Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 30. januar 2012

lukten av et eple.

ni år gammel.

jeg ligger i sengen og forsøker å trylle. bruker en time på å bestemme hvordan jeg skal se ut når jeg våkner neste morgen. hvordan de vil reagere når jeg går over skolegården. ingen fler stygge blikk, ingen fler kommentarer som den som taper er sammen med kjersti, ingen slag, ingen latter, bare intens beundring og stillhet. jeg konsentrerer meg så hardt at jeg glemmer å puste ordentlig, det gjør vondt i brystet og jeg spenner alle musklene så hele kroppen blir varm. magi, det er magi, jeg kjenner det, det skal virke, det må virke. jeg lengter så voldsomt og det kribler over hele meg. når jeg våkner og ser meg i speilet begynner jeg å gråte.


ti år gammel.

hun er ett år eldre enn meg, jeg går ved siden av henne, vi er på vei hjem fra skolen, er venner, av en eller annen grunn, jeg liker henne, men hun skremmer meg, er så mye vakrere, tynnere, høyere. vi snakker om musikk, dansing, mat, og jeg spør henne om ikke jeg ville blitt tynn hvis jeg lot være å spise i kanskje to uker. jeg husker ikke svaret hennes.


fjorten år gammel.

jeg forteller pappa at jeg ikke klarer å spise mer, at det er for vanskelig, at jeg ikke får det til, en slags sperre, kanskje, et eller annet. jeg forteller at jeg skal prøve å få i meg litt, men at jeg ikke kan love noe, og jeg vet han er redd, men han sier det ikke. han oppfører seg som normalt, er stille og kjærlig, i bakgrunnen. passer på at jeg har frukt tilgjengelig, og små kjeks med ost på, han legger dem pent opp på tallerkner og bærer dem inn til meg. noen ganger spiser jeg dem opp, andre ganger ikke. i helgene drar jeg på stovnersenteret alene, går omkring og ser, kjenner etter. sansene er blitt så mye skarpere, de skriker, jeg snuser inn all maten, deler opp luktene, teller dem, ser hvor mange jeg får fatt i. lengter, og nyter det. når kvelden kommer kutter jeg meg opp. blodet, som pleide å renne friskt og rødt, glir langsomt over huden. det er sort.


femten år gammel.

jeg har lært meg å kaste opp. det er lett. fingrene blir klissete og såre, og jeg er sliten etterpå, størknede tårer på kinnene, men det er lett. jeg får tømme vekk alt som gnager, som tynger meg ned. og det tar bare fem minutter.


tjueto år gammel.

klokken er fem minutter på fire og jeg har ikke spist, bare drukket to kopper te og fjorten desiliter vann. hodet og kroppen skriker mat mat mat, men det er så godt å la være å spise. jeg føler meg renere, vakrere, urørt, uforstyrret, nøytral. magen stikker og surkler og jeg vet det er et svik mot kroppen min å ikke spise. men det er et svik mot hodet og ånden, og alt det som består av energi, å spise. jeg plukker opp et eple og vender det om i hendene. banker på det med pekefingeren; en lav, dump lyd. jeg vil og vil ikke spise det, tenker på næring, hva det er, på prosessen, forvandlingen som skjer i meg når jeg spiser. på å flytte noe fra jorden til et tre  til en hånd til en munn til magen til blodet til jeg vet ikke. jeg løfter eplet mot ansiktet, kjenner lukten av skallet og kjøttet innenfor, presser det mot munnen. et tungekyss. når jeg slipper taket og legger det fra meg er munnen kald, men ingen smak sitter igjen.



jeg fikk et ønske av en leser om å skrive om spiseforstyrrelser. min erfaring og mine tanker. nå som jeg har gjort det er det viktig for meg å gjøre det tydelig at jeg aldri virkelig har lidd av noen spiseforstyrrelse. derimot har jeg flørtet med tanken, og med mange av handlingene som følger med. det begynte tidlig og jeg har aldri helt klart å bli kvitt trangen til å kaste meg uti faenskapen. jeg er kjent med impulsene, med tvangstankene, med behovet for kontroll, med skammen, og med lengselen. og en svært sjelden gang dykker jeg ned i matkaoset igjen. men det er ytterst sjelden, og jeg klarer for det aller meste å holde hardt fast i tanken om at alt blir verre hvis jeg ikke spiser. følelser er lik kropp, kropp er lik mat, mat er lik følelser. 

12 kommentarer:

  1. du skriver så inderlig bra og det er så vondt å lese, åh.

    SvarSlett
  2. Tusen takk! Dette hjalp på en merkelig måte veldig mye.

    SvarSlett
  3. Utrolig sterke ord!
    Det er så sårt, men så vakkert skrevet :)

    SvarSlett
  4. Svar: Du skriver så utrolig bra; og det innlegget rørte meg veldig! Det var virkelig vakkert skrevet! Og derfor fortjener du all den rosen du kan få!

    og virkelig tusen takk for en sånn ærlig og reflektert kommentar. Setter virkelig pris på den; og den gir meg mer motivasjon. Det du sier beskriver faktisk mye av mine tanker.. Den første gangen jeg forstod at jeg slet og måtte gjøre endringer innså jeg at jeg trenger å ta mot støtte, hjelp og omtanke fra andre nå mens jeg kjemper. Altså at jeg ikke kan være den "flinke" om jeg skal komem meg ut av dette.

    Det er også derfor jeg opprettet mitt bloggnavn. Ironisk så var jeg tidligere den flinke, men det var før jeg innså at jeg trengte å motta hjelp :)

    Ta vare på deg selv du også!

    Varme klemmer ♥

    SvarSlett
  5. Du er virkelig modig, og innmari flott. Tror utrolig mange er borti en slags spiseforstyrrelse-flørt i løpet av livet. Da er det bra at noen skriver dønn ærlig om det.

    Noe av det jeg skulle ønske jeg visste når jeg var yngre og desperat ønsket å være tynnere, penere og mer perfekt, er at kroppen min er noe helt annet enn mobiltelefonen. Kroppen min er viktig for meg, kroppen min er meg, kroppen min gjør mye rart, har noen pene sider, kan forvirre meg, men vil alltid være tilnærmet normal. Kroppen min kan ikke byttes ut i en annen, sjelen min bor i den og jeg skylder meg selv å ta vare på kroppen min, men aldri, aldri ødelegge den. Samtidig skriver du at mat er følelser, og det er så fryktelig sant. Følelsene mine har jeg veldig lite kontroll over, og derfor har jeg slitt med å ha kontroll over maten min også (mest på en måte som har fått meg til å spise for mye, men likevel, det er langt fra bra det også.) det føles vanvittig mye bedre å bestemme seg for hva en skal spise i løpet av dagen, vite at det er nok, og heller finne følelser andre steder.

    Samtidig skal mat være noe ekstra, det skal være et måltid og det slal få deg til å føle deg bra. Jeg planlegger måltidene mine slik at jeg vet akkurat hva jeg går til, men på en sånn måte at jeg alltid vil glede meg til måltidene. Jeg er fortsatt livredd for å bli tykkere, men jeg vet heldigvis at jeg er så mye mer, betyr så mye mer enn akkurat hvor stor magen min er.

    Det var bare det.

    Husk at vi er mange som setter enormt stor pris på deg.

    SvarSlett
  6. Dette var fint, men vondt å lese. Mat er ganske stress, spesielt når en er på ukjente steder, skole, eller ute en hel dag, da blir jeg mer sulten enn når jeg er hjemme.

    SvarSlett
  7. "fjorten år gammel" var vondt å lese. jeg leker også med tanken innimellom, og det føles godt og ikke spise. me jeg klarer det ikke, for jeg er så glad i mat.

    SvarSlett
    Svar
    1. det er veldig, veldig bra at du ikke klarer. aldri gjør det som et mål å klare det alt for mange klarer.

      Slett
    2. ps: snakker her spesifikt om det å sulte seg som "det alt for mange klarer". var ikke ment som et generelt "visdomsord".

      Slett