Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 30. oktober 2011

diktutkast + skrivetips.

slik som disse smertelige morgenene
når jeg våkner med størknet blod på lårene
kommer han til meg.


setninger som denne dukker opp hele tiden; smeller inn i hodet. jeg ser på verden, ser på folk, på meg selv. trekker pusten dypt, slipper den ut og så... så er de der, ordene. jeg skriver dem alltid ned når de kommer. har jeg ikke notatbok sender jeg dem i en tekstmelding til meg selv; fordi jeg ikke vil miste eller glemme.

det er veldig viktig å kunne lagre strøtanker, setninger, små sammenhenger og observasjoner på denne måten. samle dem sammen i en mappe på telefonen, eller datamaskinen, eller i en notatbok. det er viktig å trene opp blikket, og evnen til å registrere og uttrykke det en ser og det en føler for det en ser. det er ikke enkelt, og det krever en god del øvelse. for en del år siden klarte jeg det ikke i det hele tatt. jeg kunne uttrykke det jeg følte, men jeg klarte ikke sette ord på noe av det som fantes utenfor meg selv, eller på sånt som ikke fantes i det hele tatt. 

hva skjedde? vel, jeg sluttet å tenke på å skrive og begynte å skrive. jeg skrev ikke historier eller dikt, jeg skrev ned små følelsesstikk og idéer og formuleringer, men mest av alt skrev jeg ned ting jeg så, jeg beskrev og beskrev og beskrev, til det ble utenkelig å ikke gjøre det. bruker en nok krefter på å få inntrykk og uttrykk til å høre sammen vil en til slutt (nesten helt sikkert) oppleve det jeg opplever til stadighet nå; hele setninger som pakker seg rundt hjertet og virker fullstendig, hjerteskjærende riktige.

ikke misforstå meg - jeg sier ikke at dersom en øver kommer all tekstskriving av seg selv. slik er det ikke, og slik kommer det aldri til å bli, ikke for noen forfattere. det å skrive er hardt arbeid, og det er bare tøv at en må være inspirert for å skrive. alt en trenger for å skrive er penn og papir, og viljen og motet til å forsøke å bygge historier, konstruere setninger. men om en skal bygge hjelper det med gode redskaper og materialer. og om en åpner seg og suger til seg verden, og noterer ned det en suger til seg,  om det er følelser eller observasjoner eller bilder som kommer ingenstedsfra, ender en etter hvert opp med en ganske fin samling av ordbyggeklosser. og de kan en bygge mye rart og fantastisk av.

ps: skrivetipsene mine funker for meg. det betyr ikke nødvendigvis at de funker for deg. men om du ikke vet hva som funker for deg ennå, og du ser etter tips, er det kanskje en idé å forsøke.

9 kommentarer:

  1. Jeg har lenge ønsket at jeg var flink til å skrive slik du gjør. Kanskje jeg skal benytte tipsene dine og se om de funker :)

    SvarSlett
  2. Veldig bra! Og eg trudde eg var den einaste som sendte tekstmeldingar til meg sjølv ;)

    SvarSlett
  3. Du er flink til å sette ord på ting. Jeg sender og meldinger til meg selv :)

    SvarSlett
  4. Mobilen min er sannsynlegvis den beste notatboka eg har.

    SvarSlett
  5. Nydelig skrevet! - og jeg liker illustrasjonsbildet kjempegodt. Så vakkert og skjørt og intenst og fint!

    SvarSlett
  6. hege: takk skal du ha! bildet er ikke mitt, men linket til kilden altså.

    SvarSlett
  7. Åh vad jag tycker om dig Kjersti! Jag blir så glad av dina fina ord. Tack för att du är så fin och för att din blogg är bäst <3 <3 <3

    (och på tal om mina katter, den svarta som heter Elliot är störst, sen kommer Olof, han är lite mindre och minst är Lillan som sitter jämte Elliot i köket. Som tripp trapp trull :)

    SvarSlett
  8. I skulesekken min og i penalhuset er der massemasse papirlappar, fulle av små, rare og fine ord.

    Og det diktet va sånn at auga mine sperra seg litt meir opp, og so tenkte eg "oj". Det va liksom alt som klarte å trengje seg fram, og so va det berre sånn. Eg skjønte at det va sånn det måtte vere, sånn orda måtte stå, at du hadde gjort det heilt riktig. Som vanleg.

    (Og i mårå håpar eg å få kommentere resten av innlegga som eg ikkje har kommentert endå, viss eg berre kjem meg inn på data i friminuttet på skulen)

    SvarSlett
  9. åja, kjenner meg igjen i å ønske at inntrykk(+meg)=uttrykk. og av og til bare inntrykk=uttrykk, nesten som om det går utenom meg, nesten. pleide å skrive ned alt overalt, hadde en enorm tvang til det skrevne ord. så ble jeg sliten og sluttet ganske lenge. nå har jeg begynt igjen, og ingenting er for prosaisk (haha) til å lages en historie ut av.

    SvarSlett