Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 3. juni 2011

brev fra post 1 (med mange parenteser.)

det er stort sett stille her. de fleste av pasientene holder seg på rommene, for seg selv. jeg sitter på rommet mitt jeg og, for det er ikke lov å bruke penn eller blyant ute blant de andre - begge deler kan brukes til å skade seg med. hver gang jeg vil skrive må jeg be om noe å skrive med, og sette meg her. de var skeptiske den første dagen. de visste ikke nok om meg ennå og hadde inbgen retningslinjer å følge. jeg fikk ikke lov til å gå ut en gang. men nå kan jeg skrive når jeg vil. jeg må bare isolere meg først; noe som føls rart og vanskelig for meg, som er så vant med og glad i å skrive ute blant folk, underveis i en samtale, under et måltid. jeg skriver bedre når det skjer ting rundt meg og jeg har alternativer - når jeg sitter stille med penn og papir kun for å skrive blir skrivingen en oppgave og tung å gjennomføre. jeg har aldri taklet konkrete oppgaver særlig bra. jeg blir overveldet.

i begynnelsen forsøkte jeg å irritere meg (innvendig) over den plutselige mangelen på frihet. jeg er alltid under åsyn, får ikke gå med belte eller bruke lommespeilet mitt (igjen, selvskading - en kan henge seg i et belte og knuse et speil) eller lage mine egne måltider. jeg forventet aldri noe annet da jeg ba om å få komme hit, men jeg trodde oppriktig at alle sikkerhetsforetakene ville plage meg og gjøre meg rastløs. slik er det, merkelig nok, ikke. jeg kan ikke skade meg selv alvorlig her, og jeg slipper å prøve å la være for andres skyld. jeg slipper å holde meg selv i et jerngrep så jeg ikke skal falle. jeg  lengter meg syk etter alt utenfor, etter å kunne gjøre hva jeg vil, men jeg kan puste. jeg er trygg.

da jeg kom hit natt til mandag var jeg utslitt, redd, veldig sulten og ganske lettet. det tok lang tid, men de hadde lyttet. de hadde trodd på at å sende meg hjem med beroligende i magen, for så å gi meg en akuttime hos en fremmed psykolog, ville ende i katastrofe. jeg har vært så nær bristepunktet mitt så lenge, og jeg er vant til det, men når jeg tok meg selv i å planlegge å kjøpe skarpere kniver slik at jeg kunne tterligne sårene jeg lagde da jeg var femten (de var fem cm brede), bare fordi det begynte å virke som en ganske lur ting å gjøre... da ringte jeg sven og sa jeg måtte til legevakten. han fulgte meg, betalte for drosje og snakket med personalet og alt mulig, kysset nesen min, passet på. etter hvert kom pappa også, og oppi alt kaoset gjentok jeg jeg er elsket som et mantra inne i meg, holdt meg fast i begges varme hender og blikk. jeg tror ikke jeg ville klart meg der nede uten dem, ventetiden tok tre timer, og hadde det bare vært meg og sorgen og tiden er det fullt mulig jeg ville stukket av og tatt en svømmetur i elva.

inne hos legen slåss pappa for meg som om han aldri skulle gjort noe annet - hvilket igrunnen er tilfelle. han ga min desperasjon tyngde og logikk (for jeg var ikke helt i stand til det selv der og da) og gjorde det klinkende klart at jeg var gått i årevis uten å bli hørt overhodet, at når en ikke er utagerende og samtidig ustråler intelligens og varme blir en ikke oppfattet som alvorlig mentalt syk nesten uansett hva en sier (som er det som har skjedd med meg), og at det å la meg få senke skuldrene og bli tatt hånd om av fagfolk for første gang kanskje kunne føre til at jeg aldri ville dukke opp på legevakten igjen. til slutt endte jeg opp her, på akutten. post 1. de tok alt jeg hadde med meg av eiendeler, kroppsvisiterte meg, undersøkte hjerte, lunger, blodtrykk og reflekser, og så var det mer snakking. mange, mange spørsmål. mine egne svar, pappas svar. vi fikk endelig gitt uttrykk for hvor utrolig nedprioritert jeg har vært, hvor mye jeg har måttet bære helt selv, hvor lite hjelp jeg faktisk har fått. legen sa, helt til slutt, at det var bra jeg hadde kommet til dem - og jeg brast i gråt. det var det ingen som hadde sagt til meg før.

maten her er rar, men merkelig trøstende. den består av brødskiver, lavkvalitets husmannskost og frukt. måltidene blir servert på små blå brett. jeg husker mitt første, det var satt frem til meg mandag morgen: to brødskiver på en papptallerken, porsjonspakninger med skinkeost, makrell i tomat og syltetøy, og et glass appelsinjuice. på brettet lå en lapp med navnet mitt skrevet i blå tusj. jeg spiste opp brødskivene og lagde en båt av pappen, tenkte over underligheten i situasjonen, over hvor trygt det føles å smøre og spise brødskiver, og over den fantastiske akustikken i rommet (det er høye tak over alt her, gode sangmuligheter, jeg synger mye når jeg ligger i sengen.)

ettersom dette er et akuttmottak finnes det ingen opplegg eller aktiviteter. det er en tv her, og noen magasiner og brettspill. ellers er alt stillhet - stillhet som, innimellom, blir brutt av sinte, trassige ord, gråt, eller fortvilte skrik. så mange ulykkelige mennesker! så mye uro, forvirring og frykt. jeg har fått kontakt med noen, andre har jeg holdt meg unna. jeg tar det litt på følelsen - jeg har gode instinkter. de har ikke sviktet meg ennå.

tiden går. jeg kjeder meg mye, vandrer omkring i sirkler, drikker søt te fra plastkrus (med melk i, alltid med melk, jeg elsker å se koppen bli full av skyer), leser, skriver, tenker. aller helst vil jeg ut, nå, med en gang, til distraksjoner og liv - honning, kino, klemmer, akerselva, internett, krittet mitt(på murveggen utenfor har noen risset inn en masse fortvilte ord og jeg vil så gjerne tegne over dem), latter. kontakt. men jeg tror jeg renger denne monotone, tomme stillheten en stund til. jeg har i dag, torsdag og halve fredag igjen, og så bærer det ut, men nå skal jeg få tilgang til støtteapparater jeg aldri har hatt før. jeg skal få hjelp. og jeg har, endelig, litt mer håp under ribbena.

7 kommentarer:

  1. Jeg er så glad for å lese at du har håp! Og så inderlig glad for at du føler deg sett og at du forhåpentligvis kommer til å bli bedre tatt vare på framover. :)

    SvarSlett
  2. ♥ til deg. du skriver så fint, øynene mine fylles med tårer og jeg får så lyst til å hjelpe til på en måte. håper du leser dette hjertet som en liten gave.

    SvarSlett
  3. Så fantastisk du er, Alt du har gått gjennom, går igjennom. Og så er du like ærlig, deler tanker og opplevelser.
    Blir så glad! Og håper. Håper at du endelig blir "sett" og tatt vare på. Modige pirat.
    La lysflekkene bli mange og gode.

    SvarSlett
  4. Du er så vedunderleg vakker og flott og fin! Og eg er så uendeleg glad for at dei tok deg på alvor og at du har menneske i livet ditt som kjempar for deg når du ikkje heilt klarer det sjølv.

    SvarSlett
  5. du er så sterk og vakker og inspirerende og flink som synger i sengen på et sånt fremmed sted

    SvarSlett
  6. jeg liker så godt å lese det du skriver. modige jente

    SvarSlett
  7. Det gjør meg lykkelig å lese dette, fordi det er så fantastisk at du endelig skal få mulighet til å få hjelp, at du har blitt tatt på alvor, at noen endelig skjønner, i hvert fall litt... Masse lykke til og jeg heier på deg. Det gjør vi alle sammen.

    SvarSlett