Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 21. oktober 2013

In the space where your brain and your heart collide (JEG HAR FLYTTET TIL ET NYTT INTERNETT-HJEM)

Soundtrack: Berlin - Amanda Palmer
Dette er den tomme hånden min. 

For noen uker siden klemte den hardt om en tjuekroning, de siste pengene jeg hadde igjen for måneden, jeg gned den med tommelen og kjente på teksturen. Jeg pleier å kjenne skikkelig etter når jeg har noe i hånda, litt fordi jeg analyserer og identifiserer og litt fordi jeg synes det er vondt å slippe taket i ting. Dagen etter skrev jeg mynten jeg har på nattbordet var varm i går, varm fordi jeg hadde holdt den i hånda, fordi hjertet mitt slår, fordi jeg finnes i et utkast på mobilen.

Jeg har mye å holde fast i nå. Mer enn mynter. Mer enn jeg hadde for fire år siden, da jeg kollapset og sykemeldte meg, da verdenen min ble knøttliten, tom og forferdelig ensom. Bare det siste halvåret har jeg fått en mer givende og aktiv hverdag: En rimelig stabil vennekrets, forsiktig aktivitetstrening på en hyggelig og trygg arbeidsplass, en dyktig og snill saksbehandler(det finnes mengder av bra mennesker som jobber i NAV), yoga... Og et forhold som både er mer krevende og givende enn noe annet jeg har hatt. 

Støtten jeg har er viktig. Jeg har trengt den så lenge jeg kan huske. Men den er ikke nok. Jeg sulter etter noe jeg kan forme, bære og gi varme til. Varme jeg henter fra min egen kropp og mitt eget sinn.

Inntil mai i år skrev jeg her, men ettersom hodet mitt ble mer og mer kaotisk og jeg fikk fler og fler idéer, ble det ble vanskelig for meg å føle meg fri i denne bloggen. Den var så preget av ting som hadde vært. Den hadde en så veldig spesifikk form. Og de nye byggeklossene jeg hadde samlet opp, blåkopien av det jeg ville lage... De passet ikke sammen med strukturen som allerede fantes. Jeg gikk stadig med følelsen av at jeg enten måtte samle styrke til å plukke hele arkivet fra hverandre og sett det sammen til noe annet som jeg kunne bygge videre på - eller lage en ny plattform med et nytt navn.

Og jeg ville ikke egentlig endre bloggen jeg hadde fylt opp.  Jeg begynte å forstå at den burde få være det den er, har vært, i fred. Og jeg ventet. Lenge. Jeg liker ikke å slippe taket i ting. Det gjør vondt og det skremmer meg. Jeg forbinder all endring med tap. I noen av mine mørkeste stunder vil jeg ikke røre på meg fordi bevegelse = handling = konsekvens = endring = tap = sorg. Til tider hindrer det meg i å bruke enkelte  møbler, oppholde meg i spesifikke rom, dusje, lufte ut av leiligheten, gå på butikken, drikke vann, flytte et objekt fra et sted til et annet, spise. Frykt paralyserer. Når jeg blir paralysert, skammer jeg meg. Og skam er vanskelig å snu ryggen til. Jeg sjekket kommentarfeltet daglig. Sjekket posten. Sjekket mailen. Og det dukket opp savnemeldinger, ikke-romantiske kjærlighetserklæringer, trøst, oppmuntringer, fine linker, gode ønsker, bekjennelser, tegninger... Jeg ble vanvittig glad. Men jeg maktet ikke svare på noe av det. Og jeg skammet meg over stillheten og handlingslammelsen. Over å ha lukket døren. Men jeg trengte tiden og stillheten.

Behovet for å skrive/dele/kommunisere/samle; behovet for å holde dere i hånden og klemme hardt Jeg klarte, endelig, med god hjelp fra tine katrine, å bygge en ny blogg med et nytt navn. Denne bloggen. Den er ikke et blankt ark. Den er ikke en ny begynnelse Jeg tror ikke på blanke ark og nye begynnelser. Jeg tror ikke på at fortid "bare" er fortid. Jeg tror ikke på frikjennelse. Men jeg tror på det å stoppe opp og  granske omgivelsene, å tegne et kart, å finne ut hvor en vil dra og hvordan reisen skal se ut - og på å lete opp mot nok til å begynne å gå.

Jeg begynner nå.

2 kommentarer: