Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 12. august 2011

syn og sorg.

klokken er kvart over ti og jeg står på carl berners plass med en pose i hånden (en liten tomat, daim, redbull og sjokoladepudding og en blå tannbørste). dagbladetskiltet skinner om kapp med månen over hodet mitt, rødt mot gulhvitt, det gjør vondt i øynene. jeg snur meg for å se på sanntidsskiltet, det har både rødt og gult i seg og sier at bussen kommer om et kvarter. jeg liker ikke å vente, liker ikke å stå i ro, så, dypt pust - det lukter høst - og den ene foten foran den andre, rask gange langs bilveien. med jevne mellomrom snur jeg meg for å se på månen, den er full i kveld og jeg sender en melding til hilde om at den er fin, men på vei vekk fra oss, og at det skremmer meg. hun svarer at vi må sette ekstra pris på den, gi den mye kjærlighet, så den kanskje venter litt lenger med å forsvinne helt, og at hun ikke er redd fordi hun bærer et fakkeltog i hjertet. jeg bærer et jeg og, men det er for stort og flammene for hete, de trøster ikke, brenner bare, svir.

videre, videre hjemover, jeg går stødig, men det er så mange som ser på meg, menn med stive blikk som drar seg nedover kroppen min. jeg knepper igjen genseren, gjemmer utrigningen, vil være i fred, bare meg og lukten, smaken av høst, og skrittene. bortover københavngata, en sving opp til høyre mot torshov, noen spiller little bit av lykke li så høyt at jeg må smile, jeg former teksten med munnen uten å lage lyd, går i takt til sangen tar slutt.

nesten hjemme, nesten, men jeg stopper opp. det står en ambulanse i bakgården og det stikker i brystet, jeg knytter nevene og biter meg i leppa til det gjør vondt, vil vite hva som har skjedd, men det finnes ingen å spørre, så jeg prøver å stenge vekk synet av den tomme båren som ligger og venter på å bære, holde fast. en fot foran den andre, bort til ytterdøren, nøkkelen i låsen, opp trappen, en ny lås, samme nøkkel. jeg skritter over sko og søppel, over drageukulele og kjoler i haug, lukker meg inne og lukker øynene, tenker over alt jeg så på veien.

jeg så en jente og en gutt gå hånd i hånd mens de forsøkte å knipse, de fikk det ikke til og lo av hverandre. jeg så en hund med ville, vakre øyne og bart. jeg så ørsmå insekter sveve og danse rundt en lysende reklameplakat. jeg så bulkete hermetikkbokser og sigarettsneiper. jeg så fulle vinflasker mot en gul vegg bak et åpent vindu. jeg så grener mot gatelyktlys mot en dypblå himmel. jeg så en jente ta en bit av et grønt eple (lyden festet seg, et lite, vått smell, den var så vakker.) jeg så. jeg sørger. å se, å sørge - det finnes ingen forskjell for meg.

11 kommentarer:

  1. Dette er noko av det beste du har skrive, om ikkje det beste. Synest eg.
    <3

    SvarSlett
  2. june: åh. tusen takk. det er det første sammenhengende jeg har skrevet på veldig lenge nå, har vært skikkelig redd for å skrive av en eller annen grunn. så fint at det (tydeligvis) gikk bra.

    SvarSlett
  3. ååh, dette var sjukt fint. du har nok en veldig varm og stor sjel, som klarer å se så mye bra, vakkert, skjørt og trist i det som sikkert er trivielt for de fleste. og så har du den fineste måten å formidle det på. jeg stiller meg lett i køa når du skriver bok! forresten synes jeg dette var litt morsomt, for jeg flytta til oslo i går, og rett før jeg leste dette, spilte jeg faktisk little bit ut fra vinduet mens jeg spiste grønt eple. men det var i et anna område, så klart.

    SvarSlett
  4. anonym: åh, for en fin kommentar! nå ble jeg varm i hjertet, og det trengs, for jeg er syk og slapp og ekkel innvendig, ikke noe hyggelig, men hyggelig med fine ord. så tusen tusen takk. og jeg gleder meg til å gjøre ferdig boken så du kan stå i kø og kjøpe og lese og kanskje få noe bra utav det. gratulerer med osloflytting, godt valg <3

    SvarSlett
  5. komkomkom! det vil eg veldig gjerne! Det er raskare å nå meg på mobilofon, så send meg ein mail (martotopia@gmail.com) med telefonnummeret ditt og så sender eg mitt i retur, og så spring eg gjennom brusteinsgater og ned Witchy Bitchy- bakken for å finne deg ein stad (:

    SvarSlett
  6. Dette kjente eg meg igjen i, og det var så utruleg vakkert og trist og sårt og nesten like out of this world-amazing som du er. Takk for at du deler slikt med oss. <3

    SvarSlett
  7. mynte valkyrje poirot: det er alltid både godt og vondt når noen kjenner seg igjen i ens egne tunge følelser. selv takk, for skrivekompliment og for at du styrker meg med ord <3

    SvarSlett
  8. Åh, du skriver så fantastisk vakkert, Kjersti.
    (Du må virkelig si ifra om du noensinne skriver en bok, for den er jeg nødt til å lese)

    SvarSlett
  9. nikita: jeg aner ikke når jeg klarer å få gitt den ut eller hvor lang tid det tar siden jeg er syk, men jeg skriver faktisk bok allerede, om oslo. og tusen takk <3

    SvarSlett