon, tvangstanker, nevroser, psykoser, sorg, utmattelse - er ikke nok. selve innmaten, det som ligger bak, under, inni, må tydeligere frem. psykdom i seg selv er tabubelagt nok fra før av, men selv i miljøer der en kan si at en har en rimelig skral mental helse, blir det rynket noe voldsomt på nesen dersom du går i detalj av noe slag. diagnoser er ok, diagnoser er trygge, bipolar, borderline, anoreksi - det er kaldt og akademisk og oversiktlig. men hva med alt det usystematiske og ødelagte som følger med? jeg prøver ikke å si at en skal kunne legge ut om alt det mest ekstreme, grove og vonde til alle og enhver uten at de skal ha rett til å reagere negativt. jeg klarer bare ikke forstå hvorfor det skal være mer greit å si at en lider av depresjoner, enn å si hva det er som gjør en deprimert.

jeg vil at det skal være ok å gå dypere enn folk flest har for vane å gjøre. jeg vil at det skal være ok å være usystematisk ødelagt. jeg vil at fler skal begynne å vise frem det som ligger under de pene, pyntelige merkelappene, la solen skinne direkte på tankene og følelsene, med hodet hevet. for å komme med et eksempel: jeg trenger å kunne si akkurat hva det er som skremmer meg og hva frykten gjør med meg, får meg til å gjøre - istedetfor et lavmælt "jeg lider av angst." ikke i alle situasjoner, og såvisst ikke til alle mennesker jeg møter, men til de som trenger å høre det; det være seg andre syke som trenger en stemme, folk som har en helt forvridd oppfatning av disse tingene, eller folk som ikke vet noe som helst om disse tingene - og høylytt nok til at det blir lagt merke til. 

å snakke om psykiske lidelser er alt for viktig og alvorlig til at vi skal fortsette å gjøre det i mørke, lukkede rom.

10 kommentarer:

  1. Du imponerer meg stadig med dine hjarteskjerande vakre og sannferdige formuleringar. Eg håpar, ynskjer, vågar å tru at du kjem til å klare dette, snakke ut, lage meir lyd og meir enn noko anna verte høyrt. Håpar, ynskjer, vågar å tru at du får hjelpa du så inderleg fortener. Hald fram med å vere modig og gløym aldri at du er elska.

    SvarSlett
  2. jeg skrev en litt lang kommentar og så kom det opp sånn error da jeg trykket på legg inn kommentar og nå vet jeg ikke om jeg tør å prøve å skrive på nytt for det føles litt falsk og halvveis-ete

    SvarSlett
  3. tyngdekraft: ah, kjipt. vel. prøv igjen om du orker. og copypaste før du poster! det gjør alltid jeg.

    mynte valkyrje poirot: takk, kjære deg. jeg lover å fortsette og å prøve å ikke glemme.

    SvarSlett
  4. Eg skulle ynskje det fanst ordentlege prøver ein kunne ta for å sjekke den mentale helsa like lett som den fysiske.

    Uansett so e du ei av dei sterkaste jentene eg veit om!

    SvarSlett
  5. Formuleringsevnen din er utrolig. Jeg likte denne teksten, men selvfølgelig ikke at du har det vondt. Så må jeg bare spørre: hvorfor blir blodet svart inni årene hvis man sulter seg for lenge? Har det med næringsmangelen å gjøre?

    SvarSlett
  6. trine: jeg vet ikke, jeg har aldri undersøkt det, jeg husker bare at det var det som skjedde. men det virker sannsynlig. ikke prøv. ALT blir verre, ekstremt mye verre, om en ikke spiser. det løser overhodet ingenting.

    SvarSlett
  7. Uten mat og drikke, duger kroppen ikke :)

    SvarSlett
  8. åh. bare åh. takk for at du finnes.

    SvarSlett
  9. Hjerteskjærende.
    Jeg skulle ønske psykologen kunne se, kunne forstå, kunne hjelpe deg på den måten du trenger og fortjener...

    SvarSlett