Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 5. september 2011

jeg kunne besvimt av lykke, men det skal jeg ikke, for jeg har allerede grått av lykke, og det er kanskje nok.

da jeg var på prisutdelingen til mental helse ungdoms skrivekonkurranse tok jeg mot til meg, hevet stemmen litt ekstra og kom med en tanke, en idé -  og jeg ble møtt med et engasjement som overgikk alt jeg kunne forestilt meg og håpet på. de siste to ukene har det gått en del mailer mellom meg og generalsekretæren i mhu, adrian tollefsen. i dem har jeg lest om meg selv sett gjennom noen andres øyne, på en annen måte enn jeg er vant med. jeg har blitt kalt kunnskapsrik, profesjonell og kompentent. det høres helt rart ut. det høres virkelig ut. som aviser og debatter og skrivebord hver morgen med kaffi og notatbok og skikkelig bra kulepenn. det høres ikke ut som meg og mitt, det høres ut som noe som tilhører noe annet, som jeg kanskje, kanskje kunne oppnådd om fem år hvis jeg jobbet innmari hardt. men nå er det uansett bestemt: jeg skal bli spaltist hos dem.

tanken gjør meg yr, vanvittig stolt - og livredd. en utgammel tanke banker i bakhodet og hjertet: hva hvis jeg ikke er god nok? hva hvis jeg ikke vet nok? hva hvis jeg skuffer alle? men så leser jeg mailene om igjen, enda en gang, og en gang til, kjenner etter og ser etter, og... alt jeg klarer å få fatt i er et budskap som lyder: du har noe å gi oss, noe å gi andre. og innser at de som sier disse tingene til meg ikke er naive mennesker som vil være snille med meg, men dyktige, empatiske fagfolk som faktisk er interesserte i å fremme sin egen nettside og organisasjon, og sakene de står for. og da ligger det kanskje noe i det de sier. for jeg vet jeg kan skrive. jeg vet at jeg er syk. jeg vet at jeg har mange meninger som ennå brenner inne i meg. og jeg vet at en av mine største håp og mål er å kunne bidra til å gjøre noe for å hjelpe de som sliter psykisk.

dette er et skritt. et enormt et. og jeg gleder meg. feirer med falafel og grønn te, og ser gjennom bilder fra mai, da jeg hadde oransje hår og oransje leppestift, og tanken om å skrive profesjonelt var en nær tanke, men en fjern, fjern drøm.

13 kommentarer:

  1. wow! Så bra Kjersti! Det er utroleg godt å ha någe å jobba med, bruka tida på, gleda seg til, førebu seg på og sjå blir til. Eg vart veldig glad av å lesa dette! Du fortjener det veldig!

    SvarSlett
  2. Å, Kjersti! Fine, fine, flinke Kjersti! GRATULERER!

    Du er ein inspirasjon, og eg er stolt av deg (sjølv om vi ikkje kjenner kvarandre) <3

    SvarSlett
  3. gratulerer! dette fortener du, du er så flink og du kan så mykje - spalten din blir utvilsomt heilt fenomenal! masse lukke til, skal feire med ein kopp te eg også ;)

    SvarSlett
  4. Du skriver så nydelig. du rører virkelig. gratulerer så mye, du fortjener alt det beste!

    SvarSlett
  5. Fantastisk, herleg at noken som kan gje deg ein sånn jobb har funne deg. Ditta e berre heilt fantastisk! Det va jo berre eit tidsspørsmål, og det e fint at det vart no.

    (Eg ska helse til deg frå mammaen min (som helde på å safte, sånn at støva og kjøkenet luktar stikkelsbær) og seie gratulera!

    <3

    SvarSlett
  6. Så utruleg flott! Gratulerer så mykje!

    SvarSlett
  7. åh, så gøy! gratulerer, finefinefinefinefine Kjersti!

    SvarSlett
  8. Hurrahurrahurrahurrahurra!

    SvarSlett
  9. det fortjener du så innmari.!

    SvarSlett