Det oppstod en feil i denne gadgeten

torsdag 9. juni 2011

katter og maneter.

en drømmeaktig film jeg fant i den finfine bloggen til kjære tine katrine, som akkurat nå gjemmer seg i mandal med en terasse av tre, høye planter og to rarfine katter.


og denne finurligheten kom jeg over takket være kristina. maneter, dypt vann, slikt som lyser i mørket. jeg forstår ikke hvordan verden kan eksistere i det hele tatt. hvordan noe kan være så vakkert. takk

9 kommentarer:

  1. tusen takk <3 jeg har lest den og den er veldig fin. jeg skal titte i bokkategorien din

    SvarSlett
  2. Jeg beundrer deg så mye.
    Hva gjør du, når det blir så mye støy at du ikke kan høre dine tenker (eller er det dine tanker i det hele tatt?) og du vil sette deg ned og skrike, men er redd for å plage noen med din egen lidelse?
    Hva gjør man når man har så vondt at man bare vil slutte å eksistere, men ifølge andre så har man det helt fint? Hva gjør man når man ikke klarer å overbevise verden om at man ikke er lykkelig...?
    Jeg er lost.

    SvarSlett
  3. mishan: da trekker du pusten dypt, langt ned i magen mange mange ganger, og så hopper du. og ber om hjelp. av en som er glad i deg (venn, storesøster, mamma, pappa, lærer, venn av familien, kjæreste). du kan også ringe folk som ikke kjenner deg for å få hjelp:

    psykiatrisk legevakt: 22 93 22 93(http://www.legevakten.oslo.kommune.no/akutt_legehjelp_i_oslo/legevakten_i_storg_40/psykiatrisk_legevakt/)

    mental helse hjelpetelefon: 810 30 030

    kirkens sos krisetelefon: 815 33 300

    dersom du er redd for deg selv og din egen helse og du sliter med selvmordstanker (uansett om du ikke tror du ville gjennomført et selvmordsforsøk er selvmordstanker alvorlige, FORTELL NOEN OM DEM) eller andre selvdestruktive tanker, eller handlinger, vil jeg anbefale deg å ringe til psykiatrisk legevakt. ikke vær beskjeden, IKKE ta på deg "jeg klarer meg alltids" masken, si hva som er de mest alvorlige problemene dine og at du ikke vet hva du skal gjøre og ikke tør å gå til de du kjenner med det, men at du må ha hjelp. om du rett og slett bare vil ha noen å snakke med eller gråte til er hjelpetelefonene veldig fine - de jeg har snakket med er snille, rolige mennesker som lytter og er seg selv. du kan ringe dem så ofte du vil.

    hopp. be om hjelp. det er lov å være til bry. det er lov å ha behov. det er lov å være psykisk syk. det kan hende du støter på folk som tror du har mindre plager enn du egentlig har - derfor er det så så så viktig å smøre tjukt på med det som er mest alvorlig. såvidt jeg vet er de på psykiatrisk legevakt veldig snille, men jeg tror telefonnummeret jeg ga deg går til selve legevaktsentralen, så spør dem om du kan snakke med noen derfra. hvis du ikke bor i oslo, google "psykiatrisk legevakt + stedet der du bor".

    en ting du i alle fall ikke skal gjøre er å slutte å eksistere. pust. se på videoer av fine dyr. gråt. bak en kake. krøll deg sammen under dynen med et kosedyr eller en lommelykt og en fin bok (som for eksempel jim knapp og lukas lokomotivfører). eller les i denne bloggen(linken er til kategorien som heter "gale damen" - den hjalp meg til å innse at jeg hadde rett til hjelp): http://www.virrvarr.net/blog/category/gale-damen/

    takk for gode ord. og lykke til, kjære deg.

    SvarSlett
  4. mishan: ps - de andre som mener du har det helt fint tar feil. bare du vet hva du føler. er det noe galt så er det noe galt. er du full av sorg er du full av sorg. IKKE hør på dem. og hvis de ikke kan eller vil akseptere at du har det vondt er det ikke de rette menneskene å være sammen med.

    SvarSlett
  5. Tusen takk. Jeg setter pris på at du i det hele tatt tar deg tid til å lese og svare meg. Jeg skal prøve å gjøre det du sier. Jeg er bare redd for at om jeg begynner å gråte, så slutter jeg ikke. Da er det fint med fregnete venner man kan ringe.
    Jeg håper vi kan tegne på brostein igjen en gang.

    SvarSlett
  6. mishan: har vi møttes? de tingene du sier får meg til å tenke på en jeg har møtt. men jeg kan jo ikke vite om det er deg... har vi den samme fregnete vennen? med ring i nesen?

    og selvsagt svarer jeg deg når du spør om noe så viktig. du trenger å slippe ut det du har inne i deg i trygge omgivelser og få hjelp til å takle det. kanskje du gråter i noen uker eller måneder. kanskje du gråter heftig innimellom (som alle burde gjøre) etterhvert, kanskje det går i bølgedaler. kanskje det stopper opp og blir bra, leges, slik at du kan smile hele, ekte smil mesteparten av tiden. du må bare ta det første skrittet på den veien. du MÅ.

    SvarSlett
  7. Jeg vil påstå vi har den samme vennen, ja.

    Det er ikke en selvfølge at du svarer. Sist gang jeg prøvde å si ifra ble jeg fortalt at jeg var en løgner, hadde et sykelig oppmerksomhetssbehov og dårlig innflytelse på de andre elevene, og ble deretter flyttet til en ny skole hvor jeg måtte starte helt på nytt (på godt og vondt).
    Unnskyld at jeg klager til deg.

    SvarSlett
  8. mishan: ikke si unnskyld, herregud. noen skal en da få klage til når folk er idioter. den som sa slike forferdelige ting til deg skulle jeg gjerne ha filleristet personlig og pratet med i noen timer, i forsøk på å banke dritten ut av vedkommende med ord... kjære lille venn. jeg vet hvem du er nå. du som er så fin! dette kommer til å gå bra. husk alt jeg sa om å holde hardt fast og skrike skrike skrike om hjelp.

    SvarSlett