Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 3. oktober 2011

my doctor said i've got to sing a happy tune.


jeg våknet ved tolvtiden av en skrikende telefon. skrudde av lyden og gjemte meg under dynen. den fortsatte å ringe med jevne mellomrom. jeg dyttet den lenger og lenger vekk, pakket meg mer og mer inn. det er ofte slik når jeg våkner opp. jeg klarer ikke ta til meg verden - fordi jeg har tatt den til meg alt for sterkt i flere dager - og blir så handlingslammet at jeg stenger helt av. det er en grusom følelse, jeg blir fullstendig borte i selvhat og fortvilelse og klarer ikke se noe annet enn håpløshet og hindere. 

jeg har hengt ut av vinduet og prøvd å fange regndråper (men de var alt for små). grått. forsøkt å drikke nok vann uten å klare det (det er så slitsomt noen ganger å gå og fylle på mer). vandret frem og tilbake i leiligheten. tygget neglelakk av neglene. sunget til såre sanger. skrevet.

det er så mange slike dager. dager med sot og skrik og sorgfulle øyne. dager med smerter i ledd og muskler fordi jeg ikke beveger meg ofte nok, ikke klarer å gå ut. dager da det å spise, dusje, puste er nødt til å være seiere, da det å skrape meg lett med neglene uten å gå på leting etter noe som er skarpt nok til å gi meg blod, er noe å være stolt av. jeg være stolt av slike ting, ellers vil jeg ikke klare å bære meg selv frem til neste dag.

jeg har samtaleterapi en gang i uken nå, men... det føles ikke ut som nok. jeg prøver så vanvittig hardt på å forme hverdagen min og lage en eller annen form for rytme, et eller annet slags bittelite program, så jeg skal kunne få mer oversikt, og fler håndfaste ting, fler ting å klare, fler aktiviteter som gjør meg godt. og jeg holder ut i en, to, tre dager på rad - men så har jeg en hard kveld, og ender opp med å ikke komme meg hjemmefra overhodet de neste fem dagene. jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av det; om jeg trenger mer intensiv behandling, om jeg trenger mer praktisk bistand, om jeg trenger en innleggelse, eller om jeg bare skal prøve videre og håpe på at det forandrer seg.

akkurat nå ser jeg bare at vinteren kommer og at denne depresjonen, som har hengt over meg siden jeg var alt, alt for ung, ikke ser ut til å gå noe sted. det som fyller meg opp med utmattelse og desperasjon og viljen til å sovne inn og ikke våkne opp - eller mangelen på vilje til å gå fler tunge skritt - er ikke sånt som bare forsvinner.

over halve livet mitt har gått med til å holde ut. hver eneste dag dreier seg om å holde ut, og å prøve. og det er ikke nok for meg. det er ikke nok. noe må forandre seg snart. jeg blir endelig sett, og jeg har endelig tilgang til profesjonell hjelp, men jeg begynner å se at jeg trenger mer enn det jeg har av tilbud og oppmerksomhet. 

på tirsdag skal jeg til josefinesgate igjen, for å snakke med anne (som forøvrig er navnet på behandleren min) om det her. jeg lurer på hva hun har å si.

4 kommentarer:

  1. au
    det er så vondt
    men jeg heier på deg, fine flotte fabelaktige dyktige sterke vakre kjersti. jeg beundrer deg så utrolig masse, du er så fryktelig modig

    ps jeg blir så glad når du kommenterer bloggen min òg. klem

    SvarSlett
  2. Dette gjør vondt å lese, og da må det gjøre så uendelig vondt å skrive.

    SvarSlett
  3. Det er så trist og vondt at du skal ha det slik. Ingen skulle måtte ha det slik.

    Lukke til i morgon hjå Anne, håpar ho har noko å seie som kan hjelpe, noko du eller andre kan gjere for at det skal verte betre.

    SvarSlett
  4. Jeg vet ikke hva jeg skal si! Håper dagens samtale gir nytt håp!

    SvarSlett