Det oppstod en feil i denne gadgeten

lørdag 31. mars 2012

stillhet, arbeid, terapi - en forklaring.

foto: marie

den første delen av totusenogtolv har vekselsvis rotete, vekselsvis taust. bloggen har ikke fått den oppmerksomheten og kjærligheten jeg har ønsket å gi. jeg har ikke skrevet om noe av det jeg har ønsket, hundrevis av bilder har forblitt uredigert, og jeg har skremmende mange påbegynte utkast i arkivet. det er mange grunner til dette:

en: i februar døde laptopen min, jeg mener, virkelig døde. da jeg sendte den inn fikk jeg vite at hele harddisken var fullstendig ødelagt, og at ingenting av det som var på den kunne reddes. jeg hadde selvfølgelig ikke tatt backup, ganske enkelt fordi jeg har hatt store problemer med hele "ordne ting"-konseptet siden jeg sykmeldte meg i totusenogti, pga angst, et kaotisk hode, utbrenthet, og en svært velutviklet evne til å prokrastinere. til å begynne med trodde jeg at jeg hadde mistet syv år av livet mitt; bilder, tekster, enorme mengder med samtalelogg, fra jeg var femten til nitten, hele den gamle bloggen min (som var kopiert og lagret i en bortgjemt mappe)...

heldigvis viste det seg at menneskene på elkjøp tok en backup i fjor sommer, da jeg fikk skjermen reparert. så jeg har "bare" mistet omlag åtte måneder med minner og arbeid og notater. for meg, som har så store problemer med å gi slipp på ting og takler det å miste svært dårlig, var det hardt. jeg mistet litt drivkraften til å lage nye tekster, starte samtaler, ta bilder, dokumentere.

to: på grunn av hele denne "jeg sliter med å ordne ting"-evnen jeg har, er laptopen min fremdeles hos elkjøp. jeg har ikke hentet den ennå. og lånepcen jeg har brukt er ikke helt tipp topp. den skrur seg av hvis jeg åpner sider som flickr eller blogger den ikke liker, og kræsjer flere ganger daglig. i tillegg har den ikke photoshop, og jeg ser ingen vits i å skaffe programmet og fikse crack og alt mulig slikt på en maskin som slutter å fungere bare jeg puster litt for hardt på den. jeg liker ikke å være uten photoshop, og blir forferdelig stresset av å skulle legge ut bilder uten å ha gitt dem det preget og utseendet jeg ønsker at de skal ha. så jeg har mer eller mindre latt være å lage blogginnlegg med mine egne bilder i.

tre: da solen snudde slapp mørketidsdepresjonene langsomt taket - men raskere enn de har gjort på årevis. selv sammenbruddet mitt i januar varte ikke så lenge, og allerede tidlig i februar begynte ting å gå tilbake til normalen. 

normalen min er fortsatt store psykiske plager, men jeg begynte å greie å gå til butikken igjen, være våken om dagen og sove om natten, smile, være med vennene mine, spise lunsj med pappa, synge, dusje... og jeg bestemte meg for å bruke de små kreftene jeg fikk til noe uhyre vanskelig, nemlig å, for første på mange, mange år, bygge en skikkelig døgnrytme, og øve meg på å gå ut hver dag. det har vært sinnsvakt tungt, men jeg har kommet langt, og selv om jeg har langt å gå ennå er jeg nærmere drømmen om en skikkelig hverdag og faste rutiner enn jeg noensinne har vært. 

uansett, jeg har prioritert dette fremfor blogging, ganske enkelt fordi min psykiske og fysiske helse kommer først. jeg har presset meg så hardt jeg har kunnet uten å ta skade av det, og jeg er stolt - særlig fordi jeg klarte å vente til jeg faktisk kunne takle arbeidet.

fire: jeg har endelig havnet i gode hender når det gjelder dette med profesjonell hjelp. høsten og vinteren har jeg brukt på å bli trygg på hjelpeapparatet - diverse behandlere og leger, samt tilbudene og sikkerhetsnettene jeg har - og jeg føler endelig at jeg kan stole på menneskene jeg snakker med. trygghet åpner dører og gir plass, så jeg har kunnet slippe ut svært mye, og gitt et langt mer helhetlig bilde av problemer som ikke har kommet på bordet før. 

jeg ble utredet på avdelingen for personlighetspsykiatri på ullevål, der de kom frem til at jeg har en blandet personlighetsforstyrrelse (noe som later til å stemme ganske bra), og jeg ble satt på venteliste til en omfattende behandling (på opp til tre år) både i gruppe og individuelt. jeg fikk en ny behandler og ble raskt fortrolig med henne, og fikk vist frem enda fler greier som jeg har gjemt bort lenge. ord som "vrangforestillinger", "virkelighetsbrist", "forvirring" og "tankekaos" ble brukt mer og mer. 

en dag kom ordet "psykoser" inn i samtalen, sammen med navnet på en diagnose jeg aldri hadde hørt om før; "schizotyp lidelse". etter en del fler samtaler om spesifikke symptomer jeg har som kan være psykoser, ble det besluttet at behandlingen for personlighetsforstyrrelsen min må gi vei for enda en utredning. jeg ble henvist til tips (tidlig oppdagelse av førstegangspsykoser, trykk på navnet for å lese mer), og har vært der omlag en gang i uken i flere uker nå. utredningen er svært krevende. jeg har vært gjennom haugevis med skjemaer, og må bruke mange krefter på å hente frem og fortelle om tanker jeg vanligvis forsøker å dytte så langt unna som overhodet mulig, fordi de er så utrolig overveldende og eksplosive. 

på grunn av dette er hodet mitt svært fullt, enda mer enn det har vært før, og alle impulser til å skrive, fortelle, organisere og lignende, har vært umulige å følge, fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg, fordi jeg vil for mye på en gang, og fordi jeg bruker den lille energien jeg har på gode opplevelser.

men!

mandag morgen henter jeg laptopen min og fikser photoshop. jeg har såvidt begynt å skrive i notatboken igjen, og jeg begynner å venne meg til å prate med den snille damen på tips (som forøvrig liker de samme bøkene som jeg gjør og har god filmsmak og merker det når jeg bytter hårfarge). så jeg tror jeg er på vei tilbake. dette innlegget er altså mer forklaring på det som har vært, enn en forklaring på det som skal komme. jeg håper noen av dere har orket å lese helt hit. jeg har villet skrive dette innlegget i ukevis og har brukt nesten to timer på det. vanskelig, men verdt det.

24 kommentarer:

  1. Kjære, det er så fint å høre at ting begynner å gå bedre! Livet er mye, mye viktigere enn en blogg (og jeg er blogger selv, så jeg vet hvor mye den kan ha å si). Jeg har dessuten likt bloggen din kjempegodt nå i vår, bare så du vet det :) Det er deilig når noen blogger på grunn av overskudd og lyst, ikke skyldfølelse, så jeg håper bloggevåren din fremover blir nettopp slik. Fine, modige, sterke Kjersti!

    SvarSlett
  2. Eg las alt. Vert så inderleg stolt av deg. <3 Merkar det passa godt at postkortet kom i dag, eigentleg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og sjølvsagt står di fysiske og psykiske helse fyrst, eg trur alle som les/er innom bloggen din vil ditt beste og skjøner det. <3

      Slett
  3. Jeg er så glad for at du skriver så fint om alt dette, du er tøff og modig og en skikkelig helt synes jeg. Håper dagene som kommer blir solskinn og smil.

    SvarSlett
  4. Jeg er så glad for at du skriver så fint om alt dette, du er tøff og modig og en skikkelig helt synes jeg. Håper dagene som kommer blir solskinn og smil.

    SvarSlett
  5. Jeg er så glad for at du skriver så fint om alt dette, du er tøff og modig og en skikkelig helt synes jeg. Håper dagene som kommer blir solskinn og smil.

    SvarSlett
  6. Takk for at du deler. Og din helse er alltid viktigere enn bloggens. Sender over gode tanker!

    SvarSlett
  7. <3 Ønsker deg alt godt. Elsker bloggen din. Helsa di må selvfølgelig komme først. Fine du.

    SvarSlett
  8. Det er kjempeflott at du skriver om dette. Tror det er mange som trenger det. Takk <3

    SvarSlett
  9. Tusen hjertelig takk for at du forklarer litt for oss, sånn at det er litt lettere å forstå. Når det er sagt så forstår vi vel alle at det ikke alltid passer like bra å blogge, uansett om det finnes en god grunn eller ikke. Jeg er kjempeglad for at du klarer deg så bra. Vær stolt av deg selv! (også sendte jeg et nytt, mye lettere, brev som forhåpentligvis har nådd postkassa di nå uansett om du er hjemme eller ikke).

    SvarSlett
  10. Lykke til Kjersti, du klarer dette.

    SvarSlett
  11. Eg kjenner at no er eg so stolt av deg for alt du klarar!

    Takk for at eg kan få lov til å kalle ei so sterk dame for "venn".

    SvarSlett
  12. Du er så sterk og bra, Kjersti. Blir så glad på dine vegne for punkt tre og fire. Det er du sjølv som kjem først, det trur eg alle her inne er einige om. Masse lykke til på vegen vidare!

    SvarSlett
  13. du er så innmari modig og sterk, kjersti. og jeg er stolt av deg.

    SvarSlett
  14. Wow. "Blandet personlighetsforstyrrelse", psykoser og "schizotyp lidelse"... Jeg synes at det burde vært en sang en synger for folk som nettopp har funnet ut at de er gæærne. Som "hurra for deg som fyller ditt år" bare "hurra for deg... du er gæærn" eller noe sånt. Også med en liten dans, selvfølgelig.
    Men det siste verset burde handle om at det som skal feires er ikke merkelappene eller diagnosene men personen med alle sine styrker og svakheter, crazy hårfarge, vakre sangstemme, ukulele-skills, poetiske blogg-innlegg... Oså en liten dans til. Selvfølgelig.

    SvarSlett
    Svar
    1. det ville vært flott med en slik sang, som viser fine sider ved å skulle være gæærn også, de små bitene og helheten. men, vet du, jeg har visst at jeg er gæærn i årevis, jeg, så det var egentlig ikke noe skummelt da disse ordene kom på banen. alt de er, er et navn på sånt jeg har strevd med lenge, og en måte å sortere det på.

      takk for fine ord om mine skills.

      og ang skills - jeg skulle gjerne sett deg danse, du som driver med magebevegelse og sånn. ble veldig glad for å se deg i kommentarfeltet igjen!

      Slett
  15. Jeg leste hele! Du er flink, du.

    SvarSlett
  16. du er så sterk og flink. elsker bloggen din.

    SvarSlett
  17. Åh, Kjersti! Eg kjennar meg igjen i mykje av "ordne ting-monsteret" Det er ikkje kjekt! Men det virkar som om ting går rett veg no, diagnosar og støtteapparat er jo skummelt ved nokre anlendingar, men godt om dei virkar som dei skal! Og det håpar eg at dei gjer for deg no framover!

    Hald ut, og hald fast! Me heiar på deg som alltid <3

    SvarSlett
  18. Utrolig tøft av deg å dele alt dette! Jeg skjønner veldig godt hvordan det er å ha det vanskelig. Er selv hjemme på grunn av psykisk sykdom (bipolar 2, angst, stress). Samboeren min har også schizotyp lidelse og hadde psykose 8 år i strekk, så jeg vet hva det er.
    Jeg liker bloggen din veldig godt :)

    SvarSlett
  19. Jeg blir stadig overvelda av hvor modig du er! Det er alltid givende og lærerikt å få lese det du skriver, og jeg håper og tror de tunge månedene fører deg stadig nærmere der du vil være. :)

    SvarSlett
  20. du er så flink og modig, fineste kjersti <3

    SvarSlett
  21. du er sterk! og du virker som du er ei nydelig jente!
    elsker bildene dine <3

    SvarSlett
  22. jeg blir helt imponert over deg. og glad. og håpefull. ønsker deg alt godt!

    SvarSlett