Det oppstod en feil i denne gadgeten

torsdag 26. mai 2011

oppdateringer, forandringer. ting som har skjedd, skjer, skal skje.

dette er en lang tekst, men det er viktige saker, altså, og jeg anbefaler alle å lese.

min psykiske helse + psykologbytte.

tidlig i mars en gang lå jeg på gulvet med telefonen i hånden og gråt så jeg fikk vondt i hodet. det var psykologen min jeg snakket med; en dame jeg har hatt voldsomme problemer med å kommunisere med - mutt, nervøs, usikker, tydelig uerfaren med både følelser og yrket (dette er jeg nittini prosent sikker på), og fullstendig ute av stand til å begripe ett eneste ord jeg prøvde å forklare. hun stilte seg uforstående til alt jeg sa, noterte ned kanskje en setning i løpet av hver time (enda jeg hadde sagt at ordene og formuleringene var ekstremt viktige og vanskelige for meg), og lot ikke til å vise et fnugg av tillit til mine egne oppfatninger og synspunkter. de eksplosive, ekstremt selvdestruktive og skadelige følelsene jeg gikk og bar på ble mer eller mindre ignorert, fordi jeg gang på gang sa at jeg nok ikke kom til å ta livet av meg fordi jeg prøvde så hardt og ikke kunne gjøre det mot pappa. 

"klarer du å la være å skade deg selv, du da? fortsett med det, vi har ikke tenkt å gi deg den tryggheten, omsorgen og oppmerksomheten du trenger for å finne ut av og bearbeide følelsene, du klarer deg jo så fint på egenhånd, du som ikke, rent fysisk, er i fare." 

jeg ble oppmuntret til å kvele alt  det verste, og når jeg prøvde å beskrive hvor ille det var fikk jeg høre at dét at jeg nesten ikke klarte å stå opp av sengen, at venner og pappa måtte gå på butikken og lage mat til meg fordi jeg ikke kom meg ut av leiligheten, måtte bety at jeg ville slippe å ha ansvaret for mitt eget liv og at det virket som om jeg ikke ville prøve lenger.

i tillegg var det denne add diagnosen min, da. eller, jeg sier diagnose, men i virkeligheten er det nesten umulig å faktisk stille en diagnose hva add og adhd angår. en må prøve og utforske og teste og finne ut av over lang tid, men en av de tingene det er vanligst å prøve ut når det er mistanke om adhd/add, er medisiner. det er ganske enkelt slik at dersom medisinene ikke funker er det et tydelig tegn på at det nettopp ikke er adhd/add. det sa nevropsykologen jeg besøkte i januar også, at jeg burde settes på medisinutprøvning umiddelbart og at det mest sannsynlig ville være en stor hjelp for meg - for testresultatene mine (jeg var der i tre timer og utførte massevis av slitsomme oppgaver) tilsa at jeg hadde en svært kraftig oppmerksomhetssvikt og kraftige konsentrasjonsvansker, og intervjuet viste mange klassiske symptomer på adhd/add. 

dette var, ifølge min psykolog (som såvidt jeg vet ikke vet mer om adhd/add enn at det dreier seg om oppmerksomhets-og-konsentrasjonsvansker), samt psykiateren på min dps, ikke nok til å begynne med medisiner. vi måtte utrede mer. hva slags utredning? nei, det visste de ikke helt. vi måtte se litt på det. jeg husker samtalen da de fortalte meg det, to par skeptiske, nølende blikk, pappa var der sammen med meg og jeg vekselsvis søkte desperat mot ansiktet hans og holdt ham i hånden, men det hjalp ikke samme hva jeg sa, samme hva jeg prøvde å holde meg fast i. det var enda et knust håp, det var som å bli slått i brystet og jeg flyktet ut på gangen, inn på et bad og satt der og gråt i ti minutter før jeg våget å gå tilbake. da jeg kom inn igjen var jeg tom og blottet for håp. orket ikke reagere eller svare mer.

jeg følte meg knust. det eneste konkrete og fysiske jeg kunne peke på av problemene mine, det eneste som kanskje kunne roe hodet mitt litt ned og dempe glassbitene, gi meg mer oversikt, kanskje la meg lese bøker igjen... og de lot ikke til å se på det som en mulighet en gang. for det kunne jo være noe følelsesrelatert som forårsaket konsentrasjonsvanskene mine. det kunne være en tilfeldighet at koffein og alkohol gjorde meg mer samlet, rolig og konsentrert. alle mine svært godt formulerte forklaringer, alle mine avkreftelser (nei, vanskene startet ikke da mamma døde, nei, de er ikke verken verre eller bedre når jeg har en god dag eller en katastrofal dag, nei, det er ikke tankekjør, det er tusen radiokanaler i hodet mitt på en gang), alle mine argumenter, alle spørreskjemaer - det gjorde ingen forskjell. jeg forklarte igjen og igjen at jeg ikke så på medisiner som den eneste løsningen, at jeg ville ha og trengte terapi for alt det andre tullet, at jeg ikke trodde alt kom til å løse seg på magisk vis hvis jeg fikk ritalin eller concerta, men det gjorde heller ingen forskjell. 

pappa ba dem være tydelige. de sa at jeg måtte gjennom massevis av blodprøver for å finne ut av om medisinene kunne være skadelige for meg. så jeg ba dem sende meg listen over blodprøver. og gikk hjem med stener i magen og sviende kinn.

dette var i februar. nå er vi tilbake i mars igjen, på gulvet i leiligheten min, der jeg ligger og trykker telefonen mot øret. jeg hadde ennå ikke fjernet mandlene da, og sov som regel til sent på ettermiddagen, holdt meg mest inne, strevde noe voldsomt med å kvele enda fler selvdestruktive tendenser. psykologen ringte meg fordi jeg hadde uteblitt fra noen timer (jeg maktet ikke å gå ut og ta to busser og ville bruke de kreftene jeg hadde på fine ting, ikke på å prøve å forklare for folk som ikke lyttet overhodet). blodprøveskjemaene hadde jeg rotet vekk, slik jeg roter vekk omtrent alt av regninger og viktige dokumenter (et sentralt problem for folk med adhd/add er total mangel på oversikt). jeg ba dem sende meg skjemaene på ny, og stilte noen spørsmål. hvis det viste seg at medisiner ikke ville være skadelig for meg, kunne vi begynne en utprøvning da? svaret var nei, hun trodde ikke det. hvorfor ikke? sa jeg - det var da jeg begynte å gråte, forøvrig - hvorfor ikke, hvorfor ikke? jeg kunne ikke se noen annen grunn enn at hun som skulle være min veileder, samtalepartner og støttespiller, klamret seg for harde livet til håpet om at det kanskje kunne være et traume som hadde utløst konsentrasjonsvanskene mine, og var fullstendig ute av stand til å forstå hvor hardt det gikk utover meg og min psyke å bli holdt borte fra å prøve noe som kanskje kunne hjelpe, og aldri få vite ordentlig. jeg forsøkte gang på gang å si at det het medisinutprøvning av en grunn, og at om det ikke virket kunne vi utforske andre muligheter, men at det var nødvendig for meg å prøve, for dersom det funket ville gevinsten bli enorm. nei, sa hun. det var nok ikke sannsynlig. hun kunne ikke si noe spesielt fra eller til.

i den samme samtalen ba jeg om en pause  fra timene. i deres øyne var det at jeg var for syk til å klare å møte opp synonymt med at jeg ikke var mottagelig for behandling (det var, i deres øyne, grunnen til at mer enn et halvt års samtaler ikke hadde ført noe sted; at jeg ikke hadde møtt opp nok), så jeg sa at jeg like godt kunne holde meg gjemme til jeg fikk fjernet mandlene, sov bedre, og var mer "mottagelig". jeg har ikke vært der siden, men jeg ringte for en måneds tid siden og ba om å få bytte dps. jeg bor på sagene nå og hører ikke til på det kontoret lenger, uansett. for en uke siden ble jeg innkalt til en avslutningstime, men lot være å gå. jeg har ikke dårlig samvittighet. eller, det vil si, jeg kan kjenne den gnage der inne, men stemmen som sier at det jeg trenger og vet er riktig for meg er langt viktigere enn en formalitet som sannsynlivis ikke gjør noen forskjell fra eller til for psykologen... den er et mektig brøl som overskygger samvittigheten. jeg har tenkt å skrive et brev dit, til hun som var terapauten min, men jeg har ingen interesse av å besøke det stedet igjen. hele bygningen og alle ansiktene i den fyller meg med en slags kvalme. det skal ikke være slik.

nå sitter jeg med et brev fra min nye dps i hånden. jeg har fått time den tjueniende juni; time med en spesialsykepleier. vedlagt er et spørreskjema om min livssituasjon og problemene jeg har. kanskje det går bedre denne gangen. jeg skal skrike høyere, være ærligere, be om mer, og smøre tjukt på, sannhet på sannhet på sannhet. jeg skal kjempe.

praktisk bistand.

en ting skal dpsen jeg nå har forlatt ha: de hjalp meg med å  søke om praktisk bistand. de fikk ikke for seg at det var en god idé  før jeg hadde vært i behandling i et halvt år... men likevel. praktisk bistand kommer i mange forskjellige former, tror jeg i alle fall. jeg har fått tilbud om samtaler med psykiatrisk sykepleier, samt en eller annen form for hjemmehjelp(altså hjelp til rydding og vasking). jeg er sjeleglad for tilbudet, virkelig, så glad at jeg har grått av lettelse mange ganger, men hun som var hjemme hos meg forrige fredag og introduserte seg, hun som skal være min psykiatriske sykepleier... jeg klarte ikke å like henne i det hele tatt. det fantes ingen kjemi der, og hun gjorde meg liten og redd og lot ikke til  å ville gjøre annet med synspunktene mine enn å utfordre dem. så vi får se hvordan det går. hun kommer tilbake neste fredag, og da får jeg vite mer om hvordan det blir med hjemmehjelp.

skriveriene mine.

jeg har begynt på boken min. jeg er bare i strønotat+idénedskrivning+grunnleggende oversikt og info-fasen, og jeg gjør god plass i den nye notatboken til andre tekster (for jeg har mange idéer) og refleksjoner, men jeg har begynt. det er så skummelt og rart at jeg nesten velter hver halvtime, men jeg elsker det, det er spennende og føles viktig og det er bare mitt. pappa og jeg har vært på kafé to ganger for å snakke om tekstbygging og research og idéer, og han kommer, som alltid, med fantastisk gode innspill hver gang  jeg ber ham om råd. det er ingen tvil om hvem boken skal dedikeres til. stay tuned, det kommer mer info om skrivingen i form av en spennende plan i nærmeste fremtid. jeg nevnte den for noen uker siden, noen som husker det? den kommer. jeg lover.

søvn.

jeg er litt mindre grå under øynene nå, og jeg kommer meg mer ut. om det er solen eller operasjonen aner jeg ikke, men hva enn det er så nyter jeg det. jeg er like søvnig og slapp i løpet av dagen, men den ekstreme fysiske utmattelsen har dempet seg litt, og jeg har færre drømmer enn før og våkner sjeldnere i løpet av natten. i tillegg er det litt lettere å stå opp, men igjen, det kan skyldes solen. det var slik i fjor sommer også, etter å ha ligget i en sykelig dvale hele vinteren kviknet jeg til av det lyse været og varmen, og så sank jeg inn i meg selv igjen da mørket kom. det er alltid enklere å komme seg ut når dét å være ute gir styrke i stedet for å svekke. om vinteren svekkes jeg av å være ute, i alle fall store deler av tiden. jeg håper det forandrer seg. jeg håper jeg slipper en slik vinter til. uansett er jeg glad jeg har fjernet mandlene. jeg kommer ikke lenger borti dem når jeg spiser, jeg snøvler ikke når jeg snakker, jeg er ikke latterlig tørst hele tiden, og jeg kan synge igjen.

kritt.

nå har jeg lagt igjen merker på noen av bordene i sofienbergparken (pluss et tre), en gatevegg ovenfør parken, tilfeldig murstein, gjerder og broer på venstre siden av akerselva (hvis du går oppover) og på noen utvalgte murvegger og trapper på rhodeløkka. jeg håper ikke regnet vasker vekk alt, det var hardt arbeid, og ved et av tilfellene ble jeg ropt etter med sinte stemmer. jeg tror de trodde jeg brukte noe ganske annet enn kritt. men ingen fare, jeg ignorerte dem og gikk videre med rolige skritt. modig pirat.

10 kommentarer:

  1. Du er modig og nydelig, savner deg kjære Kjersti, håper vi møtes snart, klem!

    SvarSlett
  2. du er en av de fineste og modigste piratene jeg vet om.

    her får du live bon iver musikk, fordi den er så fin og han synger så sjukt bra at jeg får gåsehud på armene.http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=JfAS6nwYc9g#at=40

    masse hjerter til deg. jeg skjønner ikke hvorfor psykiskhelse norge er så dårlig. at de ikke ser at du trenger den hjelpen de kan gi. du fortjener alt godt, du er jo tvers igjennom god

    SvarSlett
  3. Ble glad av å lese alt sammen her nå :). Tenker på deg.

    SvarSlett
  4. Du er virkelig en modig pirat! Nydelig skrevet! jeg blir så stolt og glad hver gang andre åpner seg om deres tøffe hverdag. pyskiske problemer er ikke ment til å være tabu, det gjør dem bare verre. Du er flink <3

    SvarSlett
  5. Jeg tror kanskje jeg aldri har heiet på en person jeg ikke kjenner så mye som jeg heier på deg <3

    SvarSlett
  6. som de andre har sagt: du er modig

    SvarSlett
  7. Herlighet.. på meg virker det som du har krefter og styrke til tusen, som har kommet deg gjennom så mye motgang og tull som det det psykiske helsevesenet har gitt deg i vinter. Jeg beundrer din stå-på-vilje. Og så fantastisk å høre at du har begynt på boken din! :) Den vil jeg ha stående i bokhylla mi en dag i framtiden.

    SvarSlett
  8. Du er verkeleg modig, du er ein av dei modigaste menneska eg veit om. Eg håpar DPS-bytet hjelper, eg håpar du får fleire solskinsdagar, vêruavhengig eller ei. Eg ynskjer deg lukke til med boka og sommaren og krittet og kvalane og alt det som gjer deg engasjert og glad.

    SvarSlett
  9. alle: jeg sitter og leser kommentarene deres igjen og igjen og igjen. tårer i øynene hver gang, og alt jeg kan tenke er at dere er velsignelser alle sammen, ekte velsignelser, og jeg sier det igjen: dere er store deler av grunnen til at jeg klarer å holde ut. TAKK. dere er så føkkings bra, unnskyld fransken min.

    SvarSlett
  10. kjersti, du er fantastisk. husk det, aldri glem det, ok? neste gang du lukker øynene fordi du er sliten og ikke orker å se på verden, håper jeg underbevisstheta di husker hvor utrolig du er og lar ordet fantastisk poppe opp bak øyelokkene dine i slike vakre fargerike bokstaver.
    jeg synes det er så utrolig at du klarer å skrive om alt dette. jeg synes det er så fantastisk at du klarer å la verden se at alt ikke alltid er fine rosa såpebobler. hver gang jeg opplever noe som ikke er så fint og bra som jeg vil det skal være, trykker jeg det lengst bak i bakhodet og prøver å male det lilla og grønt og gult og oransje, slik at det grå og sorte ikke skal synes. men, når jeg leser ordene dine om urettferdighet og sorg, gir det meg på en måte mot til å slutte å male alt i lyse farger hele tida. jeg blir så utrolig imponert av viljestyrken din; jeg er helt sikker på at veldig, veldig mange ville lagt seg ned og bare gitt opp hvis de hadde opplevd halvparten så mye motgang som du har. men du holder ut, og du gir ikke opp. det er så utrolig bra. og ikke nok med at du klarer å holde deg selv oppe; du klarer også å spre glede og mot til alle oss som følger bloggen din hver dag. tusen takk, fineste kjersti. på dager hvor ting egentlig bare er vondt, vet jeg at jeg alltid kan trykke meg inn på bloggen din, og da har du enten lagt inn et nytt innlegg med masse inspirasjon og fine ord, eller så kan jeg finne et gammelt. og det gjør meg alltid en hel del gladere. jeg må si det en gang til; fantastisk.

    (nå har jeg endelig fått en pc som vil la meg kommentere bloggen din, så nå blir du aldri kvitt meg, mohaha)

    ida;

    SvarSlett