Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 15. januar 2012

hver gang.

jeg lukker døren bak dem og slipper tårene løs. det er disse overgangene; fra sammen til alene, fra stemmer til glassbiter, fra noen å se i øynene til mine egne, flakkende blikk...

en velkjent impuls dukker opp, men jeg lar telefonen ligge. før klarte jeg ikke det, å la være, ringte istedet alle jeg kjente med snille stemmer, bare for å kunne utsette den totale ensomheten i ti, femten, tjue minutter til. det går bedre nå, jeg takler det bedre nå. men det gjør like vondt som den gang.

setter på vannkokeren. skrur på musikk - the dresden dolls - men orker ikke synge, former ordene i stillhet og vrenger ansiktet når amanda vrenger stemmen. vannet blir stående urørt.

søvn, til slutt, hvis jeg tør. et mørkt rom, en seng, min egen kropp. ingenting annet. velkjent sårbarhet, uønsket åpenhet. et forsøk på å forsvinne inn i meg selv. tårer på puten.

4 kommentarer:

  1. Kjente meg veldig igjen i dette no, einsemda, tankane og glasbitane.
    Det hjelper litt med trailerar i mørkret som lagar fine megastjerner når ein tar bilete med mobilen i nattmodus.

    SvarSlett
  2. Kjenner meg igjen. Håper det går over snart. For alle som har det sånn.

    SvarSlett