Det oppstod en feil i denne gadgeten

onsdag 30. mai 2012

dette er et bilde av meg i solen.

bildet er linket

jeg vet ikke hvorfor jeg liker det. vanligvis blir jeg kvalm og redd når jeg ser bilder av meg selv som andre har tatt, særlig om de er i helfigur. men dette traff meg og fikk meg til å smile. da bildet ble tatt var jeg midt i de vanlige tvangshandlingene; å flytte på/rette ut/buste til håret og gjemme deler av ansiktet bak hendene - men jeg husker jeg var glad, og rolig. et stabilt øyeblikk.

jeg har fler slike øyeblikk nå enn jeg har hatt på årevis. jeg er forvirret, knust, utslitt og redd - men langt mer samlet og målrettet; langt mer stabil. altså, mer stabil enn jeg var før; ikke grunnleggende stabil(jeg har tross alt en fullstendig ubehandlet ustabil personlighetsforstyrrelse.)jeg har, etter lang tid med hardt arbeid, karret til meg en kjerne av trygghet, og støtteapparater jeg ikke visste fantes en gang. jeg klemmer et lite håpefrø i hånden, og forsøker å finne et sted der jeg kan plante det.

inntil jeg finner god jord, og får vite hvordan frøet skal pleies best, tenker jeg å nyte følelsen av ro. av sammenhengende dager med nesten-rutiner, frokoster og middager og leggetid. roen forstyrres av gråteanfall, mareritt, skrekk, traumeminner og tvangstanker; men jeg har fått hvile i den hver eneste dag i over to måneder. jeg kjenner på den og lar tiden gå. spiller ukulele. drikker kaffe. teller fregner. kysser. synger. ser. leser. øver. tenker.

jeg vet så mye mer nå. og jeg finner ut av ting hele tiden. analyserer, deler opp, lagrer, forstår.  jeg trenger  ikke lenger bruke all viljestyrken min, alle dagene mine, på å ikke dø, og på å synliggjøre meg selv. ikke nå mer. og jeg klarer mer enn jeg gjorde for et år siden. søvnapnéen er borte, så jeg har (når jeg ikke er midt i en depresjon) en anelse mer energi. og den lille energien jeg har (for det er fremdeles lite av den, om enn langt mer enn før) kan, kombinert med frigjort viljestyrke, utrette skikkelig fine ting.

et eksempel:

på søndag hadde jeg en kinoavtale med pappa. vi skulle møtes utenfor ringen kino en halvtime før filmen startet, med god tid til kaffedrikking og prat. jeg hadde hatt en god dag, badet i akerselva og drukket smoothie og tatt oppvasken helt alene (ja, det er vanskelig), så jeg feiret med å ligge naken i sofaen mens jeg spilte på drageukulelen og sang av full hals. jeg ble avbrutt klokken halv seks av telefonen. det var pappa, som lurte på hvor i all verden jeg var - han hadde ventet på meg i et kvarter og filmens startskudd var like lenge unna.

for at beskrivelsen av hendelsesforløpet som fulgte skal ha full effekt bør dere vite to ting. det ene er at ringen kino er en kvarter/tjue minutters spasertur fra der jeg bor. det andre er at min første reaksjon når jeg har rotet til noe er ren panikk, kombinert med overveldende dårlig samvittighet og en overbevisning om at det ikke finnes noe som helst jeg kan gjøre for å ordne opp, at alt er tapt. og det var akkurat det jeg følte og tenkte mens jeg satt der og forstod hva som hadde skjedd. først begynte jeg å gråte, helt sikker på at dagen var ødelagt, at jeg ikke skulle få se pappa likevel, og at jeg, med min ukulelespilling og surring, virkelig hadde såret ham. det eneste jeg klarte å si var unnskyld, unnskyld, unnskyld! og jeg kan ikke rekke det, det går ikke, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! og pappa sa jo. du kan rekke det. kom igjen. bare dra nå, med en gang. dette klarer du.

for et halvt år siden ville jeg ha gitt etter for håpløsheten, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde krefter til annet. jeg brukte alle kreftene mine på å holde hele flodbølger unna. det var ingenting igjen å bruke til sånt, ikke når det kom så plutselig på og jeg ble overveldet av slike vonde følelser. skulle jeg hale meg ut av en slik grop tok det timevis. men det er annerledes nå. og de oppmuntrende ordene i mobilhøyttaleren hadde sterk virkning. jeg trakk pusten, ropte ok, jeg kommer! og la på,  fikk på meg joggebukse, t skjorte, sko og solbriller, grep nøkler, mobiltelefon og kortholder og stappet alt i bhen før jeg kastet meg ut av døren og begynte å løpe. 

jeg er ikke i bestemt god form og har aldri vært utholden. men jeg løp likevel, for jeg skulle, måtte, rekke det. jeg tvang skyldfølelsen på avstand og forvandlet panikken til drivstoff. straks jeg ble sliten gikk jeg over til å gå noe inni helsikes raskt, og straks jeg fikk pusten igjen tok jeg til å løpe videre. slik fortsatte jeg, bort griffenfeldtsgate, ned langs elva, forbi sagene skole og til slutt, inn gjennom dørene på kinoen.

pappa tok imot meg med åpne armer og smilerynker og skryt, syntes det var helt fantastisk at jeg hadde klart å komme meg dit så raskt (fem minutter, sa han), syntes jeg var vanvittig flink og sprek. og jeg strålte, av lykke, stolthet, og kjærlighet. vi drakk iskaffe med mocca og snakket (i ti minutter, mens kinoreklamen holdt på i salen), om fregnene mine, og om hva som er viktig, og om hvor i oslo det er fint å gå tur.

filmen (the avengers) var strålende. og jeg sovnet ulykkelig, som alltid, men med latter i bakhodet.

jeg vet hva jeg vil, nå, med bloggen, med dere, med mediene og mulighetene som finnes der ute. jeg vet hva jeg vil. og jeg kommer tilbake til dere - bedre, sterkere og fullere av kjærlighet enn noengang før.

men ikke ennå. 

41 kommentarer:

  1. Eg meiner det verkeleg, du er sterk og modig og flink. Og så inderleg, inderleg fin.

    Kjærleik til deg.

    SvarSlett
  2. perfekt innlegg, kjære deg <3

    og jeg husker den følelsen. av å måtte gjemme visse sider av meg. når jeg begynte på videregående igjen etter å ha droppet ut et år, kjempesyk (uten at jeg helt visste det), var jeg besatt av å alltid måtte sitte på venstre side av klasserommet, helst nærmest vinduet, fordi da kunne ikke folk se venstre side av ansiktet mitt. jeg hadde skrå-pannelugg på høyre side, nemlig. og turte ikke engang ha hestehale i frykt for at folk skulle se det jeg ville skjule. panneluggen min var en av mine største kilder til trygghet.

    SvarSlett
  3. Og eg veit at eg vil vere med på det du vil. Og at det er verd å vente den tida det tar til du er klar.
    Massemasse kjærleik <3

    SvarSlett
  4. Du er fin og flott og nydelig!

    SvarSlett
  5. Vet du, du er flott.

    Jeg synes de beste forbildene er de som kanskje er langt i fra perfekte, men som likevel klarer å se hvem de er, hva de står for og selv om de har sine egne problemer, så kan de bruke seg selv til å vise andre at det går an. At det går an å være sterk og bra og fantastisk, helt uten å prøve å være perfekt - for det kan ingen være, uansett.

    Derfor synes jeg at du er et bra forbilde, og jeg håper at om jeg eller noen rundt meg får problemer som ligner på dine at vi kan takle det like bra som deg.

    SvarSlett
  6. jeg er veldig enig i det lille-t skriver.

    jeg beundrer deg, for styrkene dine. De modige sidene som er ekstra mye sterkere enn andres fordi de hele tiden må sloss med svakhetene. Du er et forbilde.

    også er du uendelig fin.

    SvarSlett
  7. Ble glad av å lese dette. Du er så sterk og fin! <3

    SvarSlett
  8. Dette fikk meg til å smile. Du er sterk

    SvarSlett
  9. det bildet minner om en fin dag<3 kos. du er så modig og flott og fin.

    SvarSlett
  10. Å, så fint å lese at du har det bedre nå :-) og bildet var helt herlig!
    Rørende historie om kino og viljestyrke og pappa og smilerynker! :-) ååh!

    SvarSlett
  11. Jeg blir stolt av deg når jeg leser dette, fordi du er sterk og flink. Også blir jeg glad i hele meg! Du er så vakker og inspirerende!

    SvarSlett
  12. Sterke, modige, flotte du! Det gledar skikkeleg å høyre om at det går betre.

    SvarSlett
  13. nå ble jeg glad. du fortjener alt mulig fint, kjersti.

    SvarSlett
  14. Dette innlegget var oppløftende, ærlig og flott! Jeg unner deg ro og energi til å mestre dagene som kommer.

    SvarSlett
  15. jeg er så stolt av deg.

    SvarSlett
  16. kjære deg, dette var et nydelig innlegg. ville bare si det, og så håper jeg du ser at jeg skriver med bare små bokstaver. det gjør jeg fordi jeg håper det vil glede deg.

    nina

    SvarSlett
  17. dette er det beste innlegget jeg kunne våkne til i dag <3
    jeg ble så glad av å lese dette kjersti. du er flink.

    SvarSlett
  18. jeg synes du er sterk!
    å vi har savnet deg mens du var borte, godt å høre fra deg igjen.
    du inspirerer meg veldig mye!

    SvarSlett
  19. Det var veldig gledelig å finne dette innlegget. Godt å høre at du har det bedre enn på lenge, og at du vet hvor og hva du vil. Jeg heier på deg!

    SvarSlett
  20. Så utrolig fint skrevet. Du er sterk og modig, det skal du vite!

    SvarSlett
  21. //WEEKDAY!!! løp og kjøp, for jeg fant den i """vintage"""-avdelinga, altså bare det de ikke fikk solgt i fjor og som de har litt ymse eksemplarer igjen av. oppdaget at den hadde hull i ermet, man var for lat til å bytte den ): og forresten så tusen takk for tips om ukulele anthem, hører på den typ 24/7 og blir glad <3<3<3

    SvarSlett
  22. oj jeg har jo ikke kommentert innlegget wat. har til og med lest det flere ganger fordi a) det var bare veldig kult skrevet og b) jeg blir så glad av at du fikk dratt på kino og hurra og ganske happy ending ihvertfall den dagen.

    SvarSlett
  23. Åh, jeg ble så glad av å lese dette! Så fantastisk og tøft at du klarte å dytte panikk og fortvilelse bort. Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg reagerer noen ganger på samme måte. Da er det viktig og bare trekke pusten sakte og tenke, dette går bra. Jeg klarer det. Heia deg!

    SvarSlett
  24. håper fraværet ditt her skyldes at du har det fint! liker bloggen din veldig!

    SvarSlett
  25. For en flott blogg! Men har vanskligheter med å forstå at du ikke liker deg selv, men hvordan du oppfatter deg selv kan ingen andre enn deg selv gjøre noe med tenker jeg, men i mine og hundre prosent sikkert i alle andres øyne er du flott. Thea, nitten

    SvarSlett
  26. Dette var veldig fint skrevet!

    SvarSlett
  27. http://www.youtube.com/playlist?list=PLAA9CF40FF450620F&feature=mh_lolz ♡

    SvarSlett
  28. Kjenner jeg lurer veldig på hvordan du har det, jeg. Håper du har det så bra som mulig!

    SvarSlett
  29. <3 Håper også fraværet ditt skyldes at du har det bra :)

    SvarSlett
  30. Begynte å gråte litt nå, jeg. Fordi jeg ble så glad på dine vegne, fordi jeg vet nøyaktig hvor stor seier det er å greie å gjøre det du gjorde da du rakk kinoen og fikk treffe faren din, selv om du var sent ute. Jeg rakk i flyet i går, jeg. Men ikke uten å først stresse, så skrike, så gi opp og forbanne alle rundt meg. Men jeg rakk det. Jeg har hatt en alvorlig depresjon i et år nå. Jeg trenger å lese om andre som sliter. Takk for at du gjør dette. Vit at du hjelper mange ved å gjøre det.

    Klem fra jente på 28.

    SvarSlett
  31. Hei Kjersti. Savner deg og bloggingen din. Du er så fin og inspirerende. Jeg håper du har det godt, og at du kommer tilbake til oss her snart. Klem

    SvarSlett
  32. For en fin mestringsfølelse når du klarte det :) fin tid med fin far, høres nydelig ut.

    SvarSlett
  33. Stort, Kjersti!

    Jeg er på vei til å gå over i en jobb der både foredraget ditt og denne bloggen vil kunne være noe å spille på.

    Jeg bare poppet innom akkurat her og ble litt tårevåt!

    Takk for at du deler!

    Hilsen fotballdommer

    SvarSlett