Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 4. september 2011

canon.

da jeg var syv år gammel var canon av johann pachelbel det vakreste jeg visste om av lyd. jeg satt på gulvet ved stereoanlegget til pappa og vugget og hulkegråt, fordi det var så vakkert, fordi jeg kjente det, fysisk, inne i meg, tonene dyttet det som var inne i meg frem og tilbake, de var mine og det var ingen andre som forstod hva de betød. på omtrent samme tid hadde storebroren forelsket seg i en sang av coolio, c u when u get there het den, den fantes på et mcmusic album vi hadde, og en dag jeg satt og lyttet med pappa kom han snublende inn, ganske satt ut, og sa at men, men det er jo den musikken som den sangen jeg liker bygger på, og vi smilte og jeg fant ut at jeg kunne like hip hop ganske så bra, tjuvlånte cden og lærte meg halve teksten uten å forstå mer enn kvartparten.

2 kommentarer:

  1. Dette gav mange tilbakeblikk til ein forvirrande barndom.
    Familie er fint.

    SvarSlett
  2. Å, fantastiske musikken. Jeg liker fremdeles originalen best da:)

    SvarSlett