Det oppstod en feil i denne gadgeten

torsdag 6. oktober 2011

var du drøm? var du til? var du hud? var du blod?


jeg sitter våken og tenker på hvor ung jeg var, hvor voksen jeg følte meg, hvor langt hår jeg hadde, hvor krøllete håret hans var, hvor på midjen min han la hendene, hvor mykt lys det var i stuen, hvor på badet parfymen hans stod.

det var skjøre norske visesanger, det var forsiktige trinn og tette kropper, side til side og langsomt i sirkel, ute var det vinternatt og selv om lufta i rommet var full av musikk var det tyst, jeg kunne kjenne kragebenet hans mot pannen, se de buede leppene forme ordene som svevde omkring oss, det var oss to på hemmelige, ulovlige, tause eventyr, det var våkne netter i en alt for liten seng, det var ord på dialekt og en stemme som gikk gjennom hele kroppen min, han sa, æ elske dæ, igjen og igjen, og med tiden begynte jeg å svare æ elske dæ óg, jeg kunne ikke for det, tonefallet og ordbruken hadde festa seg, det var det som føltes riktig, det var hjertespråket mitt.

disneyfilmer, risgrøt og kalde, store hender, lange turer under gatelykter og dalende snø, jeg følte meg trygg, følte meg velsignet, følte meg fri, på rett plass, det var her jeg skulle være, det var han og jeg, han måtte bøye seg ned for hvert kyss, (han var høy, hundreognittifire tror jeg) og for hvert kyss pustet jeg ham inn, sugde til meg lukten av ånden hans, av skinnjakken og huden. .

tjue minusgrader og skarp, gjennomsiktig luft, vi lå i snøen på reinsdyrskinnfeller og pustet, frostrøyken, løftene, stillheten, det betød alt, jeg spurte om han ville bli med meg inn i himmelen og han svarte den er oppskrytt, vi drar forbi, til stjernene.

avskjedene, de kom gang på gang, langsomme, flyktige kyss før vi ble splittet av togruten, jeg tegnet hjerter i doggen, holdt fast i blikket hans til han gled fullstendig vekk, en av gangene stakk jeg en lapp i hånden hans, på den stod det din for evig og jeg trodde på det da, trodde på magi, på gud, på et ubrytelig, hellig bånd mellom to mennesker, selv om jeg var blitt revet istykker før, selv om jeg var blitt slått, spyttet på, sviktet gang på gang av andre, jeg trodde på ham, på oss, og jeg vet ennå ikke hvorfor, det bare var slik, jeg måtte tro, jeg måtte alltid tro, måtte alltid prøve på ny, og da han smatt ut av livet mitt uten forklaring, uten å si noe som helst, plukket jeg opp bitene av det som hadde vært, la dem i en skuff, ute av syne, og rettet troen min mot noe annet.

det er syv år siden nå.

jeg husker hvor ung jeg var.

og jeg gråter.

21 kommentarer:

  1. Dette var vidunderlg fint og trist på samme tid.

    SvarSlett
  2. Selv om teksten er litt trist, sitter jeg mest igjen med at det var veldig vakkert skrevet om kjærlighet.

    SvarSlett
  3. Dette var vakkert og trist på en gang. Jeg håper jeg også får oppleve noe slikt en gang, minus slutten.

    SvarSlett
  4. Fortset å skrive, kva enn du gjer.
    Og du, du er framleis ung.
    Og nokon ventar på akkurat DEG, og vil aldri gje slepp <3

    SvarSlett
  5. June skriver noe av det samme som jeg skrev. Da er vi to mot en, Kjersti.

    SvarSlett
  6. Enig med June og anonym. Du er fortsatt ung (og veldig fin), og jeg er helt sikker på at det er en på vei i din retning akkurat nå, det er bare å vente litt til.

    Vil også få sagt at dette var helt utrolig vakkert skrevet. Tok meg selv i å tenke tilbake på et kjærlighetseventyr jeg hadde for to år siden, som lignet veldig.

    SvarSlett
  7. marte: <3

    ragni: takk for varme ord. jeg klarer ikke tro på sånt mer selv, er nok litt for langt nede i gjørma til det, men jeg prøver, og jeg venter.

    rosapille: <3

    anonym: alle er mot meg! neida. unnskyld. godt at folk er imot meg med sånne ting. og kanskje dere har rett. tiden vil vise, ja?

    june: takk. jeg kommer aldri til å slutte å skrive. jeg klarer ikke la være. og jeg prøver å vente, prøver å holde ut.

    ida: jeg håper jeg får oppleve slikt igjen, jeg og, minus all skiten han gjorde. for det var ganske mye av den. og jeg håper det samme for deg.

    SvarSlett
  8. Tiden vil vise, som den alltid gjør... Hehe, og han vil sannsynligvis ikke være helt skit-fri han heller, men han vil aldri kunne gjøre noe som minner om hva jeg gjorde, heldigvis.

    SvarSlett
  9. Nydelig skrevet. Fikk frysninger av å lese dette. <3

    SvarSlett
  10. anonym: du? bare så du vet det - jeg vet alltid at det er deg når du kommenterer. kjenner igjen språket ditt, ordformen. og jeg håper du har rett. visse typer skit kan jeg takle. din skit var ikke ok.

    marthe: tusen takk <3

    SvarSlett
  11. Jeg har kommentert nøyaktig 2 innlegg, om jeg ikke tar helt feil. Men ikke vær redd, jeg skal heller ikke lese mer.

    Er 100% enig med deg, når det gjelder det du sier.

    SvarSlett
  12. Eg er ein håplaus romantikar, men eg veit òg at forhold aldri er problemfri, det kjem til å vere vonde augeblikk, men du fortener uansett ein som vert verande, ein som vil kjempe for deg, for dykk begge. Kanskje du ikkje finn alt du treng i éin person, men eg håpar du får nokon å dele gode augeblikk med, lange blikk og lange netter.

    SvarSlett
  13. mynte valkyrje poirot: det håper jeg og. takk.

    SvarSlett
  14. det vakreste jeg har lest på lenge, selv om det sukker i hjertet mitt og jeg vil ikke at du skal gråte.

    SvarSlett
  15. emma: jeg gråter ikke akkurat nå, om det er noen trøst, drikker kaffi og spiser havregrøt og tenker på fine bad. tusen takk.

    SvarSlett
  16. Du e so himla dyktig te å skildre det du opplever. Eg syns at det ein føler og det som e akkurat, at det e endå meir utfordrande enn å skrive det ein tenkjer seg til og førestiller seg. Derfor e det du skal gje ut bok.

    <3

    SvarSlett
  17. regnboge: jeg skal, jeg lover jeg skal - hvis du lover det samme. barnebok. med de små historiene du allerede har en del av. værsåsnill.

    SvarSlett
  18. Du er en poet Kjersti. Sov godt i natt!

    SvarSlett
  19. wow, du fikk meg til å gråte.
    du skriver så utrolig vakkert! jeg liker å lese det du skriver. det gjør noe med meg.
    takk!<3

    SvarSlett