Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 12. september 2011

kirsebæriskrem til frokost.

hilde kom til meg ved halv ett tiden i natt. da satt jeg i vinduskarmen og stirret, hadde gjort omtrent det hele dagen. hun la armene om meg og jeg brast i gråt, ulte og snakket og stirret mer, det hadde vært slik hele helgen, det enorme tungsinnet, vanskeligheter med å pusse tennene fordi det gjorde meg sliten, vanskeligheter med å spise fordi det gjorde meg sliten, med å løfte bena, løfte vannglass, bevege meg fra rom til rom, handle generelt. hun pakket dynen omkring meg og var våken til jeg sov. tenk at jeg har slike folk i livet mitt, det er helt utrolig.



jeg følte meg likedan da jeg våknet, men hun sa vi skulle ut og spise is til frokost, så jeg kledte på meg og vi gikk ut, opp forbi noe jeg skrev med kritt i mai, som har fått stå i fred.



noen hadde dyttet en sigarett inn i et hull i en av bygningene.






oppe ved parken var det vått og gjørmete, og mange spor over alt. jeg liker spor, selv om de skremmer meg noe helt avsindig er de så vakre.



vi kjøpte kulinarisiskrem på seveneleven, med kirsebær og mørk sjokolade. kulinaris er cirka den beste iskremen jeg vet om.



og det står så fine ting på boksen.



hilde var fin med hatt, det er hatten jeg har gitt henne, den var min en gang, men hun forelsket seg i den og lånte den hele tiden, så jeg adopterte den bort og nå er de lykkelige sammen omtrent hver dag.



jeg var litt redd for alt lyset, men det gikk bra altså, fikk ikke angst eller noenting.



vi ble kalde med iskrem i magen, så vi flyttet oss til kaffe gram, som er min yndlingskaffebar. mannen som eier den er skikkelig fin, tilbød seg å oppbevare iskremrestene i fryseren sin og greier. ja takk, sa vi.



jeg drakk kaffe mokka og hilde drakk vann. 



vi pratet om hvor viktig det er med kontaktnettverk, og hvor lang tid det har tatt for oss begge å faktisk få fatt i stabile vennskap, og hvor vondt det er når en føler seg som om ingen trenger en, som om ingen har plass. mina svinset også innom i blå kjole og gule strømpebukser, helt plutselig, sa litt hei hei og forsvant ut døren igjen. mina er fin.



klokken ett måtte hilde avsted fordi hun skulle i et viktig ærend. ut av døren og jeg var igjen alene på kafé.



og følte meg bittebittelitt bedre, selv med alt lyset, var modig nok til å ta på meg den rødeste leppestiften i alle fall. jeg pustet en stund, drakk opp kaffen, hentet resten av kirsebæriskremen ut fra fryseren og gikk hjem igjen til hulen min, der tom waits fremdeles sang i høyttalerene. snart skal jeg ut for å stemme.

8 kommentarer:

  1. Fint om tristhet og litt gladhet. Det er så bra å ha noen som sier at man må spise is til frokost! Og fint at du føler deg bittebittelitt bedre:)

    SvarSlett
  2. rosapille: takk, søte <3 det er veldig bra. alle burde ha en som sier man må spise is til frokost. heldig, er jeg.

    SvarSlett
  3. Kafear som har snille folk bak disken er dei beste.

    SvarSlett
  4. regnboge: ja. alltid. han er tilogmed pen. ikke dårlig altså!

    SvarSlett
  5. Er så glad for at du har slike vedunderlege menneske i livet sitt. Det er viktig med is til frukost i blant, eller å gå litt og ta bilete og sjå at det ein skreiv for fleire månadar sidan framleis står der, at det framleis finst teikn av deg rundt omkring i byen og at dei omfamnar deg.

    Kan eg gi deg ein god klem når eg er i Oslo i oktober?

    SvarSlett
  6. høres veldig fint ut. du er som vanlig fin <3

    SvarSlett