Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 21. november 2011

another day goes by. will never know, just wonder why.


det kommer ikke så tydelig frem her, for jeg skriver ikke så mye om dagene mine nå for tiden, men ofte er jeg innendørs i dagevis av gangen; holder meg inne, i ro, i ensomhet. det kan være mange grunner til det. jeg kan være for redd til å klare å gå ut. jeg kan være for sliten, enten fysisk eller psykisk. jeg kan være fanget i et av de sorte hullene mine. jeg kan ha behov for å skjerme meg litt, etter å ha fått for mange inntrykk. eller jeg finner ingen å leke med, og vil ikke møte verden helt på egenhånd.

det virker som om ganske mange tror at det å være sykmeldt, slik jeg er, er litt som å ha betalt ferie.og jeg kan se hvor det kommer fra, sånn helt enkelt. fra utsiden ser det slik ut: jeg trenger ikke jobbe, jeg trenger ikke møte opp noe sted om morgenen eller kvelden, jeg kan legge meg når jeg vil, og jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til hver eneste dag.

men det jeg har aller mest lyst til å gjøre hver eneste dag er å gå på skole, og takle det. eller jobbe i barnehage, og takle det. eller reise rundt og holde foredrag for ungdom, og takle det. eller å kunne viske vekk tungsinn, angst, glassbiter, såre minner, paranoia, mangelen på håp, utmattelsen, alle de forvirrede og forvirrende følelsene, og heller jobbe daglig med å skrive dikt, og sette sammen bøkene jeg bærer i meg. noen ganger er jeg så lei av å være syk og uten noe annet mål enn å bli friskere at alt jeg ønsker meg er å i alle fall klare å stå opp til samme tid hver dag, og gjøre de samme tingene i den samme rekkefølgen, så jeg skal kunne få mer oversikt, og føle at verden har en slags rytme og mening.

jeg kan altså ikke gjøre akkurat det jeg har lyst til hver dag. og det å være sykmeldt er ikke ferie, det er heltidsjobb. når jeg våkner har jeg vanligvis ett mål: å overleve(ofte helt bokstavelig), frem til kvelden. og når kvelden kommer er målet mitt å klare å overvinne frykten for neste dag, så jeg skal kunne falle til ro og sovne inn. og jeg er så inderlig lei. og jeg synes det er så forferdelig kjedelig. og det føles så meningsløst. og jeg vil ikke mer. jeg vil bryte fri, skrike høyt, få noe til å endre seg, nå, nå, nå.

men det fungerer desverre ikke slik. og jeg må, gang på gang, stå imot fristelsen til å kaste meg mot verden og hverdagen igjen, til å forsøke å tvinge vekk alle handikappene mine og alle de vonde følelsene - for jeg vet at det ville endt i katastrofe. jeg kan ikke presse meg selv på den måten fler ganger, det blir fullstendig feil, og det vil gjøre mer skade, ikke reparere - som om jeg skulle vært i en bilulykke og ødelagt bena, og så insistert på å forsøke å gå eller løpe en kilometer hver dag fordi jeg savnet å bruke bena, savnet å gå, hoppe, løpe. av og til er en nødt til å presse seg til å holde ut hvile og ro. til å takle å stå stille en stund. til å være akkurat der en er.

så jeg puster med magen. jeg drikker te. jeg vandrer frem og tilbake i leiligheten. jeg skriver. jeg leser. jeg ser film i timevis av gangen. jeg henger med armene ut av vinduet og ser bilene kjøre forbi. jeg lager mat. jeg sover. jeg gråter. jeg stirrer i veggen. jeg skriker ned i putene. jeg ringer pappa. jeg skriver lister over alt som har forandret seg til det bedre, lister over det jeg vil forandre på. og jeg prøver av alle krefter å ikke telle dagene som glir fra meg. istedet teller jeg dagene da jeg klarer å dra på kafé, eller overnatte hos fine venner, eller gå tur langs akerselva, eller arbeide hardt med vanskelige tekster, eller handle grønnsaker i torggata. og jeg forsøker å holde meg fast i tanken om at det vil bli kortere og kortere mellom disse dagene, helt til de står tett i tett og utgjør hele uker og måneder av gangen.

17 kommentarer:

  1. Du burde ha fått betalt for å vere så inspirerande som du er. Burde ha vore stipend for sånt. Er det det? Kjerstistipend!

    SvarSlett
  2. Du er så utrolig flink, både til å sette ord på alle disse tingene som andre kan synes er vanskelige å snakke om, og rett og slett til å dele fine bilder og skrive fine tekster. Det er frustrerende med alle som tenker at det er betalt ferie, det kan jeg se for meg. Sånn er det når noen få snyltere skal ødelegge for alle som faktisk trenger hjelpen. Det må føles stigmatiserende.

    Håper at akkurat denne kvelden er lettere for deg, at du ikke gruer deg sånn til morgendagen. Og så ønsker jeg meg at dagen din i morgen blir sånn den burde være - lett og glad..eller bare helt normal.

    klem

    p.s. du er fin!

    SvarSlett
  3. ragni: synes du skal beundre deg selv litt, jeg, du er jo så flink. også smir du saker og ting! det kan ikke jeg i alle fall. men jeg blir veldig glad, takk <3

    june: å, for en fin ting å si. tror nok ikke det finnes noe kjerstistipend altså. takk!

    SvarSlett
  4. Du er verkeleg beundringsverdig, Kjersti. Superduperflott, er du! <3

    SvarSlett
  5. Vet du hva. Det er så utrolig bra at du setter ord på noe av det du kjenner på. Sånn at vi utenfor kan prøve å forstå litt. Jeg tror noe av det som også kan være litt vanskelig er alle oss som er ... av-og-til deprimerte, som "forstår" deg, selv om vi egenltig ikke kan. Jeg har holdt meg inne i ei uke. Avlyst alt og bare ikke gjort en dritt. Fordi jeg ikke orker, fordi jeg ikke vil, og alt det der. Men jeg har plutselig våknet og hatt det bra, det går over, liksom. Jeg tror det må være utrolig vondt. Vi som sier: men kan du ikke bare ... bake boller og så blomster og se kino alene?

    Fordi vi ikke fortsår, at det ikke er fordi du er lat, eller fordi du ikke har tenkt på løvenes konge og melkesjokolade, men fordi du er syk. Det gjør meg veldig vondt.

    Samtidig vil jeg bare si at du virker som et veldig fint menneske, og jeg håper så inderlig at du blir helt frisk, og at du i mellomtiden får noen lettere dager.

    Jeg har egentlig skrevet et brev til deg, men jeg er veldig usikker på om jeg kommer til å sende det eller ikke. (har foreløpig glemt å kjøpe frimerker også, så).

    SvarSlett
  6. t: takk. takk for at du sier det. og ja, det er vanskelig. men heldigvis er de nære vennene mine slike som ikke prøver å si "kan du ikke bare", men heller bare er der, hos meg. og gjør fine ting når jeg klarer det. som er oftere enn før, heldigvis. og jeg holder meg fast i løvenes konge og melkesjokolade også, altså, og det hjelper, men det går liksom ikke ann å "muntre opp" skikkelig depresjon. det går bare ann å gjøre bra greier i tillegg til den, om du skjønner. uansett. takk. for gode ord og ønsker og alt. jeg får sjelden inntrykk av at "dere" sier dere forstår uten at dere gjør det, altså. og jeg blir veldig glad om du sender meg brevet ditt. særlig om du legger ved en epostadresse, for jeg får ikke helt til å sende brevpost. hjerter.

    anonym: takk for det, jeg prøver!

    SvarSlett
  7. Veit du, eg låg apatisk i over eit år og tenkte at eg ikkje klarte nokon ting. Eg prøvde berre å overleva, slik som du skriv. Eg kunne aldri sett føre meg at eg kunne gå på jobb slik som eg gjer no. Eg jobbar faktisk i barnehage, og det er godt og vondt på same tid å måtta jobba når ein er psykisk sjuk, for ein har liksom ingenting å gje, men så må ein finna på noko å gje allikevel. Og eg klarar nesten alltid å grava fram noko, longt inni meg, som lever og er fint som eg kan bruka på jobb. For borna, og for megsjølv. Det er godt, men ubeskriveleg slitsomt. Eg skjønar godt at du lengtar etter noko å gjera om dagane, den kjensla kjenner eg veldig godt til. Men eg trur det er godt å kunne vera sjukemeldt og. Det kunne ikkje eg, eg fekk ikkje lov av dei som bestemmer slikt. Og eg sliter ganske mykje no fordi eg ikkje fekk det eg trong når eg trong det mest. Det er vanskeleg å få hjelp i verdas beste land.

    SvarSlett
  8. du er modig og fantastisk kjersti, husk det!
    hør denne sangen, den er min faboritt i hele verden:
    rebekka karijord: wear it like a crown

    SvarSlett
  9. maria: som jeg sier i innlegget, så vet jeg at jeg ikke ville klart å _ikke_ være sykmeldt - så da er jeg jo selvsagt sjeleglad for at jeg får lov til det. jeg håper ikke du misforstår og tror jeg er lei meg for at jeg kan være sykmeldt. det er jeg ikke. men jeg er utrolig lei meg for at jeg er syk. og jeg kjenner meg godt igjen i det du sier, om å gi når en er syk. og alt det som er vondt. kanskje du kan få litt hjelp. det går an å prøve. å lære seg mer om reglene, og skrike og skrike til noen hører en.

    emma: skal høre den før jeg legger meg. tusen takk.

    SvarSlett
  10. eg missforstod ikkje altså, eg berre skreiv i vei og visste ikkje heilt kva eg ville med kommentaren. Eg orkar ikkje å kjempa meir mot nav og systemer,eg.Om det er noko som gjer psyka mi værre så er det akkurat den kampen.
    så eg berre biter tennenne saman,går på jobb. eg har jo blitt "friskare", medisinert vekk. Men eg veit at det ikkje er på ekte, og at om eg ikkje hadde hatt pillene så hadde eg ikkje klart å bita tennenne saman eingong. Eg veit ikkje kva som hadde skjedd då.Tørr ikkje tenka på det. Men eg beundrar deg Kjersti, denne bloggen betyr meir og meir for meg vertfall. Skulle ønska ting var betre for deg, vakre menneske.

    SvarSlett
  11. maria: godt du ikke misforstod meg. men jeg får vondt av det du skriver. virkelig, ordentlig vondt. om du får tak på en skikkelig psykolog (og de er vanskelige å finne) vil det være enklere å få bukt med nav... evt. kan du bruke oppfølgingstjenesten, som jeg tenker å skrive mer om når jeg får tatt noen skikkelige samtaler med notatbok med faren min, som er sosionom og vet mye om bransjen. jeg vil uansett si at jeg ikke tror du burde fortsette som det der for alltid. det høres absolutt ikke sunt ut. at det er utrolig tungt å kjempe mot og med nav og systemene forstår jeg UTROLIG godt. jeg har hatt vanvittig god hjelp, og det har likevel vært et helvete. men værsåsnill og ikke gi opp helt. jeg tror det vil være bra for deg å bli bedre enn du er, før eller siden, med eller uten medisiner. hjertet mitt går ut til deg. takk for gode, myke ord. <3

    SvarSlett
  12. eg beundrar deg, kjersti, for at du er så modig og har sånn ståpå-vilje. ønskjer deg alt godt!

    SvarSlett
  13. Du er så fantastisk flink til å sette ord på ting, hjelpe oss til å forstå bedre.

    SvarSlett
  14. Eg saknar å gje deg klem, altso!

    SvarSlett