Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 7. november 2011

jeg ser meg over skulderen. jeg ser på alt som er rundt meg. jeg ser fremover.

det var på den tiden da jeg var fanget i to stemninger, to lukter. jeg hadde en knust kropp og knuste drømmer, svevde omkring alene. det var slag i veggene og skrikende sorg og utmattelse, det var en verden som bevegde seg i rasende fart og som jeg hadde falt av, det var et hvitt rom, et oransje rom og jeg. å åpne opp alle vinduer, å se igjennom med sultne øyne; jeg så eventyr og liv og bevegelse, men kunne ikke ta del, klarte ikke hoppe på igjen, alt gikk for fort og jeg, jeg var lammet, jeg var redd. jeg sov og spiste og sov og gråt og sov og skrev og sov. kjente jeg en gnist rømte jeg hjemmefra, skrapte opp skoene med grus, ble våt i håret av regn og forsøkte å puste. hver dag lå jeg i sengen og drømte om å ha en kropp så lett at ribbena kunne telles gjennom huden, sterke hender å knuge, smaksløker som evnet å nyte vin, og mot nok til å gå med hvite knestrømper og rød leppestift (mot nok til å være synlig) og smile til fine gutter på trikken.

noe er akkurat slik det var. en god del har blitt verre. og ganske mye har blitt bedre. jeg har mistet mer kontroll over en del ting, og fått igjen kontrollen over andre ting. jeg er fremdeles full av istykkerrevne drømmer, men jeg har et fastere grep om hvordan de nærmeste årene mine vil utarte seg. svært ofte føler jeg meg som om jeg sitter fast og ikke kommer noen vei, men fører jeg blikket halvannet år bakover i tid ser jeg at jeg har kommet meg ganske langt. 

mye av distansen jeg har gått har vært rent fysisk. det er gjerne slik. ofte må ting skje på utsiden før en kan bli trygg nok til å begynne å røre rundt i det som er på innsiden. kroppen min er ikke like ødelagt som den var (jeg slet med en voldsom søvnapné i noen år). jeg sover bedre og spiser ordentlig mat, drikker nok vann, og klarer ofte å gå små turer.

også har jeg flyttet hjemmefra. det er fortsatt snakk om to rom, men det er ikke de samme rommene, og selv om de ofte er fulle av både sorg og matthet er de ikke farget av den samme sorgen, den samme mattheten som før. de henger ikke fast i tyngende oppvekst og utgamle minner. de er nye, og de er mine, helt og holdent - og det er tingene i dem óg. jeg har en mintgrønn stol i tre ved spisebordet (jeg fant den i en container), kjoler hengende i vinduet (det er jeg som har kjøpt dem), og en knøttliten oppvaskmaskin som surrer i bakgrunnen (det er jeg som har satt inn i den). 

ennå ser jeg ikke ribbena mine. jeg mangler en sterk hånd å knuge, og ikke eier hvite knestrømper. men jeg har alltid leppestift i lomma. jeg drikker vin hver gang jeg har råd, og nyter det. og jeg smiler til fine gutter på trikken.

13 kommentarer:

  1. fint skrevet. nye rom, leppestift, vin og smil til fine gutter høres ut som en god forandring. jeg heier på deg!

    SvarSlett
  2. rosapille: jeg heier på deg og! og skulle gjerne kjøpt klær av deg, forresten, men jeg tror du er en smule mindre enn meg. desverre, for du har en fin garderobe.

    SvarSlett
  3. du skriver så bra og er så flink og fin. det er så mange som beundrer deg, blant annet jeg <3

    SvarSlett
  4. Du er verkeleg spektakulær, kjære Kjersti. Ja til nye rom, ein mintgrøn stol, kvalar i hyllene og frå taket og ord på møbler og veggar. Ja til vin og smil til framande og å møte nokon for fyrste gong og sitje og snakke i lag på graset. <3

    SvarSlett
  5. Hohei! For et flott eventyr om å rømme hjemmefra. Leppestift betyr ingenting, men alt.

    SvarSlett
  6. du er flink. og du gir håp. finedu.

    SvarSlett
  7. mynte valkyrje poirot: til sommeren får vi sitte på gresset igjen. du gir meg alltid ord jeg ikke føler jeg fortjener. men de får meg til å gløde.

    regnboge: takk!

    ragni: så bra. takk:)

    siri: jeg liker eventyr! og jeg er helt enig.

    johanne: tusen takk, lillefine.

    pappa: jeg savner deg.

    SvarSlett
  8. Du skriver så ufattelig fint at jeg blir helt svimmel.. Jeg heier på deg!

    SvarSlett
  9. hege: tio tusen röda rosor. og takk.

    SvarSlett
  10. jeg heier på deg to infinity and beyond.

    SvarSlett