Det oppstod en feil i denne gadgeten

fredag 1. mars 2013

om det som skjedde forrige uke/om det å be om hjelp.

søndag den syttende februar hadde jeg en avtale jeg så frem til; game of thrones og middag hos sven. vanligvis sover jeg over, men denne gangen skulle jeg dra hjem, for han var sliten etter mye skole, skulle opp tidlig neste dag og ville ha tid alene før han la seg. rimelige og forståelige ønsker.

like før jeg skulle dra hjem begynte jeg å gråte. og jeg stoppet ikke. jeg stoppet ikke da jeg måtte begynne å pakke sammen tingene mine. jeg stoppet ikke da sven hjalp meg med å kle på meg ullgenser, jakke og skjerf. jeg stoppet ikke da han snøret sammen støvlene mine. det var tungt for ham, jeg så det, han ville det beste for både meg og ham samtidig og det kan være vanskelig, det var så mye kjærlighet i hendene hans, i ansiktsuttrykket(han forsøkte å kysse vekk tårene mine selv om det bare kom fler og fler) - og jeg stoppet ikke. jeg kunne ikke stoppe.

jeg var så redd. alt jeg ville var å krype sammen og trygle ham om å la meg bli. om å la meg slippe å dra. men jeg våget ikke, for et gammelt hat hadde begynt å presse seg frem; et hat rettet mot meg selv, mot den delen av meg som ikke klarer, som snubler, faller sammen, stivner til. jeg tenkte og tenkte at dersom jeg tryglet så ville hatet vokse seg sterkere igjen og begynne å dominere meg, slik det en gang gjorde... og jeg ville ikke tilbake til det. ville ikke ha nye og (tilsynelatende, der og da) gode grunner til å skamme meg. så jeg bare gråt. og lot ham lede meg etter hånden ut av leiligheten, ned trappene, ut døra, til porten. han åpnet den opp og jeg gikk gjennom og ble stående, med ryggen til, fremdeles ristende av gråt. luften var kald. tanken på å skulle komme meg hele veien fra carl berners plass (fem minutter med buss) og hjem virket helt utenkelig. i hodet mitt surret ordene sove på gaten eller be om hjelp, sove på gaten eller be om hjelp, sove på gaten eller be om hjelp. jeg tok noen vaklende skritt i motsatt retning av den jeg skulle. svaiet.

omtrent da sa han navnet mitt, med sterk bekymring i stemmen. jeg svarte,  jeg tror kanskje jeg vil besvime nå. da tok han hånden min på ny og dro meg hele veien opp og inn igjen.jeg gråt og han kledde av meg de tunge, varme klærne, og jeg gråt og begynte å snakke om å betale ham fordi jeg gjorde ham så sliten, og han sa hysj, og jeg sa unnskyld, og han sa neste gang skal jeg ikke be deg om å dra hjem, og jeg sa unnskyld, jeg vet jeg er fæl, jeg vet jeg ikke klarer nok, det var ikke med vilje, jeg lover,jeg skal gjøre det bra igjen, jeg skal gi deg ting og han klemte meg hardt.

ti minutter senere satt jeg sammensunket på sengen hans i en stor og lodden badekåpe og spiste kjeks med ost og syltetøy, samt oliven - lagd med kjærlighet. gråten roet seg nok til at jeg fikk sendt en sms til pappa med beskjed om hva som foregikk og et sterkt ønske om å bli hentet neste morgen og kjørt hjem. og han sa ja, selvfølgelig. jeg la meg til for å sove, men gråten ville ennå ikke gi seg, så jeg skrev ned forvirrede resonnementer på mobilen, leste i a dance with dragons og gjorde pusteøvelser. det ble bare to timer søvn før pappa hentet meg. legg deg til å sove igjen nå, sa han, jeg ringer jeg deg senere og så drar vi på kino. da jeg var innenfor døren hos meg selv kom tårene nok en gang. men denne gangen sovnet jeg raskt. utmattelsen hadde dysset ned mange av de sterke følelsene og tankene begynte å bli oversiktlige igjen. jeg greide å se at jeg hadde gjort det beste jeg kunne - det meste jeg kunne klart - med det jeg hadde der og da. at jeg hadde tatt det rette valget da jeg ga etter og gjorde det tydelig at jeg klarer det ikke alene akkurat nå.

jeg har snakket mye og snakker mye om å våge å ta plass, å be om hjelp, å være til bry. at det både er viktig, lov og ikke minst bra å gjøre det. og jeg vet det er sant, jeg vet det er rett - når jeg er rolig og samlet. når jeg er midt i det, derimot, domineres også jeg av følelsen av at det mest utilgivelige som finnes er å ta plass, å be om hjelp, å være til bry. det er forferdelig trist at det er så vanskelig og kjennes så ydmykende å strekke seg ut etter støtte og omsorg når man trenger det aller mest.

når stormene kommer er det vanskelig å se klart. når følelsene herjer kropp og sinn er det vanskelig å tenke logisk. det finnes en slags trøst i den sannheten, egentlig. den forsterker vissheten om at det å be om hjelp er en logisk, fornuftig og ansvarlig ting å gjøre når hjelp behøves - fordi det føles helt utenkelig å gjøre det når jeg, etter erfaring, er blottet for logisk sans og fornuft.

uavhengig av logikken rundt det å be om hjelp: det er hardt å vite at jeg har det i meg å gjøre folk slitne med min egen utmattelse. for jeg gjør folk slitne, jeg forvirrer, jeg bekymrer og en sjelden gang skremmer jeg. jeg er psykisk syk og det er vanskelig å være venn med en som er psykisk syk. likevel kommer jeg ikke til å slutte å be om hjelp. for jeg trenger hjelp, jeg fortjener hjelp og jeg er heldig nok, nå, til å ha tilgang til hjelp.

jeg er den som holder meg i live. det er mitt daglige ansvar og min daglige seier. men jeg ville ikke ønsket å fortsette med om jeg ikke hadde støtte og omsorg rundt meg. og jeg er velsignet med den hjelpen både fordi menneskene i livet mitt er eksepsjonelt nydelige, og fordi jeg har lært meg å si ifra om hva jeg trenger når jeg trenger det. i tillegg forsøker jeg alltid å gi tilbake. jeg streber etter balanse i relasjoner ved å sende dikt på sms, gi vekk sjokoladeplater eller frukt, gi skikkelig harde(eller skikkelig myke) klemmer, kysse hender, synge, og, kanskje aller mest, si TAKK! det gjør en så mye større forskjell enn du noengang vil fatte, du gjør livet mitt bedre og jeg synes du er vakker.

19 kommentarer:

  1. "jeg er den som holder meg i live. det er mitt daglige ansvar og min daglige seier." (Måtte ta eit par djupe andedrag der, fordi det var so hardt og mjukt på same tid, når ein les resten av avsnittet)

    Dette var utruleg sterkt å lese, kjære, vakre Kjersti. Og neste gong du skulle føle deg til bry, so skal du vite dette: det er verdt det når ein får takk tilbake. Og ikkje minst er det verdt det når ein får ha ein slik magisk ven som deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. jeg skal forsøke å huske på det. og du er så magisk selv, ragnhild. du gir meg håp!

      Slett
  2. <3
    Jeg tenker mye mer på deg enn det jeg lar deg få vite om. Og jeg heier sånn på deg at sånne tekster gjør vondt langt, langt inn, samtidig som jeg blir stolt av deg, stolt på dine vegne, for det synes jeg du bør være. Du har en enorm styrke og en selvinnsikt det lyser av. Det er umulig å ønske deg noe annet enn alt godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. pass på å heie på deg selv også. det er veldig viktig.

      det betyr så mye for meg, det du sier, og jeg blir enda sikrere i åpenheten og ærligheten. enda mer bestemt. TAKK.

      Slett
  3. her hadde jeg tenkt å bare skrive masse hjerter men jeg kan skrive ordet istedetfor: elsker. elsker deg. du er så innmar god og jeg tenker på deg her jeg sitter å fryser i et kaldt rom på solli.

    SvarSlett
    Svar
    1. elsker. elsker deg også.

      ta på deg KLÆR, jente.

      Slett
  4. gratulerer så mye med dagen kjersti. ♡

    SvarSlett
  5. Takk for at du beskriver hvor vanskelig og viktig det er å tørre å lene seg mot andre. Jeg er takknemlig for ordene dine. <3

    SvarSlett
  6. Vakkert og ærlig skrevet. Stor klem.

    SvarSlett
  7. Veldig ærlig og fint skrevet (som alltid). Mange kaller det å be om hjelp for å være svak, ikke klare selv. Men jeg mener at det er når man tør å strekke ut ei hånd, tør å be om hjelp, at man er aller mest modig. Du er modig, Kjersti! Og jeg tror det du skriver kan være til stor hjelp for andre som trenger å be om hjelp, men som ikke klarer det riktig enda. Klem til deg <3

    SvarSlett
  8. Du er sterk, Kjersti. Du har så rett - det er både fortjent, riktig og viktig å spørre om hjelp. Jeg sender en stor klem fra Paris, med vårblomster til!

    SvarSlett
  9. The art of asking. <3

    Dette gjorde vondt og godt på same tid, eg er så glad for dei fine menneska du har rundt deg, at du klarer å be om hjelp og at du veit du fortener det.
    Kjærleik og suss på panna di!

    SvarSlett
  10. Dette var utrolig fint og litt sårt å lese<3 og på en måte så kjente jeg meg så utrolig igjen.

    SvarSlett