Det oppstod en feil i denne gadgeten

onsdag 10. april 2013

the living room.

soundtrack/sangtekst: the living room ~ amanda palmer

fourty-seven strings are pulled
by this angelic, beaten girl
and it breaks our hearts to hear
the music that comes out of her

i sted hadde jeg metall på tungen, en skje med rutemønstret skaft, bøyd fra forrige onsdag da jeg brukte den til å spa i alt for hard iskrem. klikkelydene skjeen lagde mot tennene sitter igjen i minnet. får meg til å tenke på tiden min i barnehagen. jeg vet ikke hvorfor.

shoulders hang on folded chairs
this will be our church tonight
we have dug our foxholes here
not an atheist in sight

jeg lytter til musikk og fyller munnen med vibrerende bilder. det jeg synger får ordet sacred til å banke i hodet mitt. ikke hellig. hellig er feil; hellig er ikke det samme ordet, selv om det ifølge enhver ordbok er nettopp det. hellig vitner ikke om den samme skjøre kostbarheten. hellig er platt og dødt, mens sacred har en egen puls. 

laughing, shaking, taking oaths
breaking sacramental cups
we pour the magic in our coats
thinking it can come with us

det er en flue i rommet. jeg lurer på om den kommer til å dø her inne. 

i've been breathing evil air
sharing needles with the sky
looking up; remembering
regina said they're just old light

stjernene i kaffekoppen er fremdeles de eneste jeg våger å se på. de er laget av fett og beveger seg i langsomme sirkler. sirkel. hva er en sirkel?

but you somehow understood
my oversaturated skin
you raised your hand up to my neck
and played me like a theremin

hjernen min fungerer ikke som din. hjernen min er et avvik. det er ikke min feil. aksepter det. aksepter meg. aksepter meg når jeg gråter fordi det begynner å regne og fordi regnet holder opp. aksepter meg når jeg vrenger ansiktet og knytter nevene fordi jeg ikke kan akseptere meg selv.

i see london, i see france
and all the things that we won't do
and if i never leave this chair
maybe i can go with you

alle som har gått fra meg, alle som har gitt meg opp - hvem er de nå?

i am finding solace here
in this unexpected place
like a startled, dying man
kneels in prayer just in case

jeg kan ikke gå fra meg selv.

and while the night sky sadly lit
all that we were sleeping through
death took my friend, benjamin
but he left his keys with you

smerter i skuldrene, bak pannen, i føttene. jeg er sliten av en hverdag der det å klare ta oppvasken er en virkelig seier, der jeg må ha ørepropper i lomma, der det å gå en dag uten å gråte, være redd eller utmattet må bevares som en uuvurdelig skatt.

so i'll kiss the air instead
as not to disturb your sleep
and if you never wake, my love
maybe you can come with me

sist jeg løftet lommespeilet så jeg mamma i ansiktet mitt.

4 kommentarer:

  1. sukk... så trist og vakkert.

    SvarSlett
  2. Du skriv nydeleg, kjære. Du ér nydeleg.

    SvarSlett
  3. Dette var heilt ubeskriveleg.
    Du er ein sjeldan skatt.

    SvarSlett
  4. Så fint det er blitt her inne!
    Du har noe helt eget, Kjersti.
    God helg til deg!

    SvarSlett