Det oppstod en feil i denne gadgeten

onsdag 31. august 2011

noen ser meg. jeg er synlig.

det er tirsdag den sekstende august og jeg holder pappa hardt i armen, nå skjer det, snart, nå får jeg vite om jeg skal kastes ut i kulden igjen eller tas imot av en trygg favn, og jeg vet, vet, vet at det ikke kommer til å gå, at det blir det samme som sist, tomme samtaler der jeg er den eneste som snakker, ros rettet mot min evne til å undertrykke og neglisjere meg selv ved å holde meg i skinnet uten å få slippe taket og hvile, nye misforståelser, nye slag som skal kjempes, meg mot dem, meg for meg og alene.

opp en trapp, inn til gule vegger, hvite tak og gullmalte pilastre, rommet er stort og luften er myk, det føles rart, nytt, jeg er vant til venterom fulle av angst og ukeblader og alt for sterkt, gult lys, forskremte, avvikende mennesker presset sammen i små sofaer, trykkende stillhet. her er det god plass. mange steder å sitte. pappa setter seg i en blå sofa, jeg forsøker men klarer ikke være stille, går i ring i rommet, leter etter noe å undersøke, finner en brosjyre og tar den med meg til sofaen, bretter en papirbåt, jeg gjør alltid det når jeg har papir for hånden.

det går noen minutter. jeg puster med magen.

en dame kommer mot oss, hun er i femtiårene, kanskje, mildt smil og rolige skritt, vi håndhilser og hun går foran oss opp til annen etasje, til kontoret, det er også større enn jeg er vant med og lyset er mer naturlig, planter og malerier og en stor skrivepult. på bordet står den klassiske pakken med papirlommetørklær - jeg har aldri sett et lege eller psykologkontor uten. jeg setter meg. klemmer rundt en pute. pappa er til venstre, trygg og rolig, og hun som skal enten knuse eller redde er i stolen på andre siden av bordet. vi begynner å snakke...

... og alt løsner. hun virker trygg, erfaren, tålmodig og interessert. når hun stiller spørsmål er det fordi hun virkelig lurer, ikke fordi hun ikke klarer å forstå og ikke fordi det er spørsmålene hun har lest at det er lurt å stille. hun avbryter meg når jeg bruker for mange ord, går for dypt i detalj - ikke, frklare hun, fordi det er plagsomt eller nytteløst, men fordi hun ikke vil jeg skal gå fra timen fullstendig utslitt. hun klarer å lede meg fra tema til tema, vi svinger innom alt som har skjedd med lette skritt. vi snakker om avlastningsklinikken de har og at så sant det er plass der kan jeg omtrent når som helst få et opphold der. vi snakker om medisiner. vi snakker om fjern fortid, om "behandlingen" jeg mottok på grorud dps og hvor ikkeeksisterende den var. om hvorfor jeg ble innlagt, hva det var som fikk meg til å endelig dra til legevakten. om hva det er som tipper meg over kanten når det gjelder selvskading. og addutredelsen som ikke ble fullført, uten at jeg fikk noen grunn eller forklaring. om tvangstankene. vi snakker om livet mitt og hvordan det har vært en eneste stor tapsopplevelse.

pappa er god hjelp. han har mange ord, ikke så intense og strømmende som mine, de er mer oversiktlige og utenforstående, forklarer hvor vanskelig det har vært for meg å bli sett og trodd, fordi jeg ikke virker syk, fordi jeg kveler alt til det eksplodere ut av meg, fordi jeg har selvinnsikt og reflekterer og kan snakke og forstå og resonnere. fordi jeg har druknet under vekten av flink pike-syndromet. pappa snakker. hun snakker. jeg snakker. og etter hvert begynner tårene å presse på, ikke frdi jeg er sliten, ikke fordi jeg er skuffet, men fordi jeg er så utrolig glad, fordi jeg kan slippe taket litt, bare litt, ikke kjempe med nebb og klør for å vise at jeg er syk nok, hun vet jeg er syk nok, hun tror meg, og hun har ingen problemer med å se eller akseptere at det tar lang tid for meg å skru av "jeg må presentere meg selv som et foredrag så de voksne skal lytte og tro meg"modusen. hun er varm. hun viser omsorg. hun kan hjelpe meg.

endelig.

ps: torsdag forrige uke var jeg til min time nummer to, og allerede har hun klart å komme med smått konstruktive forslag ang småsaker som egentlig er store saker og veldig vanskelige, som dette med å legge seg og stå opp. det kommer, for jeg tror det er fler som trenger tipsene jeg fkk.

14 kommentarer:

  1. Å, dette var veldig, veldig godt å lese. Godt at du endelig føler deg sett og at noen virkelig viser interesse for å hjelpe deg, og ikke minst evne til å hjelpe deg. Det er jeg så glad for!

    SvarSlett
  2. Jeg er så glad for å høre dette, at noen ser deg og du endelig møter noen som forstår. <3

    SvarSlett
  3. Åh, så glad jeg er for at du delte dette. For en som selv har et vondt hjertet, druknet og dårlig plastret, så gir dette så mye håp! Hvor godt det er at du endelig blir sett.

    SvarSlett
  4. eva: skrik, kjemp, VIT hva du trenger og fortjener - i alle fall noe av det, og let videre. ikke gi deg, ikke ikke ikke. for meg tok det to år. to. år. før jeg ble sett og fikk en skikkelig behandler. og nå er jeg her.

    SvarSlett
  5. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  6. Eg sit her med tårer i auga. Kjempeflott å lese, og så utruleg bra at du får hjelp som faktisk hjelper!

    SvarSlett
  7. Hurra! SÅ glad på dine vegne <3

    SvarSlett
  8. Det gleder meg stort at du har fått den hjelpen du trenger, og absolutt fortjener. Jeg håper det fortsetter like godt videre! (:

    klaff med psykologer og helsepersoner virkelig er viktig, og jeg synes det er forunderlig at det er så stor variasjon mellom dpser, og mellom behandlere. (det er jo egentlig åpenbart, vi er alle mennesker, personer etc. - men du forstår poenget?) uansett - dettte er virkelig kjempebra. damen du beskriver virker flott. og det virker som om du har en flott, støttende pappa- noe som sikkert også er til hjelp. jeg er virkelig glad på dine vegne!
    men noe jeg lurer på: når du sier til eva at man skal vite hva man trenger - hva mener du da? jeg synes nemlig det er vanskelig å egentlig vite hva man trenger.

    jeg leser forøvrig gjerne tips du har å komme med. får håpe hun har flere gode tips til deg etterhvert, og det har hun jo sikkert. hun virker flott.

    SvarSlett
  9. regnduft: takk for fin tilbakemelding! det jeg mener med "vit hva du trenger" er egentlig ganske vanskelig å definere. jeg er velsignet/forbannet med svært velutviklet selvinnsikt og et hyperaktivt hode, og har hatt enormt mye tid til å finne ut av hva jeg mangler - og altså hva jeg trenger. jeg har god innsikt i hva som feiler meg på mange plan. det er ikke spesielt gøy eller enkelt, sånn egentlig, for det betyr at jeg må snakke med noen som virkelig kan både mennesker og psykologi for å få høre noe som later til å stemme OG som jeg ikke har hørt tusen ganger før (blant annet av meg selv).

    saken er at det er forferdelig mange idiotpsykologer der ute, idiotmennesker generelt, og om en snubler inn i terapien fullstendig hjelpeløs uten å vite hva som kan hjelpe overhodet, uten å ha noen som helst oversikt over hva som er galt, og, ikke minst, uten å være klar over at en faktisk fortjener SKIKKELIG HJELP, og å bli hørt, at en har lov til å være skrikende, hakke gal og alvorlig deprimert og ustabil... så får en gjerne ikke den hjelpen en trenger, fordi en ikke evner å legge merke til det hvis noe skurrer, fordi en ikke har noe å sammenligne med, og fordi en er så vant med å tro at en er til bry og ikke fortjener noe at en blir sittende og vente på å bli bedre, og fortvile, fordi en ikke blir bedre - fordi en ikke får nok hjelp.

    en må smøre tjukt på om en skal bli sett. jeg måtte overbevise legevakten om at jeg ikke ville overleve natten for å få bli innlagt, og så argumentere og forklare og briljere med store og velformulerte setninger inne på akutten for å få lov til å BLI der i noen skarve dager.

    før jeg gjorde det fikk jeg ingen oppmerksomhet. jeg måtte bli sint. jeg måtte finne ut av hva som var galt, hva jeg kunne trenge i en terapaut, hvordan det er MENINGEN at terapi skal fungere, og at jeg FORTJENTE SLIK TERAPI fordi jeg var SYK NOK, for å karre meg til det. det tok meg to år.

    vit hva du trenger. vit at du fortjener det du trenger.

    SvarSlett
  10. det er fint, det, at jeg alltid får tårer i øynene når jeg leser inleggene dine.

    GRATULERER, jeg er så glad på dine vegne.

    SvarSlett