Det oppstod en feil i denne gadgeten

lørdag 10. desember 2011

disse sorte dagene. denne sorte tiden.

tidligere, i høst, skrev jeg et innlegg om å bli mørkeredd om vinteren. det er så mye som sitter fast i meg fra gammelt av, så mye kroppen husker, fra denne tiden av året. november, desember, januar... vonde følelser, sorte følelser. og så er det mørket. som pakker seg tett rundt meg og truer med å tetne igjen porene mine.

jeg må kjempe så mye hardere, nå, bare for å klare å gjøre annet enn å sove, og gråte. lemmene er tunge og jeg blir så redd for å gå ut. og akkurat nå er det nettopp det jeg skal øve meg på, å stå opp om morgenen, og å gå ut hver dag. det er oppgaven min, holdepunktet mitt; å øve på rytmer og rutiner, bevegelse. jeg har vært uten hverdagskjernen, uten følelsen av dager og uker, i over tre år, så det er noe av det viktigste jeg kan bruke tiden min på, og jeg kommer til å arbeide med det hele neste år. men sytti prosent av tiden får jeg det ikke til. og det er ikke min feil, men det er så tungt. 

mesteparten av kreftene mine bruker jeg på å klamre meg til de dagene hvor det faktisk går, hvor jeg ler, hvor jeg kommer meg ut, hvor jeg kjenner styrke i kroppen og kald vind i ansiktet, og lys, dette elskede, kostbare lyset... det er viktig at jeg klamre meg til dem. for det er fler av dem enn det var før. og det er vanskelig å huske på det, når jeg ligger i et mørkt rom og ikke orker å reise meg opp, om enn bare for å hente et glass med vann. når jeg må streve så hardt bare for å holde fast i noe godt, er det vanskelig å bruke krefter på andre ting. jeg må rasjonere og spare, og egentlig bare huke tak i det som er nærmest. det som er nærmest meg i dag er dusjen, og te, og mobiltelefonen. jeg sender fine tekstmeldinger og snakker med pappa. og jeg prøver igjen i morgen.

14 kommentarer:

  1. I dag var det måneformørking, som kanskje gjorde det mørkare for ei stund, men etterpå kom lyset tilbake og det verka nesten sterkare enn før. Som du seier er det viktig å klamre seg til lyset, og eg veit kor vanskeleg det kan vere, men vit at du er flink og modig og at eg hadde heldt rundt deg om det hadde vore mogleg.

    SvarSlett
  2. mynte valkyrje poirot: i januar kan vi holde rundt hverandre. og da er det lysere. forhåpentligvis både utenfor, og inne i oss begge.

    SvarSlett
  3. 30 prosent er uendelig mye mer enn null prosent, det er en matematisk sannhet.

    SvarSlett
  4. Eg har lyst til å kome på besøk og sette massemasse lys og lamparrundt om i heile hola di, og lage kakao til deg!

    SvarSlett
  5. <3 kjenner det på same måten

    SvarSlett
  6. Jeg skriver ikke så mange kommentarer på disse innleggene dine. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Men jeg leser alt. Og nå vil jeg si at dette er noen av de fineste bildene jeg noensinne har sett.

    SvarSlett
  7. vakre deg.
    du er så fin og flink, og du er en stor inspirasjon.

    (og ja, litt på grunn av deg går jeg nå på zoloft. tusen tusen takk!)

    SvarSlett
  8. Jeg synes du er tøff som prøver. Og det å klare å se det fine i de små tingene er veldig viktig, og veldig godt gjort av deg. For når alt er mørkt er det vanskelig å finne lyspunkter, om det så bare er et maleri på veggen eller en kopp te. Og det å tørre å prøve, er et steg i riktig retning. For ei heller det er lett. Du er tøff, og du skal klare dette. Bare gi deg selv den tiden du trenger <3

    SvarSlett
  9. jeg kjenner meg ganske igjen, hvis det er lov å si.
    du er utrolig fin og vakker

    SvarSlett
  10. Er første gang jeg noensinne har i det hele tatt orket å lese noe inne på en blogg. Når jeg først startet å lese ble jeg sittende her.

    Du er en sterk person som klarer å skrive alt det du tenker på og føler. Er noe jeg aldri hadde kunnet klart å gjøre. Det er min aller største frykt og en grunn til de problemene jeg har hatt og har.

    Kommer nok til å stikke innom bloggen din flere ganger for å se hvordan du har det. :)

    SvarSlett
  11. Imponert. Måten du setter ord på følelser og handlinger. Det å lese hvert innlegg og hver setning er rørende og sårt. Bildene dine gir meg klump i halsen. Du får leserne til å forstå, og å sette seg inn i det du formidler. Jeg ser at du kjemper, men samtidig har du en positivitet som inspirerer. Det er DU som er et forbilde, en utrolig sjel som alle burde oppleve. I motsetning til meningløse toppbloggere. Imponert!

    SvarSlett