Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 11. september 2011

magiske menn.

philip pullman.

foto: lisa barnard

den kloke, kloke mannen med de snille, årvåkne øynene, som en gang skrev his dark materials, en triologi jeg leste seks ganger på et halvt år, som sønderknuste og bygget opp hjertet mitt samtidig, og totalforandret måten jeg så på verden på. eller, ga meg tillatelse til å se på verden slik jeg ennå ikke hadde våget å gjøre. jeg vet fremdeles ikke om det er det vondeste eller deiligste jeg har lest, men jeg vet at det var det vakreste og viktigste, og at jeg i ettertid brukte timevis på å lese gjennom hvert eneste nettintervju han hadde vært med på, bare for å suge til meg mer visdom og trygghet.



trond-viggo torgersen.

foto: lars eivind bones

det er noe med trond-viggo. jeg har alltid vært glad i ham, sånn, ordentlig glad i ham, han går rett inn i hjertet mitt, gir meg tårer i øynene og smilehull. går det an å være så morsom og fin samtidig? forvirret, uskyldig tøys, kombinert med et hjerte av gull og en stor nysgjerrighet rettet mot livet og verden. ja. ja. ja.


jens stoltenberg.

foto: jaques hvistendal.

jeg og jens hadde aldri et forhold før grusomhetene i juli fant sted. jeg tenkte han var ålreit, sikkert en snill mann, men ettersom jeg ikke har taklet å se nyheter eller engasjere meg politisk siden jeg var femten, var det vanskelig å gjøre seg opp en mening. så kom den sinnsyke, vonde helgen, og alle dagene etter, dager da jeg nesten ikke gjorde annet enn å se de samme nyhetsreportasjene igjen og igjen, samt taler, intervjuer, og alt annet jeg komm over... og jeg forelsket meg fullstendig. en fantastisk mann. jeg kunne ikke tenkt meg en bedre, mer verdig representant for lille, og alt jeg mener er viktig og fint med samfunnet vårt. og tenk, han hadde en andemamma ved navn veranda boende på balkongen sin, med alle ungene, og da ungende (med veranda i teten, såklart) skulle til slottsparken for å svømme og bli vant med å være ender, fulgte han dem hele veien, stoppet biler og sånn, så de skulle komme trygt frem. fint.



tom waits.

foto: anton corbijn

svimlende vakker musikk og vakre ord, alltid. tom waits vil aldri forlate hjertet mitt. han kom til meg i andreklasse på videregående, jeg satt på en pult og bladde gjennom ipoden til en klassekamerat, lette etter en sang jeg hadde fått anbefalt, downtown train het den, og så var det gjort, jeg var fortapt. jeg vet lite om hva slags menneske han er. men all kjærligheten, all lengselen, visdommen, oversikten, sårbarheten, lengselen han uttrykker gjennom tekstene sine, de forvridde, sære historiene, og de melankolske... en tom bar, gatelykter, landevei. sigaretter og skyggelue. ødelagte liv. gi aldri opp. bli borte i melodien, i tørre, sprø, altomsluttende akkorder. slik er det. og slik vil det alltid være mellom tom og meg.


terry pratchett.

foto: ukjent

terry pratchett er den eneste personen jeg har snublet over som ser ting jeg trodde det bare var jeg som så. det har med menneskelighet å gjøre, med å vite ting, å lære ting, å forstå. ansvar og innsikt og ord. og latteren. det er ikke mange bøker som får meg til å le høyt når jeg sitter i enerom - men discworldserien er en slik serie, spesielt de aller mest fantastisknydeligrarfine av dem, the wee free men serien. fire bøker jeg leser perm til perm regelmessig, bare for å klare å holde fast i meg selv, i ordene, og i denne magiske verdenen av fysisk stoff.jeg forstår ikke hvordan det går an å ha et så vakkert hode som det som sitter fast på halsen til denne mannen. jeg forstår det virkelig ikke.



dylan moran.

foto: ukjent

det er ikke så mye å si om dylan moran. han er bare, helt og holdent, sinnsykt morsom. og skjønn. og fjollete. skriker høyt om alt som ikke gir mening, og gir lys til alt som er skummelt og uungåelig, som å bli gammel, å få hjertet knust, å bekymre seg for absolutt alt, å spise litt for mye sjokoladekake. han gjør dagene lettere å bære. alltid.

neil gaiman.

foto: ukjent

jeg ble kjent med neil gaiman gjennom sandmanserien, ikke alle romanene og novellene han har skrevet. jeg fikk låne bind nummer en av håkon en dag i første klasse, han hadde boken i bagen sin, og jeg skulket timen, satte meg på et tomt grupperom og slukte alt. det var bilder og historier på en måte jeg aldri har opplevd før. historier er neils styrke, fortellergleden. alle personer og vesener som dukker opp i denne tegneserien har sitt eget lass, sin egen bakgrunn, sine egne håp, drømmer, feil, styrker, og det kommer så tydelig frem, for det er så mange av dem. de er over alt. de gjennomsyrer papiret. og det beskriver menneskelighet og umenneskelighet på en måte få andre kan få til. jeg sier ikke at det er den eneste, viktigste, eller riktigste måten - men den er fullstendig unik. og vanvittig berikende. og spennende herfra og til evigheten. da jeg gikk fra grupperommet tilbake til klassen og leverte boken tilbake til håkon, som hadde lånt meg den, var jeg en annen jente. eller, konturene av den jeg var, er, var langt mer klare og tydelige enn de hadde vært før.

5 kommentarer:

  1. åh, neil gaiman <3 nettopp ferdig med å lese The Graveyard Book. å herregud <3

    SvarSlett
  2. emma: les. sandman. serien. kjøp deg "preludes and nocturnes". nå nå nå.

    SvarSlett
  3. Fine, fine menn. Kjenner det er så mykje eg skulle ha lese og opplevd, men det kjem ein dag, håpar eg. Eg fekk klem og rose av Stoltenberg på onsdag, som var ein fin måte å avslutte ettermiddagen på, og han var så lattermild gjennom prat om demokrati og erotikk og studentliv. Det gjer godt å vite at ein slik mann står i spissen.

    SvarSlett
  4. Det e so fint å tenkje på at der finst sleke menn, altso! Berre det å vete at dei e dar ute ein plass.

    SvarSlett
  5. Å, mange fine menn! Det er godt å vite at Dylan Moran (og de andre) finnes, synes jeg.

    SvarSlett