Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 2. oktober 2011

you'll sing me sad songs to keep me awake in that bedroom where we hid away. baby, i'm long gone.


jeg forlater leiligheten uten at noen ser meg. orker ikke si ifra. orker ikke markere overgangen fra ensom i fellesskap til ensom alene. tunge skritt ned trappen, klikkingen av sorte sko, knøttsmå vanndråper som gjør luften dus og frisk. jeg går i sirkler, åpner og knytter og åpner nevene. håret mitt lukter røyk. leppestiften har størknet. maskaraen flasser av.

jeg har ledd og skreket og sunget med de andre. forsøkt å skyve glassbitene så langt frem i tid som mulig. de er der alltid, og å uttrykke det som alltid er der... de går ikke vekk, det har ingen hensikt. å forsøke å fjerne dem, jeg orker ikke be om oppmerksomheten, orker ikke be om et fang å sovne i, orker ikke strekke meg ut. alt jeg kan gjøre er å utsette, så jeg lar minuttene, timene, gå, spenner alle muskler, er tilstede, tilgjengelig. om jeg stopper opp og puster i et øyeblikk, ikke holder fast i andres blikk, synker jeg inn i meg selv og visner vekk, så jeg holder fast, holder på, helt til det ikke går mer, helt til alle rundt meg er for glade, for fulle, og jeg...

... sitter i den mørke delen av en buss og svaier i takt. brå svinger, grus under hjulene. det sitter en gutt ved siden av meg. setet er for trangt, jeg faller nesten av, og jeg kan kjenne varmen av ham gjennom klærne. det svir inne i meg. jeg ser ikke på ham. vil ikke ha et nytt ansikt å knytte til sulten som gnager.

skritt i rette linjer under gatelyktene. gjennom en port, opp en trapp, inn en dør. jeg faller sammen på et gulv som ikke er mitt - fikk låne en nøkkel, vil ikke hjem til lukten av alle timene jeg har forsøkt å gi farge til, vil ikke møte dem, vil være i et annet rom, en annen stemning enn den jeg vanligvis holder til i, nærer. hodet gjør vondt. 

i natt har jeg ikke danset. ikke drukket. ikke kysset noen. jeg snur meg over på siden og krøller meg sammen. presser håndflatene mot ansiktet, kjenner huden vrenge seg under dem, kjenner tårene. de smaker ikke salt.

8 kommentarer:

  1. jeg... veit ikke helt hva jeg skal skrive. men heier på deg, du er fin og bra. og modig. dessuten tror jeg kanskje aldri jeg har sett noen skrive så utrulig levende, ekte og vakkert om sorg. håper du gir ut ei bok snart. og at det blir bedre fort.<3

    SvarSlett
  2. Du er modig og sterk, Kjersti. Håpar hausten og vinteren ikkje vert for mørk for deg, at du finn lyspunkt og fine ting å halde fast i, fine menneske å dele tid med. Eg veit korleis det følest å vere einsam i fellesskap og det er trist og vondt, så eg håpar søndagen har vore betre, kanskje fylt med pannekaker og te, forhåpentlegvis med litt kjærleik og varme.

    Ta vare på deg sjølv, vakre menneske.

    SvarSlett
  3. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg! Du er så fantastisk, og modig. Bloggen din hjelper meg, og sikkert utrolig mange flere.. skulle bare ønske vi kunne gi deg noe tilbake. Tenker på deg <3

    SvarSlett
  4. Du skriver så vakkert og berører så langt inne i en. Bloggen din hjelper mange. Det er ikke lett å kunne sette ord på ting slik du gjør, og det er ikke lett å takke for at du har denne bloggen og fyller den med ting som hjelper oss når man ikke er like poetisk anlagt. Skulle også ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg, ikke minst fordi du gjør noe for meg, men hvis det er noen trøst så er du ikke alene. Det er litt rart å sitte, ikke så veldig langt fra deg rent geografisk, og ikke kunne være der for deg når du kan gjøre det for meg med ordene dine og det du har følt.

    SvarSlett
  5. ane: takk. stor stor takk. jeg håper jeg og. men det blir nok ikke bedre fort - kanskje det lysner til våren, med en del terapi bak meg og en sol som kommer nærmere. vinteren, derimot, blir nok hard.

    mynte valkyrje poirot: takk skal du ha. jeg håper jeg og, og som jeg ofte sier, så er mange ting bedre enn de var forrige vinter, men andre er verre. så det gjenstår å se. uansett er det godt med fine ord fra fine mennesker. takk for alle de andre kommentarene og - orker ikke svare på hver og en i dag, beklager. hjerte.

    karoline: du gjør noe ved å si at du vil gjøre noe. du gir meg ord, og de holder jeg meg fast i. takk for tanker. jeg håper jeg får gitt fler mer enn jeg gjør nå snart, jeg klarer ikke skrive så konstruktivt når det er på det tyngste.

    SvarSlett
  6. nina: du tror kanskje ikke det er mye, men at du sier at jeg hjelper, at jeg betyr noe - det gjør en så enorm forskjell at du aner ikke. så takk for det. at jeg kan gi ved å fortelle om det som er vondt og hva det gjør med meg, og alle mulige andre ting som spinner i hodet mitt, det får meg til å gråte.

    SvarSlett
  7. Det er heilt forståeleg. Håpar du får sove godt i natt.
    <3

    SvarSlett
  8. Nok ein gong: det e det at du klara å setje ord på akkurat det du føler. Det e vanskeleg, det.

    SvarSlett