Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 10. oktober 2011

om å bygge grunnmur av jordbær og kulepenner.

i fjor en gang, på en dag full av savn og tomhet, husker jeg at jeg skrev en tekst med tittelen savn + jordbær + melk + vaniljesukker = mer enn bare savn. jeg har tenkt en del på de ordene den siste uken, på hva de egentlig betyr for meg, hvor ofte jeg holder meg fast i slike "regnestykker" til vanlig - og hvorfor.

da jeg kollapset for to år siden var jeg sterkt preget av følelsen av å ha mistet alt: nåtiden jeg hadde forsøkt å forme og klamre meg til, fortiden jeg lengtet etter, fremtiden jeg håpet på.  livet mitt ble så forferdelig lite så forferdelig fort. alle fysiske og psykiske energireserver var brukt opp. jeg klarte ikke dra på eventyr, klarte ikke gå på besøk, klarte knapt å ha besøk, og ble totalt overveldet og forferdelig redd om jeg måtte ut av huset (jeg bodde ennå hjemme da). hverdagen min var blitt til en eneste smørje av søvn, sorte følelser, lengsel og venting. jeg hadde det ganske enkelt helt forferdelig. men, selv om den var ganske ødelagt, hadde jeg fremdeles en fungerende kropp, og jeg kunne fremdeles sanse. selv om hjertet mitt var forslått, nedslitt og blottet for håp, kunne det fortsatt fange og kjenne glede. og selv om hodet mitt var kaotisk og overbefolket og bråkete, kunne jeg fremdeles bruke det til å tenke så konstruktivt som mulig.

så jeg gjorde alt det. jeg sanset, kjente etter, og jeg tenkte; jeg klamret meg, av alle krefter, til alt jeg kunne finne av positive opplevelser hver eneste dag. siden verden var stengt for meg, og alt innvendig skrek av smerte, fikk det bli fysiske, mundane ting. myke sokker, kokesjokolade, ny leppestift, ukulelen min, film, sol gjennom vinduet, tegneblokk og kulepenn, dampen fra en gryte med kokende egg. jeg har alltid vært uhyre god til å legge merke til og samle opp detaljene her i verden, til å male hverdagen med dem, og da jeg innså at detaljene var det eneste jeg hadde igjen gjorde jeg dem til et våpen.

tankegangen var omtrent slik: ok, alt knuser sammen i hodet mitt, jeg kommer aldri noen sinne til å få igjen noe av det jeg har elsket og mistet, jeg husker ikke hvordan det føles å ha energi i kroppen, jeg gråter annenhver time og tenker på blod hele tiden og det kommer aldri til å gå over - men jeg skal bake en kake i dag, og jeg skal spise den med gaffel, og etter det skal jeg ta på meg de fineste klærne mine og lytte til vinden. 

igjen og igjen sa jeg slike ting til meg selv. igjen og igjen minnet jeg meg selv om at vonde ting + gode ting = mer enn bare vonde ting. disse tankene forandret ikke noe av det som var galt. de ga meg ikke troen på fremtiden min tilbake. de ga meg ikke en gang håp. men det å ha gode, sunne, fullstendig håndgripelige ting å fokusere på var store deler av grunnen til at jeg (bokstavelig talt)overlevde det halve året i mitt ørlille fengsel. jeg trengte noe å leve for, så jeg lette det opp, tok tak og nektet å gi slipp.

og sånn er det vel for de fleste av oss. vi er helt avhengige av å kunne bygge hverdagen vår og livene våre på en grunnmur av solid materiale. hva vi velger å bygge den av er fullstendig opp til hver og en. jeg har skrevet om en metode som funket for meg. kanskje den kan funke for deg og. kanskje kan du finne ditt eget materiale. det viktige er at du klarer å finne eller lage et eller annet du kan presse tett mot brystet når det stormer. som en slags livline du kan kaste deg etter når det føles som om du er i ferd med å bli skylt vekk av bølgene.

grunnmuren min er sterkere i dag enn det den var for to år siden. jeg leter stadig opp fler byggeklosser. mange av dem smuldrer vekk før jeg får stablet dem opp, men jeg fortsetter å samle opp nye. 

og det kommer jeg aldri til å slutte med.

16 kommentarer:

  1. Åh, fantastisk tekst og fantastisk tankegang, kjære!

    SvarSlett
  2. Så veldig godt skrevet! Jeg lærer fortsatt noe av hvert eneste innlegg du skriver, enten om meg selv, om andre, om verden eller alt på en gang. Takk for det :)

    SvarSlett
  3. Vilken fantastiskt fin och tänkvärd text. Du är helt otroligt bra! Din blogg är så himla fin och du är så bra <3

    SvarSlett
  4. rebecca: å å å, takk! jeg blir GLAD, elsker å dele og få respons.

    ane: tusen takk! så utrolig fint at jeg kan lære noen ting. værsågod.

    maria: takk, kjære deg <3

    SvarSlett
  5. Du er vakker! Og skriver så utrolig godt.

    Og du. På Vero Moda (tror jeg) har de en skikkelig søt varm genser med en pingvin på! De hadde den i blå og grønn og, og da jeg så den så tenkte jeg på deg! :)

    SvarSlett
  6. Fantastisk grunnmur. Detaljene er det viktigste, synes jeg.

    SvarSlett
  7. maren: å, så koselig, den må jeg se etter. kanskje jeg har råd til den! og takk <3

    rosapille: det synes jeg også.

    SvarSlett
  8. Mange nok detaljer = det store bildet.

    SvarSlett
  9. så bra tankegang, og endå betre at du deler den. du gjer så mykje bra.

    SvarSlett
  10. Ekstremt bra. Rett og slett.

    SvarSlett
  11. Egentlig er jeg så trøtt at jeg holder på å daue, men jeg må bare prøve å si en ting som Erling Lae sa en gang: En skal ikke la seg kue av andres uforstand.
    Jeg synes det er utrolig vakkert og vet at jeg veldig ofte i større eller mindre grad lar meg kue litt av andres uforstand. Det du sier om byggeklosser som smuldrer vekk, ikke la noen andre smuldre dem opp.

    Og en ting til. Du er en beslektet sjel som gir håp og styrke til meg og så utrolig mange. Jeg sliter ikke med de samme tingene som deg, men det gir meg håp når du driver denne bloggen, når du jobber så hardt med den og når du tar deg tid til å kommentere hvertfall alle mine kommentarer.

    Det gir meg håp når verden ikke er et stort ukjent sted med masse fremmede, men det finnes beslektede sjeler som deg som ser de vakre tingene jeg også ser og elsker - og de vakre mennene som ikke nødvendigvis trykkes opp idoliserende plakater av.

    Slutter å skrive nå, for jeg er sikker på at jeg er for trøtt til å være vettug!

    Sov godt!

    SvarSlett
  12. Kjersti, stemmer den postadressen til høyre her? For jeg har så mye inni meg jeg må få ut, men jeg føler jeg maser hull i hodet på vennene mine.

    SvarSlett
  13. valerie: ja, den stemmer. du må gjerne skrive til meg, ved brev eller mail, men jeg må si ifra om to ting. skriv, for all del, og jeg vil svare deg - men for det første får jeg ikke helt til å svare på brevpost, jeg blir utrolig sliten av det for tiden og klarer det bare ikke, men jeg svarer glatt på mail. og for det andre så passer jeg veldig på meg selv ved det at jeg ikke kan prate i veldig store doser om andres problemer, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg bryr meg så veldig og forsvinner inn i det. så jeg kan på en måte ikke bli en direkte støtte, om det gir mening? jeg håper du forstår. men skriv gjerne. i tillegg vil jeg også anbefale sidetmedord.no - der du kan skrive anonymt med folk som svarer deg, og skrive akkurat hva du vil, så ofte du vil.

    regndrope: takk, fina. hjerter.

    gnistregn: <3

    june: tusen takk!

    hilde: <3, alltid

    nina: jeg er selv utrolig trøtt og klarer ikke svare så vettugt. men det var en vanvittig fin kommentar, og jeg smeltet og ble så glad, så glad. at jeg kan gi noe til andre på denne måten, det sender meg til skyene, og ned igjen, helt trygt. takk for fantastiske (og vettuge) ord.

    SvarSlett
  14. Åå, så fint innlegg. Kjenner meg veldig igjen selv. Selv bruker jeg te, sko, bilder, og den fine tåken ute som midler for å komme meg igjennom dagene for tiden. Samt fine filmer og sanger, som alltid.

    SvarSlett