Det oppstod en feil i denne gadgeten

torsdag 1. september 2011

te om morgenen / å øve seg på å stå opp.

søvnen min var, som mange av dere vet, svært annerledes for om lag et halvt år siden. jeg hadde ikke sovet ordentlig på flere år, kom ikke ned i den dype søvnen der all hvile og gjenoppbygging av celler og legning og fordøying foregår, fordi jeg ikke fikk puste skikkelig. så jeg var utmattet og søvndrukken og død i kroppen uansett hvor mye eller passe eller lite jeg sov. etter at jeg fjernet mandlene har jeg brukt mye tid på å venne kroppen min til å få nok søvn, og jeg har kjent kolossale endringer. jeg klarer ikke lenger å sove i tjue timer og jeg har mye mer overskudd på dagtid - det er fremdeles ganske lite energi i meg, men det er normalt når en har psykiske plager - så jeg kommer meg lettere opp hvis det er noe jeg må, og det er enklere å møte dagen. jeg merker også at jeg får lyst til å legge meg etter hvert, utover kvelden og natten. før var det ikke slik, for uansett når jeg la meg og når jeg stod opp og hvor lenge jeg sov følte jeg meg helt lik. så det var ingen vits i å sove, ikke før jeg kollapset. nå er det annerledes. likevel er det fremdeles svært vanskelig. dette snakket jeg og psykologen om i forrige uke; om søvn og oppvåkning. det var litt sånn som dette:

psykologen: hva er det som er vanskelig med å gå og legge seg?

kjersti: tanken på å måtte stå opp igjen neste dag. om kvelden er det enklere, for verden er mer stille og det føles mer som om jeg er i en hule som er min, og jeg kommer i gang med skriving eller filmer eller bøker eller musikk, jeg har utrolig store problemer med å legge fra meg noe når jeg har begynt med det, uansett hva det er, og da vil jeg hvertfall ikke legge meg ned og plutselig måtte tvinge meg inn i alt det vonde igjen. det er så vanskelig å stå opp.

psykologen: hva er det som er vanskelig med å stå opp for deg?
kjersti: det er vel egentlig ikke det å stå opp som er problemet, i alle fall ikke så ofte nå, når det er lyst ute og jeg har fler mennesker rundt meg. det er å bli bevisst igjen. å huske alt sammen, huske hele livet mitt, situasjonen min, og å skulle gripe fatt i det og gå skikkelig inn i det. å stå opp er å gå fra bevisstløs til bevisst, og jeg hater det. men jeg vil gjerne klare å stå opp til en fast tid hver dag, i alle fall på hverdagene. så jeg kan få meg en hverdag.

psykologen: hva kunne gjort det enklere og tryggere for deg å stå opp? hva kunne gjort det mindre tungt?

kjersti: ... frokost på sengen? nei, jeg vet ikke. det er bare så mye vondt å møte, hver eneste dag.

psykologen: du sier frokost på sengen, det er kanskje ikke så enkelt å få til, men er det noe annet du er veldig glad i? for eksempel iskald juice - et eller annet slikt?

kjersti: te. jeg elsker te. 

psykologen: ok, men la oss si da, at du hver kveld før du la deg, fant frem et lite brett, valgte ut den fineste koppen din, bestemte deg for en bestemt tepose. fant frem en blomst, eller en fin bok, og la alt på brettet. fylte vann i vannkokeren, sånn at du, når du stod opp, bare skulle kunne trykke på den og gå i dusjen eller stelle deg litt, og så var alt klart, og du kunne ta med deg brettet i sengen og bare sitte der og drikke te. en halvtime, for eksempel, med bare det. ville det gjort det enklere for deg? 

kjersti: ... ja. jo. ja, det høres... veldig lurt ut, egentlig. det kunne hjulpet. særlig om det ble en rutine, jeg som har så stort behov for å klare å lage rutiner. problemet er at det er så utrolig vanskelig å følge opp. alt som skal være regelmessig, som skal gjøres er så tungt.

psykologen: det er ikke rart, sånt tar tid. for mange kan det høres ut som noe bittelite noe, "bare" et tebrett, men det er jo ikke det, det er vanskelig. men jeg tror vi burde jobbe litt med det, å finne noe positivt du kan våkne til hver morgen. og så kunne du hatt en stor lapp på badet eller på en vegg, der det stod noe fint, noe du hadde klart, noe som var virkelig og håndfast, som for eksempel at du fikk tredjeplass i den skrivekonkurransen. så møtte du det når du så deg i speilet, istedet for bare alt det som er vondt.

kjersti: det er en veldig god idé. men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å gjennomføre den. 

psykologen: hvor mange timer søvn føler du at du trenger? 

kjersti: ti, kanskje, idéelt sett. eller ni.

psykologen: og når tenker du at du ønsker å kunne stå opp om morgenen? helt realistisk sett, utifra situasjonen din, utifra hva du tror du kan klare - ikke idealistisk sett.

kjersti: ni. kanskje.

psykologen: og når kunne du tenke deg å være i seng?

kjersti: jeg tror... at jeg ville likt å ligge i sengen med lyset av klokken kvart på ett. som en begynnelse. 

psykologen: da får du omlag åtte timer søvn. tror du det går?

kjersti: jeg klarer meg på åtte timer søvn. så jeg vil gjerne prøve.

psykologen: men da sier vi det, at du prøver på det til neste gang. ikke tenk på at det er noe du må klare hver dag, tenk på det som noe du gjør for deg selv, noe du skal øve deg litt på og kjenne på. og så synes jeg ikke du skal gjøre det allerede i kveld, vent til i morgen, la det synke inn litt.

kjersti: jeg skal prøve. jeg vil prøve. jeg vil få det til. det kommer til å ta tid, jeg tror det vanskeligste blir å klare å legge seg i det hele tatt, og å orke å ordne det brettet. men jeg får bare prøve, og øve.


det var min andre time, og jeg fikk konkrete råd og mestringsmetoder å bryne meg på. helt utrolig uvant, og ganske oppløftende. men så kom kvelden, og sjokket, og jeg gikk en del i stykker. uken har vært hard, og jeg har ikke klart noe av dette med te eller brett eller å legge meg til samme tid i det hele tatt. det er vondt, jeg liker det ikke, men det er ok. som psykologen sa i dag, så er det overhodet ikke rart at jeg har mindre overskudd nå, etter et slikt sjokk, selv om jeg har svelget det ned, og at å legge om hverdagen så voldsomt, selv om det er med noe lite noe, tar tid. og at jeg skal fortsette å gi det tid. la idéen feste seg. så vi får se.

9 kommentarer:

  1. Jeg heier på deg! :) Herlig å lese hvor forståelsesfull hun er, og at hun forteller deg at det er greit at ting tar tid, og at små ting føles store.

    SvarSlett
  2. For en hyggelig samtale, og for en fin tanke. Du får det sikkert til etterhvert, ta den tiden du trenger, teen vil vente på deg!

    SvarSlett
  3. Psykologen høyrest veldig fin og forståingsfull ut, eg er glad du har funne henne. Lukke til med både stort og smått og ta så mykje tid som du treng. Pust inn, pust ut. Gjenta etter behov.

    SvarSlett
  4. mummikopp med myntete på kattebrettet! og hvorfor er ikke alle som henne?

    SvarSlett
  5. Jeg får helt tårer i øynene. <3

    SvarSlett
  6. Psykologen høres ut som ei skikkelig bra og grepa dame. Håper det stemmer og at hun kan fortsette være det for deg. Så fint :)

    SvarSlett
  7. Ho høyrdest skikkeleg flink ut! Og det med frukostbrettet var ein so fin idé at eg fekk lyst til å gjere det sjølv.

    SvarSlett
  8. Å, bra dame! Det høres veldig lurt ut med et sånt tebrett. Og en fin lapp. Og du får det til, litt etter hvert. Det er jeg sikker på.

    SvarSlett
  9. Så bra at ting går fint med deg. Jeg kjenner meg sånn igjen med det med at kvelden er en hule. Alt er mye lettere om kvelden, og morsommere. Jeg føler morgenen og dagen skal brukes til noe fornuftig, og man må gjøre noe. På kvelden kan man bare ligge der, og se på film, eller lese, eller bli fortapt i et kreativt prosjekt. Jeg klarer ikke gjøre det på dagen. Det er derfor det er så deilig å ha dårlig døgnrytme.

    SvarSlett