Det oppstod en feil i denne gadgeten

onsdag 25. april 2012

en samtale. et innblikk.

kine: jeg. kunne ønske det var en enkel måte å leve med det på. med kjærligheten. med alt her i verden.

meg: mange klarer det, jeg klarer ikke. jeg bare... holder ut. det er det livet mitt er. å holde ut. med små, overeldende stikk av glede imellom.

kine: å holde ut er ikke alltid nok. man trenger lysglimt. på en eller annen måte.

meg: jeg vet. å holde ut er ikke nok. alt er ustabilt i min hverdag, alt endrer seg. ingenting varer, ingenting går vekk. alltid en dag av gangen, alltid time for time, jeg vet aldri mer enn akkurat her, nå, har aldri noe overblikk. i kveld spiser jeg kokesjokolade og drikker te og klarer å smile til bare meg selv. i morgen tør jeg kanskje ikke stå opp.

kine: jeg blir bare veldig betenkt. jeg har så fryktelig lyst til å skjønne meg på deg. sånn skikkelig. (jeg mener ikke at du må forklare et eneste ord til, jeg forstår du blir sliten.) jeg vil ikke forstå det på nivå med vennskap, jeg vil forstå det klinisk. på ordentlig. jeg har skikkelig, skikkelig lyst.
   
meg: haha, vel, flytt til oslo, begynn å henge med meg (hvis vi funker sammen i levende live) så får du prøve. jeg har aldri møtt noen som gjør det. sven forstår meg ikke. han bare kjenner meg ut og inn.
   
kine: det kommer ikke til å gå. jeg er ikke deg. jeg har ikke redskapene som trengs for å vite slike ting. men jeg har veldig lyst uansett.

meg: jeg forstår meg heller ikke, selv om jeg gjør det, eller, jeg forstår akkurat hvordan jeg funker. fullstendig. men ikke hvorfor jeg fungerer slik jeg gjør. og jeg vil alltid vite hvorfor ang alt. alltid.
   
kine: det er jo viktig å vite hvorfor. eller. ja. hvorfor hadde vært spennende å vite.
   
meg: jeg vil vite hvorfor når ingen andre forstår hva jeg mener med hvorfor - fordi de på en måte allerede har gitt meg svaret på hvorfor; men jeg ser på det de har sagt som svaret til hvordan.

kine: at du forstår hvordan du funker. fullstendig. det er da i hvert fall noe?
   
meg: ikke egentlig... ikke når ingen andre gjør det... jeg er helt alene i det vakre, knuste hodet mitt.

kine: hva legger du i hvorfor? hvorfor det er akkurat DU som fungerer sånn, eller hvorfor hjernen din fungerer slik den gjør?
   
meg:
jeg... vet ikke. det eneste jeg kan komme på å svare er, "alt".
   
kine: ja, okai. men er vi ikke alle alene i hodet vårt?

meg: jo. og jeg takler det ikke. jeg bare... holder det ut.
   
kine: jeg nekter å tro at noen vet alt om hvordan jeg fungerer. da er det I HVERT FALL ingen grunn til at jeg trenger å eksistere. en ting er at jeg har tenkt de samme tankene før og at andre mennesker har tenkt de så jævlig mange ganger før. det er ille nok.
   
meg: ingen har tenkt dem akkurat slik du gjør det, det er dine tanker.
   
kine: det føles ikke slik.
   
meg: det er dine tanker. innholdet i dem er kanskje ikke bare ditt, det kommer utenfra, og mange har dratt det som er utenfra inn i seg selv, men formen er din, for innholdet formes av din hjerne, ditt sinn, dine elektriske impulser. av din kropp. og ingen andre har noengang vært eller hatt din kropp.
   
kine: jeg ble veldig glad da jeg begynte å lese om filosofen som mente at det går an å bevise at vi lever og at du er du og jeg er jeg. ikke at jeg tør å tro helt på det, men det hjalp litt.

meg: det finnes mye fin filosofi å lese. jeg hadde kunstfilosofi på niss, det var et av yndlingsfagene mine.

kine: KUNSTFILIOSOFI?!  herregud det er det fineste jeg har hørt på lenge.

meg: kunstfilosofi er, slik jeg husker det, filosofi som er knyttet direkte til uttrykk og form og farger og identitet og sånn. det er egentlig grunnleggende filosofi altså, bare... litt spesifikt. jeg savner det.

kine: jeg er glad du fortsetter å holde ut.

meg: jeg er ikke så glad for det. egentlig. men det er ikke noe annet å gjøre.


~ 

siden jeg ofte havner midt oppi interessante/rare/sterke/såre ordutvekslinger, enten over nett eller ansikt til ansikt, tenkte jeg at jeg kunne begynne å dele noen av dem med dere. så, velkommen til den nye kategorien ved navn samtaler. i dette innlegget fikk dere et lite utdrag fra en blant mange samtaler jeg har hatt med kine, en jente som er sabla smart, sta, vanskelig, snill, sliten, komplisert, entusiastisk, forvirret og, ikke minst, fin. internettboligen hennes er her. 

4 kommentarer:

  1. Dette var interessant lesing. Takk for at du deler!
    Jeg pleier også noen ganger å tenke at de tankene som jeg tenker, har andre menneskene tenkt før meg. Det jeg sier, skriver, synger, tegner, gjør, det har andre gjort og laget før meg. Og da tenker jeg, hva er vitsen? Med å gjøre noe som helst? Men jeg fortsetter å gjøre ting, være til, smile og leve så godt jeg kan uansett. For jeg har tross alt bare dette livet, og lever først og fremst for meg selv. Og da spiller det ikke noen rolle at ting har gjort og sagt ting før meg, for min opplevelse av å oppdage og utvikle er bare min.

    SvarSlett
    Svar
    1. vitsen er at tankene, handlingene, har oppstått i deg. de har kommmet fra deg og ingen andre, uansett hvor mange som har tenkt tankene og gjort like ting før. det betyr at de er dine, og deg. og det er viktig. fortsett slik.

      Slett
  2. //er jo akkurat det jeg ikke gjør da, haha. tror jeg skal finne en veldig fin kjole der, ha veldig mye penger og veldig lite å bruke dem på før jeg kjøper noe der.

    SvarSlett