Det oppstod en feil i denne gadgeten

tirsdag 12. februar 2013

blod/she didn't want to know how a thing was done, but why.

(tittelsitatet er hentet fra "farenheit 451" av ray bradbury)

i forrige uke smalt et ørlite glasskår inn i hælen min. det kjentes slik det alltid gjør når jeg tråkker på glass - den samme følelsen hver gang; en jeg ikke klarer å beskrive.

jeg var ikke alene, sven var på besøk, så jeg stod stille og pustet mens han knelte og nappet ut skåret. det gikk bra, rent sår, ikke noe særlig med blod, sa han. jeg tenkte ikke noe videre over det, gikk tilbake til å lage mat, barføtt, skrittet frem og tilbake foran kjøkkenbenken.

en halvtimes tid senere oppdaget jeg blodflekkene; vakre og rare og halvmåneformede. jeg måtte smile, for jeg liker spor.

men... jeg ble redd også. jeg blir alltid redd av alt som er fysisk og håndgripelig. jeg blir alltid trist av alt som gjør meg glad. alt betyr så vanvittig mye og er så viktig, og jeg tror hardt og fast og intenst - men ingenting betyr noe som helst og jeg klarer ikke tro på noe av det. det river meg istykker.

når jeg sier dette reagerer folk med forvirrede blikk. jeg prøver å forklare dualiteten, men når ikke frem, så... den forklaringen får ligge i fred i noen måneder til. jeg går vekk fra helheten, det tosidige, kontrastene - og retter heller blikket mot den ene siden av virkelighetsoppfatningen min; frykten, ene og alene. se på den med meg, se på min mangel på forståelse av det som skjer rundt meg. er det så vanskelig å begripe den?

virkelig?

er det så vanskelig å forstå at jeg ikke klarer å forstå hvordan noe som har vært inne i meg, som hører hjemme inne i meg, plutselig er utenfor?

jeg mener, jeg forstår det, jeg vet at huden min er myk, at når noe som er hardt nok presses mot den går cellene fra hverandre, at blodet ikke stopper opp når årene går i to, det renner dit det kan, ut av meg. jeg er klar over hvordan det fungerer. men jeg forstår det ikke. det gir ikke mening i hodet mitt. det er slik med mange ting for meg - uansett hvor godt jeg vet hvordan og på hvilken måte noe skjer, er, finnes, foregår... så forstår jeg ikke.

er det bare jeg som blir så redd? som, med halvparten av meg, føler at verdenen jeg elsker og kjenner så godt - er fullstendig fremmed og umulig å godta, ikke på grunn av alt som foregår i den, men på grunn av måten materie (og inntrykkene jeg får) oppfører seg på?

jeg husker sven forsøkte å forklare mobiusstripen (trykk her hvis du ikke vet hva det er fornoe) for meg en gang, og jeg begynte bare å gråte, for jeg klarte ikke å akseptere konseptet. jeg ble sint og ropte at noe sånt ikke kunne eksistere, og jeg måtte presse hendene mot ørene for å overdøve alt bråket. jeg husker øyeblikk der jeg har stirret på forskjellige typer bestikk og ikke klart å få det til å henge på greip at de så forskjellige ut. jeg husker følelsen av å gå i gatene og ville skrike fordi det ikke ga mening at bygningene ikke hadde samme farge. jeg husker at jeg, en gang i desember, sa til pappa at det ikke ga mening at egg kunne gå fra rå til kokt eller stekt, at jeg ikke greide å akseptere at det gikk an å blande sammen for eksempel melk og mel og smør.

mange former for galskap går ut på å se sammenhenger der de ikke finnes. min galskap later til å være sentrert rundt en manglende evne til å se sammenhenger der alle andre ser dem.

7 kommentarer:

  1. Sjølv om eg ikkje har det på same måte, så forstår eg og/eller prøver å forstå så godt eg kan. Trur verda hadde vore betre om alle hadde prøvd å ha litt meir forståing for korleis andre har det.

    SvarSlett
    Svar
    1. tror du har rett i det. takk for at du prøver. takk til alle som prøver.

      Slett
  2. Jeg synes du skriver så fint og viktig og flott. Jeg føler meg sånn av og til, verden er uforståelig og man får nesten lyst til å gråte av alt som er fint for det er så trist og jeg vet ikke helt for jeg forklarer ikke så godt som deg. <3 Men jeg er heldigvis ikke sånn hele tiden, ikke ofte, bare av og til, en dag her og der, og det er jeg takknemlig for.

    (Og ikke misforstå dette som et "jeg forstår deg/jeg har det også sånn" -lignende ting, for det gjør jeg ikke, tror ikke noen forstår noen helt, egentlig, og jeg har det ikke sånn, men det var ment som et; jeg tror jeg skjønner hva du er inne på, og jeg er veldig enig i at den dualiteten, den forvirringen, den kontrasten, som ligger i absolutt alt, den er vanskelig og uforklarlig, men jeg har veldig forståelse for det).

    SvarSlett
  3. Du er so utruleg flink å setje ord på og belyse: dette hadde eg ikkje tenkt på før, ikkje på denne måten. Men der er jo veldig månge ting i verda som eigentleg verkar heilt usannsynleg at vi skal kunne forstå. Verda er ekstremt forvirrande.

    SvarSlett
  4. Det høres nesten ut som når man tar psykedelika (sopp, lsd..). Husker jeg gikk i en gate jeg kjenner, som jeg har bodd i før og kunne faktisk ikke kjenne meg igen. Du ser på et hus og skjønner ikke konseptet hus, eller hvordan det kan inneholde tre etasjer, og holde seg oppe. Jeg tror heller ikke jeg ville skjønt hvordan egg går fra rått til kokt i den tilstanden. Folk tar jo sånne stoffer for å utvide bevisstheten/oppleve noe uvanlig, men det må være veldig ubehagelig tilstand når det er mer permanent. Tror allikevel alle innimellom får noen stikk av forvirring, eller overraskelse over hvor surrealistisk alt er.

    SvarSlett
    Svar
    1. underlig, er det ikke, at virkeligheten kan oppfattes som surrealistisk for oss? mennesker er rare. men jo. jeg antar en kan si at bevisstheten min er... utvidet. jeg hater det. kanskje en av grunnene til at jeg ikke strekkr meg etter slike greier, jeg har liksom nok med de sinnsvake greiene som allerede foregår i hodet mitt.

      Slett
  5. Jeg tror dette er favorittinnlegget mitt fra deg. For selvom jeg ikke forstår hvordan du opplever det, er jeg kjent med følelsen av at noe bare ikke gir mening, og er kjempeskummelt og at når jeg lufter tankene for andre ser de bare veldig dumt på meg, og jeg føler meg dum og angrer og hater meg selv for å noengang ha trodd det var normalt.

    Dette kommer riktignok oftest rundt store spørsmål. Som hvordan jeg bare er meg og aldri kan være noen, og hvordan det ville vært om jeg var en annen, og at det ikke ville gått fordi da ville "jeg" vært en annen og ikke meg selv, og ja. Så bare fortsetter jeg og fortsetter. Og søvn. Søvn skremmer og fascinerer meg så mye at jeg ikke tør å tenke på det lenger. Jeg angrer på at jeg noengang fortalte noen om det, og at jeg forsøkte å forklare hvorfor det var sånn.

    Men du tør å fortelle, du tør å dele. Og jeg ville aldri sett dumt på deg, for jeg vet du ikke er dum. Du er bare fantastisk, komplisert sammensatt og herlig interessant. Selv på det vonde.

    SvarSlett