Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 4. november 2011

om sånt som er vanskelig.

det er vanskelig å skulle ringe klinikken for personlighetspsykiatri for å forklare at jeg ikke kan ha en mannlig behandler, og hvorfor.

det er vanskelig å svare "jeg er sykmeldt på grunn av psykisk sykdom." når nye mennesker spør om hva jeg driver med.

det er vanskelig å spørre om det går an å skru av taklyset når jeg ikke klarer å være synlig uten å knekke sammen.

det er vanskelig å skulle forklare at jeg ikke kan møte opp på kafé/svømmetur/filmkveld/fest likevel fordi jeg ikke klarer å gå ut av leiligheten; særlig hvis det er andre, tredje, fjerde, femte gang på rad.

det er vanskelig å akseptere mine egne behov, og våge å gi stemme til dem når jeg former vennskap, selv om behovene er uvanlige og underlige - som for eksempel behovet for å ikke bli snakket til med sint og høylytt stemme, ettersom det gjør meg så redd at jeg stikker av, sånn rent bokstavelig (en gang løp jeg ut i snøen uten sko eller sokker).

det er vanskelig å, hver eneste dag, oppleve at noe (eller alt)av det jeg ville klare er umulig å gjennomføre, for så å trekke pusten, riste det av meg og fokusere på det jeg har klart. som å ta oppvasken, eller smile, eller gå en tur. hvis jeg ikke har klart noe ennå finner jeg noe jeg kan klare, om det så bare er å ligge og puste rolig eller drikke et glass vann, og så er jeg stolt for det etterpå.

det er vanskelig å ringe de nærmeste vennene eller pappa og si at "i kveld må jeg enten på legevakten eller sove hos deg".

det er vanskelig å orke å dusje.

det er vanskelig å bare skulle ta ørsmå skritt, når det går så ufattelig langsomt og jeg ofte ikke klarer å se noen fremgang i det hele tatt.

det er vanskelig å gi sykdommen så mye plass, når jeg aller helst vil skrike og kaste den vekk, og hoppe på verden og hverdagen igjen, bare fordi jeg lengter så sinnsykt etter alt det som var en del av livet mitt en gang, som jeg ikke taklet da, og som jeg på ingen måte er i stand til å takle nå.

det er vanskelig å stå opp om morgenen.

men jeg gjør det likevel, alt sammen, nesten uten å vakle.

ps: dette er ikke et "bit tennene sammen og press deg selv mer, du må prøve hardere, hardere" innlegg. slikt kommer aldri noensinne til å være mitt budskap til mennesker som har det vondt. alt jeg forsøker å formidle her er at det er utrolig mye som er sinnsykt vanskelig å få til, og at hva det er som er vanskelig er forskjellig for hver og en av oss, men at det er viktig å våge å ta plass, å være synlig, å be om hjelp. det er viktig å bli kjent med sine egne grenser, og å lære seg hvilke vanskelige aktiviteter som gir energi istedet for å røve den vekk. det er viktig å prøve seg frem for å finne ut av hva det er lurt å gjøre for å kunne ha litt mer makt over egen hverdag. å sette seg svært små mål, og å merke seg det når man klarer å nå dem.

21 kommentarer:

  1. Åh fine Kjersti <3 Jeg ønsker deg alt godt i hele verden.

    SvarSlett
  2. maren: takk. og takk det samme.

    SvarSlett
  3. Du er sterk kjersti, og så utrolig inspirerende! Skulle ønske alt kunne ordne seg for deg <3

    SvarSlett
  4. Du er inspirerende. Klarer du det, kan jeg klare det også tenker jeg. Akkuratt nå vet jeg at jeg vakler for mye. Men kan din verden stå i ro så kan vel min også.
    Stå på!

    SvarSlett
  5. Du er så flott, Kjersti! Eg ynskjar deg alt det beste og vil så gjerne gi deg ein klem no, kanskje me kunne sett ein film i lag or something. Eg sat meg mål for dagen (fredag) at eg skulle lese ein pensumartikkel (som viste seg å vere tre) på over femti tettskrivne sider, og det klarte eg, og då vart eg stolt fordi det føltest ganske stort og viktig for meg, eg er ikkje Rory Gilmore eller Paris Gellar, men eg las den pensumartikkelen og etterpå såg eg blant anna Knut Nærum danse i stolen sin på Nytt på nytt, og då vart kvelden ganske fin.

    SvarSlett
  6. du er fin, og flink, og jeg gleder meg til å se deg igjen.

    SvarSlett
  7. jeg skjønner det så godt, og er så utrolig stolt av at du gjennomfører.

    SvarSlett
  8. Det er så fint formulert, Kjersti, det er så godt beskrevet. Hvis du har krefter og lyst en dag, vil du fortelle oss litt mer om utredning for personlighetspsykiatri? Jeg synes det høres spennende ut, og at det er kjempebra hvis det er noe som hjelper deg :)

    SvarSlett
  9. trine: klart jeg kan det, jeg hadde tenkt det uansett. jeg vet ikke hvor faglig korrekt jeg klarer å være, men jeg skal gjøre mitt beste for å forklare min opplevelse av utredelsen.

    alle andre fine: jeg er forferdelig sliten for tiden og orker ikke svare like mye på kommentarer - men alt leses og jeg synes dere er de beste leserne det går an å ha.

    SvarSlett
  10. Dette er det meget stor kraft i. Stolt

    SvarSlett
  11. Varme, gode tanker sender jeg deg nå og alle andre ganger jeg tenker på deg. Vær trygg på at det kommer til å ordne seg og at du kommer til å klare dette livet du også og at du imellomtiden gjør det så ufattelig mye lettere for alle som ikke lenger føler seg helt alene. Du skjermer lyset fra taket -for mange.

    SvarSlett
  12. Ååå..dette.. dette gikk rett i hjerterota. Jeg sitter her og føler så inderlig med deg og alle som har det på samme måte, samtidig som jeg kan kjenne meg igjen i noe av det, samtidig som jeg igjen er takknemlig for at jeg ikke kjenner meg igjen i alt av det..

    Jeg tror bloggen din betyr veldig mye for veldig mange - både mennesker som sliter med noe og de som har et relativt bekyumringsfritt liv. Takk for at du lar meg ta del i noe av deg, og for at du lærer meg ting jeg ikke visste.

    SvarSlett
  13. hver gang jeg leser gjennom bloggen din slår du meg som en person som er ganske modig. jeg synes du er veldig inspirerende, jeg. jeg håper virkelig du får det bedre etterhvert!

    SvarSlett
  14. Kjersti, jag skickar dig mina varmaste styrkekramar. Jag har en bipolär sjukdom (vet inte om man säger så i Norge) Jag är helt enkelt manodepressiv. Det är svårt och jobbigt. och först i år har jag vågat vara ärlig med hur jag mår inför folk. Men vi fixar allt, eller hur gör vi? Vi är ju bara oss. Du är modig och jättebra! <3

    SvarSlett
  15. rebecca: kjære, kjære deg. så fantastisk at du våger å være ærlig, endelig, det skal du være ordentlig stolt over! vi sier bipolar her i norge og. det må være forferdelig vanskelig. en av mine venner er bipolare. det virker skikkelig hardt. vi fikser alt, tror jeg, vi holder ut, vi er oss. og du er også jättebra!

    regnduft: tusen takk skal du ha. det håper jeg også. fine ord <3

    hege: takk, kjære deg. det er gjerne sånn at man både kan og ikke kan kjenne seg igjen i noe som ikke tilhører en selv. jeg forstår det godt. takk for gode ord. og for at jeg kan bety noe for deg.

    nina: at det finnes folk der ute som har håp for meg, det er ikke som fakler, men som flammehav. TAKK.

    SvarSlett
  16. Du er... ufatteleg.

    Dette gav meg alt akkurat no.

    SvarSlett
  17. Heier på deg, Kjersi! Du skriver så vakkert. Ønsker deg alt vel i livet!

    SvarSlett
  18. Selv de små tingene vanskelige. Det er vondt. Takk for at du skriver dette. Tusen hjerter

    SvarSlett