Det oppstod en feil i denne gadgeten

onsdag 21. september 2011

mot på en mandag.


i går våknet jeg klokken ni og var redd med en gang. hjertet gjorde vondt og kroppen skrek nei nei nei, jeg bestemte meg omtrent med det samme for å avlyse kveldsavtalen min, avlyse spaserturen min også, og ikke gå på kafé slik jeg hadde tenkt, men heller gjemme meg i hulen min hele dagen, med hodet under dynen og skjelvende hender og stillhet. men så kastet jeg et blikk på telefonen, og der var det en melding fra pappa. i den stod det vil du komme til jobben og spise lunsj i dag? på menyen står det hjemmelagde fiskekaker med råstekte poteter og persillerotpuré. fremdeles skrek kroppen nei nei nei, jeg merket angsten komme snikende ved tanken på kollektivtransport og lyder og kantinefolk og konversasjon, men bak all skrikingen kunne jeg høre en liten stemme som sa, du kan jo prøve. kanskje det blir bra. kanskje det gjør dagen bedre. og jeg har ganske god erfaring med den stemmen. den er ikke så overbevisende, men eieren av den får ganske ofte rett. så jeg satte meg opp, drakk en kopp te, malte ansiktet mitt med leppestift og maskara, og kastet meg på første buss. 

det ble pappaklem og supergod mat lagd av den franske kokken med hestehale og prat om vonde følelser (som f. eks skam - når man skal sparke den vekk og ignorere den / når man skal lytte til den og bearbeide den skikkelig så man ikke sprekker av å undertrykke den) og masse nikking og hilsing på alle de andre fine som jobber der. jeg pratet litt med kjære, kjære hanne, som var en nær venn av mamma og er en av pappas nærmeste, som alltid har varme, søte ting å si og håp å gi vekk.

resultatet? angsten trakk seg unna. pulsen senket seg. skuldrene og hodet hevet seg. og kroppen skrek ikke nei nei nei mer, men sa heller i en litt forsiktig tone at kanskje du vil gi meg litt hylleblomstsaft etterpå? så jeg satte meg på kaffe gram med en av de grønnrøde, små flaskene og skrev dikt, og tegnet kopper og glass. så var det hjem og middag, etterfulgt av te og dokumentarfilm hos en fin en. det ble en bra dag. jeg klarte å gjøre den bra.

av og til går det ikke. av og til prøver jeg å gå ut og gjøre noe fint ut av alt som ikke er fint, og så må jeg bare rømme hjem igjen. men veldig ofte er det ikke slik, ofte nytter det å prøve. det nytter, når det gjelder slike myke, trøstende ting som en time i parken, en kopp kaffi på yndlingskaféen, en skikkelig lang og varm dusj og kake til frokost, eller en kinotur. det vanskelig å være snill med seg selv. det er noe av det vanskeligste som finnes. men det er det vi trenger, når verden er for stor og hjertet banker i ensomhet. det er det vi trenger når alt knuser innover oss.

og vi fortjener det. vi er verdt det.

13 kommentarer:

  1. sv: ja, vet. ikke så rart de er så tynne selv om de lever på ris, liksom.

    SvarSlett
  2. Du hadde vært en mye bedre reklame på tv enn de reklamene for sminke og sånn der en dame sier "because you're worth it" på slutten.

    Reklamen kunne vært sånn at du gjør masse fine ting og er glad også sier du det på slutten, også kan du riste på håret (selv om det ikke er en reklame om rar sjampo).
    Ja!!!!! Oioi.

    SvarSlett
  3. Godt jobba, lille-stemmen. Kanskje det hadde noe å gjøre med den fantastiske koppen du drakk te av, eller at du bruker leppestift (tøft.), men mest hadde det nok å gjøre med at du er tøff.

    Oppdaget nettopp at jeg kan mate fiskene øverst på siden. Dagens beste oppdagelse, spår jeg!

    SvarSlett
  4. Fortsett slik! Hør på den lille stemmen. :)

    SvarSlett
  5. Hurra for å være modig! Jeg har også vært ganske modig i det siste, og synes det er så så fint at jeg endelig klart å åpne meg bare litt for noen andre. De siste dagene har det derimot ikke gått like bra, men jeg trøster meg med at det går opp og ned, og snart skal det gå oppover igjen.
    Stå på Kjersti, jeg synes du er så utrolig tøff <3

    SvarSlett
  6. terese b: å, det ville vært ganske kult, ja, en sånn reklame som sier at man fortjener å gjøre fine ting. hvorfor har vi ikke det? om jeg får nok penger en gang skal jeg kjøpe tvreklame i hvertfall en uke med sånn reklame. og selvsagt skal jeg riste på håret <3

    marte: ja. det skal jeg, prøver veldig hardt iallefall :)

    ida: så bra at du har vært modig! da er det viktig å passe på å være stolt også. de vonde dagene må man som regel bare ri ut. det er ikke så lett. du er også tøff <3

    siri: er veldig glad i den koppen, den er så fin. takk, takk for ord om kjerstitøff og leppestift! og jada, fisken kan mates, de liker å bli matet. men du må være stille da, shhh. ellers... ja, du vet.

    SvarSlett
  7. Kjersti, dette var superfint å lese. Ble glad av det. Viktig å minne seg selv og andre på at ofte har den lille stemmen noe klokt å komme med. Vær snill mot deg selv i dag også!

    SvarSlett
  8. koffeine: så fint. godt å gjøre folk glade. den lille stemmen er ganske klok for det meste. og jeg prøver! drikker te og ser fine musikkvideoer.

    SvarSlett
  9. flink! jeg vet det er vondt, så du skal ikke skamme deg!

    SvarSlett
  10. Fin kopp!! :-)

    Jeg er glad for at det hjelper - i alle fall noen ganger - å prate med de du er glad i.. Og det er helt sant det du sier, en trenger å være snill mot seg selv i blant. Samfunnet er for stressende, man er i en konstant tidsklemme og det tærer på kroppen. Det er jammen meg ikke rart at det bare blir flere og flere som får en eller annen form for psykisk lidelse. :-(
    Vi burde alle bli flinkere til å la oss selv være "uperfekte", kanskje tjene litt mindre penger for å ha mer tid til ting som gir livskvalitet..

    SvarSlett
  11. bloggen din gir meg veldig mye

    SvarSlett
  12. elena: <3

    hege: ja. tidsklemma er rar. jeg slipper heldigvis unna den, sånn i all hovedsak, når jeg er sykmeldt. men jeg har mine egne tidsklemmer, og de er vanskelige. uperfekt er på en måte perfekt, for det er sånn vi er, det er slik vi skal være... mennesker er ikke laget for å fungere i denne verdenen, tror jeg. det er trist. men vi må bare prøve videre.

    johanne: det gjør meg gladere enn det meste annet når folk sier sånt.

    SvarSlett
  13. nokon gonger klarar eg ikkje å lesa at heile innlegga, for du er så flink til å (be)skrive at det gjer vondt! men dette, dette innlegget las eg vertfall fem gonger. av akkurat same grunnen

    <3

    SvarSlett