hysj. du skremmer fisken.

gone fishin'.

2012-02-11T17:03:00.000+01:00

foto: ukjent

jeg skriver og drikker kaffi og tenker og gråter og ler og jobber med døgnrytmen min.

men jeg kommer tilbake om noen dager. lover.

sugar. bring me sugar.

2012-02-10T08:16:00.000+01:00

soundtrack: sugar - tori amos

i dag har jeg sølt vaniljesukker over hele meg. og klokken er bare litt over åtte.

det kommer til å bli en bra dag.

friend of the night.

2012-02-09T19:20:00.000+01:00

alt er adskilt. alt henger sammen. og fargene, mørket... toner mot toner mot hjertet mitt.

å spise blomster til frokost.

2012-02-09T17:17:00.003+01:00

bildet er linket

da jeg møtte synne sun løes i august (gjennom skrivekonkurransen til mhu) ga hun meg to av bøkene sine. å spise blomster til frokost var en av dem. jeg begynte å lese straks jeg var for meg selv, slukte den hel, slukte den rå.

jeg fulgte hovedpersonen, mia, gjennom en mani.

og en depresjon. det kan du og. om du vil.

det jeg synes er rart med denne boken er at jeg klarer å elske den - setningsbruken, bildene, detaljene, historien - selv om jeg ikke kan fordra hovedpersonen. det er godt gjort. og sjeldent. takk, synne. for bøkene du ga meg, og for tilbakemeldingene og rådene du gir meg.

ryggsekken min.

2012-02-08T12:48:00.001+01:00

helt siden jeg fikk arve morfars gamle ryggsekk i fjor høst har jeg brukt den daglig. jeg har vanligvis med meg hele horder av saker og ting, og da er det fantastisk deilig å kunne bære alt sammen på ryggen, lett som bare det, uten at alt henger på hofta og gir skuldersmerter.

den er slitt og rar og akkurat passe stor, med to stk pins på oversiden av lokket, og navnet mitt i blokkbokstaver på innsiden. kjærlighetssekken min. de siste dagene har jeg fylt den med langt færre ting enn jeg pleier. den har faktisk vært ganske ryddig. så i dag tenkte jeg at jeg kunne vise frem innholdet:

+ lommebok.

+ mobiltelefon.

+ sort og hvit neglelakk.

+ en rød moleskine, til absolutt hva som helst av skriverier, lister, tanker og dokumentering.

+ en blå moleskine, til skriveidéer og tekstbruddstykker.

+ en enkel notatblokk (takk, håkon), til huskelapper og brev.

+ medisiner. i mitt tilfelle vil det si concerta og citalopram teva.

+ voksørepropper. innmari gode å ha når jeg er overstimulert.

+ tamponger. for sikkerhets skyld.

+ metallting jeg har funnet på gata.

+ te. ukens valg er rooibos med rabarbra og vanilje.

+ tesil.

+ blokkfløyte.

+ to bøker: roskilde av linn strømsborg og night walks av charles dickens.

+ sminkepung med hval på den ene siden og seilskip på den andre.

+ arganolje.

+ fem dårlige penner. mister alle de gode. vil skaffe meg en jeg kan ha i et kjede rundt halsen.

+ en ballong det står psykisk helse på.

+ en boks tunfisk i vann.

god natt, oslo.

2012-02-07T23:08:00.000+01:00

bildet er linket

jeg elsker deg.

god morgen, oslo.

2012-02-07T10:26:00.000+01:00

bildet er linket

i dag tenker jeg på bygningene du bærer og er, på de som dekorerer dem, med stygge bokstaver, med vakre ord, med små og store kunstverk, med rare bilder. katten på bildet er en av osloforelskelsene mine. jeg smiler hver gang jeg går forbi den veggen. så takk, oslo, takk for at den får bo her, for at du har ivaretatt den så lenge. takk til hvem enn det var som malte den. og takk til johanne, som tok bildet.

mirakelfisken kan reparere hjerter.

2012-02-06T11:48:00.003+01:00

foto: ukjent

for to uker siden snakket jeg med maria om at hjertet mitt er istykker og at jeg aldri klarer å lime det sammen igjen, at det eneste som går er vende det om, stokke om på bitene, gjemme de skarpeste splintene. hun foreslo at jeg skulle google reparere hjertet for å se om det fantes noen magiske løsninger. jeg så gjorde, og kom over denne artikkelen om zebrafisken og dens utrolige evne til å reparere seg selv. den fikk meg til å smile og gjorde meg litt varm i tærne, men jeg tror ikke jeg kan bruke den til noe konstruktivt. hadde jeg bare vært en zebrafisk.

then i heard you scream from the other side of the mountain. you saw a me i didn't want to see.

2012-02-04T00:48:00.001+01:00

soundtrack: star whisperer - tori amos

bildet er linket

noen ganger. ganske ofte. tenker jeg at tapet ville vært enklere å holde ut hvis det var døden det var snakk om. hvis du hadde visnet vekk, forsvunnet. men du gjorde ikke det. du gikk fra meg. det er fire og et halvt år siden nå. og jeg husker ennå smaken av munnen din, og formen av blodårene under huden på hendene dine.

god fredag.

2012-02-03T14:04:00.000+01:00

her er et bilde av amanda palmer med blomsterukulele og underlige menn ikledd badedrakt.

nyt kuldegradene og solen. gi deg selv kjærlighet. pust med magen. drikk te.

over og ut.

februarhåp.

2012-02-02T19:26:00.002+01:00

+ skrive og sende brev.

+ lakkere tåneglene hvite.

+ spille ukulele.

+ forsøke å stå opp til samme tid hver dag (for første gang på tre år).

+ fikse sengen min, som knakk på midten for halvannen uke siden.

+ lese ut roskilde og the alloy of law og fuglane og moby dick.

+ drikke blåbærsmoothie hver dag.

+ utredes for schizotyp lidelse.

+ skaffe fler bokhyller.

+ kjøpe nye, sorte kulepenner.

+ gå opp og ned langs akerselva.

+ drikke vodka.

+ vanne plantene mine.

+ dra på liebling for å skrive om tap og vakre ting som er vonde.

+ henge flere fine greier på veggen.

+ kysse noen, helst i en time eller to.

+ bli tryggere på den nye psykologen min.

+ synge.

♥

hva skal du i februar?

the old man and the sea.

2012-02-01T12:51:00.000+01:00

denne bittelille boken handler en gammel fisker med mange tanker i hodet.

en dag får han en kjempestor fisk på kroken. den drar ham langt, langt ut på havet.

han forelsker seg i den. kjemper mot den, for den, med den, ødelegger hendene sine, sliter seg ut.

og får hjertet sitt knust. jeg fikk hjertet knust, jeg óg. vond og vakker. les den.

a beautiful mess.

2012-02-01T10:42:00.000+01:00

sort og grått og hvitt, men ikke, ikke mitt. disse nydelige bildene er hentet ifra bloggen til en fin en som heter johanne. jeg har stirret på sorthvittbildene hennes i noen måneder nå, gjør det ganske ofte faktisk, for de er akkurat slik jeg liker dem: hverdagslige, grovkorna, myke, egne. jeg synes alle som ikke vet om henne fra før av burde besøke henne, aller helst hver dag, eller iallefall nesten. flickrkontoen hennes, som er full av skatter (særlig liker jeg notatbokbildene hennes) finner du her.

winter is coming del to.

2012-01-31T09:30:00.003+01:00

etter to grundige omganger med økologisk bleking og en god dose med hvit toning ser håret mitt slik ut. i alle fall når lyset er helt hvitt. og jeg elsker det. det føles helt riktig.

lukten av et eple.

2012-01-30T19:05:00.003+01:00

ni år gammel.

jeg ligger i sengen og forsøker å trylle. bruker en time på å bestemme hvordan jeg skal se ut når jeg våkner neste morgen. hvordan de vil reagere når jeg går over skolegården. ingen fler stygge blikk, ingen fler kommentarer som den som taper er sammen med kjersti, ingen slag, ingen latter, bare intens beundring og stillhet. jeg konsentrerer meg så hardt at jeg glemmer å puste ordentlig, det gjør vondt i brystet og jeg spenner alle musklene så hele kroppen blir varm. magi, det er magi, jeg kjenner det, det skal virke, det må virke. jeg lengter så voldsomt og det kribler over hele meg. når jeg våkner og ser meg i speilet begynner jeg å gråte.

ti år gammel.

hun er ett år eldre enn meg, jeg går ved siden av henne, vi er på vei hjem fra skolen, er venner, av en eller annen grunn, jeg liker henne, men hun skremmer meg, er så mye vakrere, tynnere, høyere. vi snakker om musikk, dansing, mat, og jeg spør henne om ikke jeg ville blitt tynn hvis jeg lot være å spise i kanskje to uker. jeg husker ikke svaret hennes.

fjorten år gammel.

jeg forteller pappa at jeg ikke klarer å spise mer, at det er for vanskelig, at jeg ikke får det til, en slags sperre, kanskje, et eller annet. jeg forteller at jeg skal prøve å få i meg litt, men at jeg ikke kan love noe, og jeg vet han er redd, men han sier det ikke. han oppfører seg som normalt, er stille og kjærlig, i bakgrunnen. passer på at jeg har frukt tilgjengelig, og små kjeks med ost på, han legger dem pent opp på tallerkner og bærer dem inn til meg. noen ganger spiser jeg dem opp, andre ganger ikke. i helgene drar jeg på stovnersenteret alene, går omkring og ser, kjenner etter. sansene er blitt så mye skarpere, de skriker, jeg snuser inn all maten, deler opp luktene, teller dem, ser hvor mange jeg får fatt i. lengter, og nyter det. når kvelden kommer kutter jeg meg opp. blodet, som pleide å renne friskt og rødt, glir langsomt over huden. det er sort.

femten år gammel.

jeg har lært meg å kaste opp. det er lett. fingrene blir klissete og såre, og jeg er sliten etterpå, størknede tårer på kinnene, men det er lett. jeg får tømme vekk alt som gnager, som tynger meg ned. og det tar bare fem minutter.

tjueto år gammel.

klokken er fem minutter på fire og jeg har ikke spist, bare drukket to kopper te og fjorten desiliter vann. hodet og kroppen skriker mat mat mat, men det er så godt å la være å spise. jeg føler meg renere, vakrere, urørt, uforstyrret, nøytral. magen stikker og surkler og jeg vet det er et svik mot kroppen min å ikke spise. men det er et svik mot hodet og ånden, og alt det som består av energi, å spise. jeg plukker opp et eple og vender det om i hendene. banker på det med pekefingeren; en lav, dump lyd. jeg vil og vil ikke spise det, tenker på næring, hva det er, på prosessen, forvandlingen som skjer i meg når jeg spiser. på å flytte noe fra jorden til et tre til en hånd til en munn til magen til blodet til jeg vet ikke. jeg løfter eplet mot ansiktet, kjenner lukten av skallet og kjøttet innenfor, presser det mot munnen. et tungekyss. når jeg slipper taket og legger det fra meg er munnen kald, men ingen smak sitter igjen.

♥

jeg fikk et ønske av en leser om å skrive om spiseforstyrrelser. min erfaring og mine tanker. nå som jeg har gjort det er det viktig for meg å gjøre det tydelig at jeg aldri virkelig har lidd av noen spiseforstyrrelse. derimot har jeg flørtet med tanken, og med mange av handlingene som følger med. det begynte tidlig og jeg har aldri helt klart å bli kvitt trangen til å kaste meg uti faenskapen. jeg er kjent med impulsene, med tvangstankene, med behovet for kontroll, med skammen, og med lengselen. og en svært sjelden gang dykker jeg ned i matkaoset igjen. men det er ytterst sjelden, og jeg klarer for det aller meste å holde hardt fast i tanken om at alt blir verre hvis jeg ikke spiser. følelser er lik kropp, kropp er lik mat, mat er lik følelser.

medan me ventar.

2012-01-30T14:07:00.000+01:00

tirsdag morgen forrige uke skulle jeg vært på toget, på vei til bergen for å besøke birte. men så ble jeg sengeliggende, og klarte ikke dra noe sted. det var vondt, for jeg hadde gledet meg så voldsomt. da jeg våknet i dag fant jeg denne videoen i bloggen hennes. og så var det ikke fullt så ille likevel. kjære vakre bergen skal ingen steder. men det skal jeg. når jeg er bedre. takk, birte. du styrker meg.

gjesteinnlegg: eg er fin no.

2012-01-29T17:38:00.002+01:00

bildet er linket

synest du eg er fin? du har lov til å seie det om du synest eg er fin. mamma seier at det er berre dei finaste jentene som får gå i luciatoget, og eg går fremst. mamma seier òg at det er berre jenter med flat mage som vert lukkelege, så eg går alltid på badet etter eg har ete for å passe på at magen held seg flat heile tida.

då pappa levde sa han at eg var blomen hans og at eg aldri måtte visne, men det er mange år sidan no og eg kan kjenne korleis klorofyllet forlèt meg her eg sit og vert ein del av landskapet, eit nytt støvkorn. me pla springe i skogen, pappa og eg, klatre i tre og ete mariekjeks og drikke heimelaga ripssaft frå ole brumm-flasker, og magen fekk leve som magar skal.

det er ganske kaldt på rommet her. det minnar meg om då eg var sju år og var med besten på fisketur, fordi besten var sjømann og det var slik me kom nær kvarandre. eg syntest alltid så synd på fiskane me fanga, eg byrja å gråte kvar gong det rykka i fiskestanga og besten drog opp fangsten frå havdjupet, difor passa han alltid på å kaste dei ut i sjøen igjen. og då me kom heim fortalde han mamma at det var ikkje napp å få.

den kvelden drøymde eg at eg var ein av dei fiskane i havet som sola fekk til å blinke og skine som levande sølv, og eg drøymde om å kunne dra kvar enn eg ville medan mamma stod igjen på bryggjekanten, fordi ho lærte seg aldri å symje, sa det var bortkasta å bruke tid og strev på slike trivielle aktivitetar. om morgonen fann me besten død i nabosenga, skjegget og håret var like gråspetta som før, men leppene var blå. seinare har eg tenkt at han døydde av å vere på land.

det var då pappa døydde eit par år etter besten at mamma vart så opptatt av kven som leia luciatoget. eg brydde meg ikkje i byrjinga, men eg skjøner det no, no som eg er fin. dei som kjem inn på rommet og held handa mi seier at eg er sjuk, men eg veit kva dei eigentleg meiner, dei tør berre ikkje å seie det fordi dei føler seg så stygge sjølv. "du har lov til å seie det om du synest eg er fin," fortel eg dei, og så bryt dei saman og hikstar og gret, og eg veit at eg har rett, dei klarer berre ikkje å sjå det. sjukepleiarane seier eg er for dehydrert til at dei klarer å setje i eit skikkeleg drypp, seier det finst ikkje anna av meg enn skinn og bein, men eg ligg berre og smiler fordi eg er fin no. mamma er stolt av meg no. kleda passar meg no.

synest du eg er fin? du har lov til å seie det om du synest eg er fin. det kan vere at dei markerte kinnbeina overveldar deg, at du ikkje har sett så markerte kinnbein før, men det er det som må til for å vere fin, veit du. eg er fin no.

♥

skrevet av min kjære birte

reisefølge.

2012-01-28T06:27:00.001+01:00

da jeg og pappa tok toget fra lillehammer til tolga den tjuetredje desember satt vi overfor en dame som reiste med en liten snutesak. snutesaken hadde refleksvest og bekymrede, blanke øyne, og slikket hendene mine, varmet føttene mine, og reiste seg - nysgjerrig og forvirret - hver gang de automatiske dørene gikk opp. tenk at det finnes sånne vesener! jeg blir varm helt ned i tærne av å tenke på det, og jeg skjønner det ikke i det hele tatt. det ble ikke mye stille fundering, musikklytting eller skriving på den turen, i alle fall - vi snakket om hunder i tre timer istedet.

natten min er full av sorg...

2012-01-27T00:43:00.001+01:00

... men arthur holder meg med selskap. jeg skulle ønske han kunne snakke.

amanda palmer / how do i get brave?

2012-01-26T15:14:00.003+01:00

in my life and in my work, i’ve made a lot of people angry.

people love to judge. too feminist. not feminist enough. too outspoken. not outspoken enough. too intellectual. too dumb. too glam. too underdressed. too funny. not funny enough. too inappropriate. too safe. wrong kind of funny. marrying my favorite author and now i fucking hate her. fat. irritating. loud. blah blah blah blah, etc, ad infinitum.

this is something i’ve had to learn to live with.

to get clear, i always have to stop, dig deep within myself and ask: were my intentions good? could i really stand behind them? was anybody really harmed? if i’ve actually harmed someone (and the harm isn’t just a drama in their heads), have i owned my responsibility? when i quiet myself down and find the answer within myself, that’s the most important one. it speaks louder than the voices outside my head and the anonymous voices on the internet. it is to this voice you must listen, or you’re FUCKED.

i know a lot of younger people read this blog and i have constant contact with teenagers who are always asking me: “how do i get brave?”

a lot of that answer lies in situations like these. when you are forced to sit down, reckon with a situation, listen to people screaming that they hate you, take stock of what you’ve done, look everyone in the eye, tell them what your intentions are, and know that they will either hear and understand you or they will walk away.

and then your job is to not run after them. your job is to stay calm. your job is continue on with your work. and the hardest thing, sometimes, is to continue on with your work in a spirit of love, without letting other people’s hate and anger getting the best of you, and turning you into bitter, angry and jaded fuck.

it’s so easy to be afraid. to do nothing. to not make your art, to not follow your calling, your passion, your impulses, to not take any risks for fear of people cutting you down and misunderstanding you. most people are CONTROLLED by fear, because they’re convinced they’ll do the wrong thing, say the wrong thing, write the wrong thing, sing the wrong thing. those fears are founded. you can see that, here, now. shit happens, you can upset people.

and you need to do your work anyway, because the world needs you to.

that, i think, is how you get brave.

♥

amanda palmer holder til her.

akkurat nå.

2012-01-25T03:10:00.000+01:00

januarsavn.

2012-01-24T19:41:00.003+01:00

bildene er linket

♥ iskremkuler i kjeks, med smak av jordbær, pistasje, og lakris.

♥ klining.

♥ mairegnet.

♥ skogen.

♥ å kjenne det mørke treet fra celloen min mot lårene, og lyden fra strengene i brystet.

♥ trondheim.

♥ bergen.

♥ mandal.

♥ hyen.

♥ å mate endene langs akerselva.

♥ blå vinterhimmel.

♥ å kjøre tog.

♥ rosévin på kartong.

♥ å bli borte et sted blant åttiseks pianotangenter.

♥ sengen til sven, der jeg sover bedre enn alle andre steder.

♥ så høy puls at det kjennes som om den svette, varme huden skal sprekke.

♥ aker brygge om morgenen.

♥ å spise på mitsu.

♥ lukten av hundepels og lyden av hundepust.

♥ drømmeløs søvn.

♥ leirbålte.

♥ hytta på sørlandet.

♥ mot til å gå i korte skjørt igjen.

♥ å ha noen å komme hjem til.

despair.

2012-01-24T12:49:00.001+01:00

utdrag fra fifteen portraits of despair, et kapittel i endless nights, fra sandman serien(av neil gaiman). utdrag fra hjertet mitt. utdrag fra så mange hjerter.

i dag.

2012-01-23T21:07:00.003+01:00

bildet er fra brief lives, bind fem i sandman serien, skrevet av neil gaiman.

jeg presser usammenhengende setninger ut mellom leppene. gråter til hodet verker. drikker cola for å døyve følelsen av sult. gråter mer. jeg klarer ikke spise. klarer ikke kle på meg, gi mening, eller forstå. alt jeg klarer, er å vite. og alt jeg er, er alt.

pappa har vært her, med kjærlighet, og handleposer fulle av juice og kirsebærtomater og brød og syltetøy og tørkepapir. og sven har vært her, med ord og stillhet og en varm kropp som har vugget min. han spiste ferdigpizza og matet meg med sjampingjongene på den. skrøt av meg fordi jeg klarte å svelge. igjen og igjen tørket han vekk vekk snørr og tårer med genserermet, og med nyinnkjøpt tørkepapir.

nå er jeg alene. jeg ligger på gulvet, har ligget her i hele dag, og jeg tenker på å ringe legevakten. er de ikke alt for travle kan de komme innom med noen gode ord. med alvorlige ansikter. med beroligelse i rund, hvit kule-form. så får jeg kanskje glemme, en liten stund. være uvitende, en liten stund.

pappa.

2012-01-22T13:15:00.003+01:00

♥ som sier så fin du er, eller godt å se deg, vennen hver gang vi treffes.

♥ som har så fine, fregnete armer og store, trygge hender.

♥ som, hver gang jeg hadde kjærlighetssorg i tenårene, kom hjem med en halvliter iskrem.

♥ som lager akkurat samme nesepusselyd som jeg gjør.

♥ som ler med hele kroppen, men uten lyd, når noe er skikkelig morsomt.

♥ som aldri aldri aldri la noe karakterpress på meg, eller var bekymret for karakterene mine da de begynte å synke (det var nedgangen i hjertet og hodet som var viktig), og som strålte da jeg klarte å slite meg til en toer i historie og samfunnsfag på vitnemålet.

♥ som elsker hunder høyere enn himmelen.

♥ som alltid sier den er meget god når han skal beskrive fantastiske filmer, artikler, bøker eller musikkstykker.

♥ som skarrer.

♥ som er spennende å snakke med, om politikk og musikk og mental helse og mat og bra folk.

♥ som får tårer i øynene når han er ekstra full av kjærlighet.

♥ som kan så mye om mennesker, og bruker kunnskapen overalt i hverdag og jobb.

♥ som jeg kan se gilmore girls med i flere timer av gangen, fordi han digger serien.

♥ som sykler til jobben.

♥ som introduserte meg for blant annet monty python, ray bradbury og katie melua.

♥ som gjør meg glad og interessert når han snakker om fotball, selv om jeg ikke finnes sportsinteressert.

♥ som begynte å lære meg å lage mat da jeg var kanskje fire eller fem.

♥ som sang høyt for meg på sengekanten helt til jeg selv bestemte det var ok å slutte.

♥ som hjelper meg med å handle når jeg ikke klarer å gjøre det alene.

♥ som jeg er så vanvittig stolt av.

show me how you do it, and i promise you, i promise that i'll run away with you.

2012-01-22T02:32:00.000+01:00

soundtrack: just like heaven - the cure

i natt drikker jeg te, spiser gulrøter, og danser så kjolen snurrer og tøflene faller av.

and winter came.

2012-01-21T14:58:00.000+01:00

bildene er linket

i dag skal dere få se på en spilleliste jeg har brukt over en måned på å sette sammen. jeg har valgt å kalle den and winter came. og den er full av musikk som (for meg) høres ut som, og er laget av snø. snø som ligger stille og gnistrer i sollys eller månelys, som virvler og suser rundt i lufta en grå formiddag, som kaster seg ned fra hustak i papirtynne bølger, eller synker taust ned mot bakken under gatelyktene. tre av sangene finnes ikke på spotify, men alle alle burde laste dem ned eller spore dem opp på youtube fordetom, for the seatbelts er vidunderlige og superbarske.

de som ikke bruker spotify kan se her:

øverst i markveien.

2012-01-20T16:39:00.002+01:00

i dag er jeg full av sorg over kroppen min. muskler og ledd verker fordi jeg ikke klarer å bevege meg nok, og jeg lengter meg syk etter å trene, å være aktiv, å gå lange turer. før jeg knakk sammen for to år siden trente jeg fem dager i uken. nå greier jeg ikke en gang å gå ut av leiligheten hver dag. og det er vondt.

men på tirsdag stod jeg øverst i markveien og pustet inn vinteren og kjente håndledd, hals, ører og bryst banke i ren fryd. og jeg vet at jeg kommer til å stå der igjen, snart. eller på frysja, eller ved monolitten, eller øverst på sankthanshaugen. ikke i dag, men snart nok.

kvardag.

2012-01-19T20:41:00.001+01:00

dei store stormane
har du attum deg.
då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom ifrå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
men det gjeng an å leva
i kvardagen óg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkja på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
gamle laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåts ved troja.

av olav h. hauge

oslo byarkiv: vigelandsparken.

2012-01-19T14:42:00.001+01:00

i dag oppdaget jeg at det finnes en kanal på youtube ved navn oslo byarkiv, som er full av gamle minneskatter. for eksempel denne minidokumentaren fra nittenfemtifem om kjære, kjære vigelandsparken.

om ingefærøl og skrivetræler.

2012-01-18T12:07:00.002+01:00

i går ettermiddag stakk jeg på liebling. jeg liker å gå på kafé alene. å være i ensomhet, men med andres nærvær hengende tungt, eller lett, i luften. det er en underlig og enkel trygghet over det.

jeg kjøpte meg ingefærøl på fin flaske. drakk og pustet til det var tomt. fant frem notatbok og kulepenn (sort) og ordstrømmene mine. ga etter for dem, og slapp ikke taket før jeg hadde vondt i hånden. det gikk ganske raskt, for jeg presser alltid ordene hardt hardt hardt ned i papiret, klarer ikke skrive rolig og ettertenksomt, alt kaster seg ut av meg i en slik fart at bokstaver flyter over i hverandre og knuser sammen.

og jeg får skrivetræler. men det er ok. jeg liker merker. spor. både de som kan skimtes på baksiden av et ferdigskrevet ark, og de som fester seg til min egen elskede kropp.

tips til pillespisere.

2012-01-17T17:33:00.006+01:00

i sommer snakket jeg med en litt hemmeliganonym venn om sånt som en kan gjøre for at selv de mørke tingene ser litt lysere ut. hun fortalte meg at, joda, det var tungt å stå opp om morgenen og måtte ta medisiner, men hun oppbevarte dem i en pandaskål, og da var det ikke så alt for ille likevel, siden pandaer er så fine. kloke ord fra en klok jente jeg beundrer og respekterer herfra til havbunnen; en jente som inspirerte meg til å finne frem den fineste koppen min, fylle den med pillebrett og sette den i vinduskarmen. nå, når jeg våkner og tenker på tide å spise de greiene som gjør meg litt mindre tung og ulykkelig enn jeg egentlig er, dukker det også opp en tankestrøm som lyder salt hav vind tau knirk våt tre nord dra pust lev lev lev.

winter is coming.

2012-01-16T16:53:00.002+01:00

i dag er jeg askeblond for siste gang på lenge, for nå straks stikker jeg til balanzera for å farge håret helt hvitt. jeg er livredd, men gleder meg. det tok meg ni år å samle opp motet til det her, og nå skal det endelig skje. jeg håper, tror det blir skikkelig fint. og snart får jeg vite.

hver gang.

2012-01-15T21:42:00.001+01:00

bildene er linket

jeg lukker døren bak dem og slipper tårene løs. det er disse overgangene; fra sammen til alene, fra stemmer til glassbiter, fra noen å se i øynene til mine egne, flakkende blikk...

en velkjent impuls dukker opp, men jeg lar telefonen ligge. før klarte jeg ikke det, å la være, ringte istedet alle jeg kjente med snille stemmer, bare for å kunne utsette den totale ensomheten i ti, femten, tjue minutter til. det går bedre nå, jeg takler det bedre nå. men det gjør like vondt som den gang.

setter på vannkokeren. skrur på musikk - the dresden dolls - men orker ikke synge, former ordene i stillhet og vrenger ansiktet når amanda vrenger stemmen. vannet blir stående urørt.

søvn, til slutt, hvis jeg tør. et mørkt rom, en seng, min egen kropp. ingenting annet. velkjent sårbarhet, uønsket åpenhet. et forsøk på å forsvinne inn i meg selv. tårer på puten.

tegnsettinghval.

2012-01-15T16:15:00.000+01:00

╭━━━━━━━╮╭┓┈┈┏╮
┃┈┈┈┈┈┈┈┃┃╰╮╭╯┃
┃┈┈┈┈┈┈┈┃╰━┓┏━╯
┃┈┈┈-●┈┈┈╰━━╯┃
┣━━━━╯┈┈┈┈┈┈┃
╰━━━━━━━━━━━╯

for noen dager siden postet marlou, som bor her, denne hvalen på facebooktavlen min. det er så fint, det, at folk sender meg hvalbilder og linker og tekster innimellom, for å gjøre meg glad, for å trøste, eller bare for å dele. jeg blir helt øm inni meg, og føler meg så velsignet. det finnes så mange bra mennesker. og det finnes så mange bra hvaler. takk. takk. takk.

sånn vil jeg ha deg.

2012-01-15T02:18:00.018+01:00

bildet er linket

jeg er lepper og spytt,

er fingre,

tunge,

kjønn.

vil du ha meg?

ta meg?

blande lepper og spytt,

fingre,

tunge,

kjønn -

sammen;

til søtlig tyngde

og såre skrik?

du kan.

se
her -

din hånd mot min hals-

hardt, slik,

det skal svi, skal sette spor -

min rygg mot din dør -

sultne, våte øyne.
sånn vil jeg ha deg.

jeg åpner meg ikke, men slipper deg inn og
lar deg være i meg,

med meg,

til huden farges
av bitre bekker som

stivner,

størkner,

stopper opp.

du er utenfor, nå, utenfor og

adskilt

fra meg.

jeg drar og blir igjen

på samme tid -

min fot mot ditt bryst -

hardt, slik,

det skal svi, skal sette spor -

din munn mot mitt vindu -

våte, sultne øyne.

sånn vil jeg ha deg.

snow had a smell like the taste of tin. tin did have a taste, although admittedly it tasted like the smell of snow.

2012-01-14T14:30:00.001+01:00

ordentlige snøfnugg, sett gjennom mikroskop. så så så vakre. jeg fant dem her. de som følger linken kan lære mer om snøkrystaller og reisen deres fra skyene til bakken.

i løpet av pausen min har jeg blant annet...

2012-01-13T16:02:00.001+01:00

... spist nachos og drukket kaffi og skrevet og pratet på kafé sara, mange mange ganger.

... passet på en nydelig rottegutt ved navn vålerenga idrettsforening. han har slikket tennene mine, spist brødskorpene mine, vært med meg på besøk, og sovet like over hjertet mitt, i kløften min, og i skjerfet mitt.

... feiret og elsket solen.

... spist pannekaker med sukker midt på natten, helt for meg selv.

... latt strømpebuksene henge til tørk i dagevis av gangen, fordi det ser så pent ut.

... drukket litervis med grønn te.

... kjøpt min aller første vannekanne, som står så fint i vinduskarmen sammen med de grønne bøkene og lyngplanten mozart.

... skrevet på meg selv. slutter nok aldri med det.

... grått en hel del, i sofaen, på fremmede bad, ute i vintermørket, under dynen, i armene til menneskene mine.

... ledd en hel del, på gata, i sengen, på kino, i lyset, i armene til menneskene mine.

ps: nei. det er ikke en joint jeg holder på det siste bildet, men en veldig dårlig rullet røyk.

snø.

2012-01-13T12:48:00.001+01:00

slik så vinduet mitt ut for to dager siden. ansamlinger av frossent vann som klamret seg til ansamlinger av frossent vann. vindussnøen har smeltet vekk nå. men den fantes en hel dag, levde et helt lite vindussnøliv. og jeg glemmer ikke.

malplassert og vakker.

2012-01-12T13:15:00.000+01:00

mandag morgen kom det to fremmede, smilende menn med sterke armer inn i hulen min, bærende på mitt nye yndlingsmøbel: en sjenk med samme farge som syriner - kanskje i en litt varmere tone. den er høyere enn vinduskarmen den står inntil og ser fullstendig malplassert ut, som om den bare dukket opp en dag og ikke vet helt hvor den skal gjøre av seg. den mangler knotter både på et av skapene og to skuffer. i tillegg er skuffene tunge å få opp. men det er slik jeg liker det. den hører hjemme hos meg.

en kan få kjøpt alle slags møbelskatter til en veldig billig penge hvis en tar en tur til maritabutikken, som ligger helt nederst i markveien, og går på oppdagelsesferd i underetasjen. der har de skrøpelige, underfundige møbler, vakre, blanke møbler, og midt-i-mellom-møbler. om en ikke har verken bil eller sterke armer koster det bare tohundreogfemti kroner å få hva enn det er en kjøper (enten det er to eller fem ting) fraktet hjem og båret inn. og sjenken som jeg kjøpte kostet ikke mer enn hundreogfemti kroner.

kjærlighetens opprinnelse.

2012-01-10T16:50:00.001+01:00

fra filmen hedwig and the angry inch, som er så tøff og morsom og trist og vakker.

♥

when the earth was still flat, and clouds made of fire

and mountains stretched up to the sky - sometimes higher

folks roamed the earth like big, rolling kegs

they had two sets of arms, they had two sets of legs

they had two faces peering out of one giant head

so they could watch all around them as they talked while they read

and they never knew nothing of love

it was before the origin of love

now, there were three sexes then, one that looked like two men

glued up back to back, they were called the children of the sun

and similar in shape and girth were the children of they earth

they looked like two girls rolled up in one

and the children of the moon was like a fork shoved on a spoon

they was part sun, part earth, part daughter, part son

ah, the origin of love

now, the gods grew quite scared of our strength and defiance

and thor said, "i'm gonna kill them all with my hammer, like i killed the giants."

but zeus said, "no, you better let me use my lightning-like scissors,

like i cut the legs of the whales, dinosaurs into lizards."

and then he grabbed up some bolts, he let out a laugh

said, "i'll split them right down the middle, gonna cut them right up in half!"

and then, storm clouds gathered above, into great balls of fire

and then fire shot down from the sky in bolts

like shining blades of a knife

and it ripped right through the flesh

of the children of the sun and the moon and the earth

and some indian god sowed the wound up to a hole

pulled it 'round to our bellies to remind us of the price we pay

and osiris and the gods of the nile

gathered up a big storm

to blow a hurricane to scatter us away

a flood of wind and rain to wash us all away

and if we don't behave, they'll cut us down again

and we'll be hoppin' 'round on one foot and looking through one eye

last time i saw you, we'd just split in two

you was looking at me, i was looking at you

you had a way so familiar, i could not recognize

'cause you had blood on your face, i had blood in my eyes

but i could swear by your expression that the pain down in your soul

was the same as the one down in mine

that's the pain that cuts a straight line down through the heart

we called it love

we wrapped our arms around each other, tried to shove ourselves back together

we was making love, making love

it was the same, dark evening, such a long time ago, when, by the mighty hand of jove

it was the sad story how we became lonely, two-legged creatures

the story, the origin of love, that's the origin of love

og jeg lar solen skinne på ansiktet mitt.

2012-01-10T09:38:00.000+01:00

soundtrack: vi kommer aldrig att dö - bo kaspers orkester

ullgenser. ullsokker. grønne (ikke sorte) øyne. solen har snudd og jeg er gjennom det verste, er på den andre siden. jeg er ødelagt, men i bevegelse igjen, det blir kaldere, men lysere, og solen har snudd. jeg knytter nevene og åpner dem igjen, fryser, men liker det, grå pulsvanter og grå neglelakk, ring på pekefingeren, hard og blank, lagd av sølv og kjærlighet. solen har snudd og jeg er elsket, herregud, jeg er elsket, drikker vann, snuser inn lukten av en tom tobakksboks, av nye gamle bøker, av pannekaker som freser i stekepannen. solen har snudd.

til de som savner meg, de som venter.

2012-01-04T17:56:00.001+01:00

foto: tine katrine

vit at jeg kommer tilbake i løpet av januar. her er noen bra saker som kan gjøre ventetiden finere:

amanda palmers blogginnlegg om det å gifte seg med neil gaiman, og det magiske bryllupet deres. det er superlangt og superkalifragilistiskekspialidosisk og vakkert og rørende. jeg gråt da jeg var ferdig med det, og ble sikrere på at det er mulig å ha et slikt forhold som jeg ønsker å en gang ha. det er rart; jeg blir alltid tryggere av tekstene hun skriver. tryggere på meg selv og på verden og menneskene, på hva jeg vil, hvor jeg vil. lurer på å kanskje lage et eget innlegg om dette innlegget en dag. det høres vel sunt ut, antar jeg.

denne underfundige videoen av menn som isfisker under vann.

en "stripe" fra den kuleste nettserien i verden; beartato&reginald. tegneserien bor her.

dansescenen fra the breakfast club, som jeg skrev om før i år, og elsker.

og et utsagn som gir både god mening og håp for det nye året.

ps: takk for all støtten, alle gode ord, alt håpet dere gir meg. det betyr så veldig mye.

en skittengrå, mørk himmel, en skremt liten jente, en magisk pappa, en håndfull med glede, og et tog.

2011-12-23T15:48:00.000+01:00

det er lille julaften og jeg suser gjennom landet i en magisk sylinder, mot et taust lite knippe av hus, mot lukten av juletre og peis og gamle trevegger, mot husro og håp, mot varme klemmer, mot grevinnen og hovmesteren på nrk.

solen har snudd, og i år er det det jeg feirer - det, og at det finnes fantastiske, milde, intense, omsorgsfulle, morsomme, kloke mennesker som gir. og tar imot med glødene øyne.

jeg er ikke tilbake ennå. jeg venter. jeg hviler. men jeg ville si god jul. eller godt solsnudøgn, til de som ikke feire jul, eller synes hele greia er for vond, for slitsom, eller bare teit.

wake me up when december ends.

2011-12-14T20:26:00.000+01:00

jeg sover femten timer, er våken i fire, og sover ni timer til. jeg sitter i ro, prøver å synge, prøver å skrive, men ordene sitter fast. hodet mitt er tausere enn det noensinne har verdt og det skremmer meg til vanvidd. kroppen min er tung og trett. jeg glemmer å spise, eller lar være, fordi det føles godt å være sulten. jeg skremmer meg selv, og forsøker å holde fast, forsøker å bevare roen, forsøker å ivareta meg selv.

desember er så hard. desember er så sår. desember er så mørk.

og jeg tror jeg må hvile. pakke meg inn, slukke lyset og hvile. eller bare sove, og vente. og om jeg får små skudd av energi, må jeg bruke den energien på å bryte ut, gå ture, gå på kafé, gå på butikken, eller bare åpne vinduet og puste. ikke på dette. ikke på dere. ikke akkurat nå.

jeg tynges av alt jeg vil skrive, skape, dele, vise frem, men ikke orker å ta tak i - både fordi jeg så gjerne vil kommunisere med dere hver eneste dag uten å skuffe, og fordi det styrker meg å skrive her, det gjør meg glad. og det er vondt å ikke klare å gjøre sånt som styrker, og gir glede. det er vondt å måtte velge det vekk. jeg får impulser hver eneste dag, til innlegg... men jeg må forsøke å holde dem nede og gi plass og rom til andre ting, slike som kan forme dagene mine og hjelpe meg med å bygge opp alt rundt meg. eller i det minste holde meg frisk fysisk.

jeg elsker denne bloggen. jeg elsker dere som leser. men jeg må velge dette, og dere, vekk en liten stund. mine tidligere pauser har vært kortvarige, men denne vil nok vare til det kommer et nytt år, og dagene er begynt å bli lysere.

ps: kalenderen avsluttes altså halvveis. men jeg vil fortsette å skrive om ord på denne måten når jeg kommer tilbake, for det virker som om dere liker det veldig godt.

pss: bildene er fra stortorvet, om kvelden, fordi jeg alltid blir varm om hjertet av lysene og blomstene de selger der. og dette innlegget trengte litt varme.

psss: dere har vært helt fantastiske i kommentarfeltet. igjen, jeg tror ikke noen av dere forstår hva for en velsignelse jeg føler jeg har i dere. takk.

adventskalender, dag tolv: mustasje,

2011-12-12T21:40:00.001+01:00

kveldens ord er jeg glad i ganske enkelt fordi det får meg til å fnise. det er schwung over det, og det er så mye, mye tøffere enn bart. i tillegg rimer det på pistasje, som er en av mine yndlingsiskremsmaker. og det er god nok grunn til å elske et ord, synes jeg.

you know, a heart can be broken - but it still keeps a-beating, just the same.

2011-12-12T17:59:00.005+01:00

når en skal begynne på nye medisiner er det ganske lurt å være sikker på at hjertet er i orden og ikke vil komme i ubalanse av pillene. så forrige uke dro jeg til legen for å ta min aller første ekg (de som ikke vet hva en ekg er kan trykke her, det er ganske spennende, synes nå jeg i alle fall).

eg måtte kle av meg alle klærne unntatt trusen og skjørtet mitt, og ligge helt stille på ryggen, med mange små ledninger festet på kroppen. så sa maskinen bzzzt, og dyttet ut en lang, lyserosa papirremse. legen så på den og sa at jeg hadde en aldeles nydelig hjerterytme, og at alt var akkurat slik det aller helst skulle være. jeg ble så så så glad, tok med meg papirremsen hjem og hang den opp over sengen.

hvis noen lurer på hvorfor - her er to grunner.

en: jeg forsøker å fylle veggene på soverommet mitt med slikt som gir positive assosiasjoner. et bevis på at hjertet mitt klarer alle oppgavene sine uten å streve, til tross for at det er sønderknust, er en tanke som slår gnister, gløder, skinner.

to: jeg ble fullstendig bergtatt med en gang jeg fikk holde papiret med disse hakkete, bølgende strekene på, i hendene. de er en tegning av noe som er inne i meg. de er språket hjertet mitt snakker, oversatt til skrift. de er et avtrykk av kjærlighetsmuskelen min. det er virkelig helt hinsides min fatteevne. og det er et lite - eller enormt, kanskje, egentlig - mirakel.

so the world goes round and round with all you ever knew.

2011-12-12T03:09:00.000+01:00

jeg er redd i natt, redd for endring, og for tap. hjertet banker raskt, men jeg kan ikke høre det. forsøker istedet å overskygge alt med minner og blåfarger og toner som blander seg, kaster seg omkring hverandre, klatrer opp og ned, treffer, og sprekker. med denne musikkvideoen, som er vakkervond, bittelitt cheesy, og som jeg er så glad i.

adventskalender, dag elleve: gnist.

2011-12-11T20:42:00.002+01:00

lukten av stjerneskudd på nyttårsaften.

luft så tørr og kald at den svir og kiler i lungene.

markerte, grove knokler.

lyden av steiner som gnisser mot hverandre.

skitt under neglene.

asfalt en sommernatt.

over sengen min...

2011-12-11T15:43:00.001+01:00

...har jeg massevis av fine greier: et brev fra terese blåklokke, en fantastisk tøff bokside jeg fant på bakken, tegninger av skip, to sider fra min yndlings mushishi-historie, to hvaler, et nattadikt, et skattekart jeg fikk av hilde første gangen vi møttes på ordentlig, en ronjahistorie, en magisk girlander, et sitat fra v for vendetta (takk, birte), et draumspelbilde, min første ekg, og de første to sidene av i morgen var jeg alltid en løve.

hva har du over sengen din?

hvaler om natten.

2011-12-11T02:13:00.002+01:00

hvaler hjelper når jeg ikke får sove, både tegnede og levende.

adventskalender, dag ti: klode.

2011-12-10T18:50:00.007+01:00

først en ørliten beskjed. jeg lå i sengen i nesten hele går, med hele verden på skuldrene. så da ble det ingen kalender. jeg har dårlig samvittighet, men jeg tror bare jeg, og dere og, får akseptere at det kan komme til å bli noen hull, noen luker som forsvinner, eller gjemmer seg under senga. jeg håper det er ok. kjenner jeg dere rett er det det. dere var så fine sist jeg måtte avlyse dagens luke. takk for det. så, til dagens ord.

klode. nesten ingen bruker dette ordet mer. jeg bruker det ikke selv, tør ikke si det høyt en gang, for det er så sårt. det bærer så mye i seg. jeg hørte det første gang da jeg var ganske liten, det stod helt alene, klode, uten noen jord foran seg, det var runde, tunge bokstaver helt alene, og de var blå, og brune, og grå, og de gjorde vondt. klode. klode. klode. en historie, tror jeg, en bok, kanskje jeg streifet over den i barnehagen, eller kanskje det var en sang. jeg klarer ikke huske det. men jeg vet at selv da gjorde ordet meg trist. slikt et stort, ensomt, sorgfullt ord. klode. jeg forstår det ikke. hva det betyr for meg, hva det egentlig, helt egentlig, er laget for å beskrive. men vakkert, er det. og jeg gjemmer det ofte under puten om kvelden. jeg trøster det, og lar det trøste meg.

disse sorte dagene. denne sorte tiden.

2011-12-10T17:28:00.001+01:00

tidligere, i høst, skrev jeg et innlegg om å bli mørkeredd om vinteren. det er så mye som sitter fast i meg fra gammelt av, så mye kroppen husker, fra denne tiden av året. november, desember, januar... vonde følelser, sorte følelser. og så er det mørket. som pakker seg tett rundt meg og truer med å tetne igjen porene mine.

jeg må kjempe så mye hardere, nå, bare for å klare å gjøre annet enn å sove, og gråte. lemmene er tunge og jeg blir så redd for å gå ut. og akkurat nå er det nettopp det jeg skal øve meg på, å stå opp om morgenen, og å gå ut hver dag. det er oppgaven min, holdepunktet mitt; å øve på rytmer og rutiner, bevegelse. jeg har vært uten hverdagskjernen, uten følelsen av dager og uker, i over tre år, så det er noe av det viktigste jeg kan bruke tiden min på, og jeg kommer til å arbeide med det hele neste år. men sytti prosent av tiden får jeg det ikke til. og det er ikke min feil, men det er så tungt.

mesteparten av kreftene mine bruker jeg på å klamre meg til de dagene hvor det faktisk går, hvor jeg ler, hvor jeg kommer meg ut, hvor jeg kjenner styrke i kroppen og kald vind i ansiktet, og lys, dette elskede, kostbare lyset... det er viktig at jeg klamre meg til dem. for det er fler av dem enn det var før. og det er vanskelig å huske på det, når jeg ligger i et mørkt rom og ikke orker å reise meg opp, om enn bare for å hente et glass med vann. når jeg må streve så hardt bare for å holde fast i noe godt, er det vanskelig å bruke krefter på andre ting. jeg må rasjonere og spare, og egentlig bare huke tak i det som er nærmest. det som er nærmest meg i dag er dusjen, og te, og mobiltelefonen. jeg sender fine tekstmeldinger og snakker med pappa. og jeg prøver igjen i morgen.

mine sorte, grå og hvite.

2011-12-09T20:02:00.000+01:00

jeg har endelig fått tilbake min egen datamaskin, og overført bilder fra kameraet mitt, og det kjennes fantastisk deilig. i dag har jeg drukket te og redigert en del saker og ting - som dere ser. jeg liker sort/hvitt. teksturene som kommer frem. kontrastene.

tine katrines dyrekalender.

2011-12-09T15:42:00.000+01:00

en av mine beste venner og yndlingsbloggere, tine katrine, har også en julekalender gående - en som handler om dyr. hver dag får en se bilder og/eller små filmer av rare, fine vesener, og lære litt mer om dem. så langt har hun skrevet om påfugler, flodsvin, otere, isbjørner, treskonebb, to sommerfugltyper og surinampadden. det er den aller fineste nettkalenderen jeg leser i år, og jeg synes alle andre burde trykke her, og følge med på den.

adventskalender, dag åtte: knute.

2011-12-08T21:21:00.000+01:00

bildet er linket

noe som lukker inne og beskytter, og lengter med hele seg etter å åpnes opp.

eller saltvann, og grov tekstur mot huden, og tre, og jern.

forsinket adventskalender, dag syv: sky.

2011-12-08T05:37:00.001+01:00

bildet er linket

et ord som aller helst bør hviskes, pustes.

et ord som betyr både perlende, susende, vill vanndamp og skremte, smilende, nedslåtte blikk.

et ord som, i mine øyne, burde vært et utbredt og vanlig værnavn, slik som sol, og storm.

et ord med en bokstavsammensetning som smaker rømme med sukker i, og kanskje litt avskallet neglelakk.

unnskyld.

2011-12-07T21:45:00.001+01:00

jeg ligger mest på gulvet i kveld og klamrer meg til myke ting (som for eksempel totoro). jeg er sint for alt som er urettferdig og vanskelig, og har vondt i hjertet og tyngde i hele hodet. så det blir ingen julekalender i kveld. jeg klarer ikke konsentrere meg om å finne frem vakre ord om vakre ord. men i morgen kommer to kalendertekster. det lover jeg av hele mitt forslåtte hjerte.

snö.

2011-12-07T16:01:00.001+01:00

i går sprang jeg og håkon over gaten til rimi, og jeg skrek og danset av glede, for det lå våt, kram, ny snø på bakken og luften var full av hvite dotter. på vei tilbake (med armene fulle av mel og sukker og frosne jordbær) lagde vi hver vår snøball og tok dem med inn. kan du holde snøballen min, sa håkon da han skulle låse opp, og jeg lo, for det var den fineste setningen jeg hadde hørt på lang tid. nå ligger snøballene i fryseren her, side om side med frosne grønnsaker og middagsrester. jeg spekulerer på hvordan jeg skal få den med meg hjem uten at den smelter - for jeg er ennå i kollektivet i waldemaar thranes gate. tenker å bli her til kvelden. mens jeg spekulerer synger jeg med laleh og tenker på vinteren. at den kommer, snart, på ordentlig. jeg har ikke spist i dag, men jeg har drukket sort kaffi og vann, og snart, snart skal jeg lage havregrøt. en trenger havregrøt på kalde dager. havregrøt gir håp, og en solid porsjon styrke.

ps: teksten til "snö" ligger i bloggmargen, under "fine ord". til de som ikke har merket det ennå: hver måned bytter jeg ut ordene. og de er alltid verdt å lese.

adventskalender, dag seks: vind.

2011-12-06T22:23:00.001+01:00

bildet er linket

vind er et ord jeg ikke helt forstår, for det står for en naturkraft som både er og skaper bevegelse... men det høres ut som å senke skuldrene, lukke øynene og stå helt, helt stille.

adventskalender, dag fem: frokost.

2011-12-05T18:45:00.003+01:00

bildet er linket

frokost er korn og kaffi og knasende følelser i munnen. frokost er lyden av avispapir som vendes om, av kokende vann og nrk p1. frokost er lange søndager. frokost er sommervinder gjennom vinduet og dynen over knærne en vintermorgen. frokost er lukten av pappa, av ristet brød, av sol, av regn. frokost er åpenhet, ensomhet, samhold. frokost er tause smil. frokost er søvnige, håpefulle samtaler. frokost er begynnelser, klar luft, ro, og plass.

prikk prikk prikk.

2011-12-05T17:03:00.001+01:00

bildet er linket

det har bodd en marihøne i leiligheten min i tre og en halv uke. den sitter for det meste stille i vinduskarmen, men innimellom finner jeg den på kanten av tekoppen eller i håret. marihøner går i dvale, og jeg tenker å la denne her sove i varmen. men jeg vet ikke helt om den vil overleve, for jeg har ingen bladlus den kan spise før den faller i søvn. vi får se hvordan det går.

adventskalender, dag fire: blod.

2011-12-04T20:12:00.003+01:00

bildet er linket

blod. et klissete, mørkt ord som ser ut til å være laget av akkurat det det står for; salt og jern og liv.

friske, frie strømmer, størknede mønstre på fingrene, hjertet i halsen, puls så høy at kinnene brenner, rødme som er spindelvev under huden ( ryker trådene får du blåmerker og arr), press håndflatene mot ørene og lytt til bankende, hellig, herlig lyd.

blod. et ord jeg elsker fordi det står så nært alt det som er meg, som holder meg i bevegelse, holder meg i levende, knytter kroppen min sammen med seg selv.

adventskalender, dag tre: kopp.

2011-12-03T16:14:00.003+01:00

bildet er linket

kopp er små hender, melkebart og sokker som nesten glir av føttene. kopp er smaken av lepper som drypper av vann. kopp er trygghet. kopp er lett og mykt i munnen, og usedvanlig vakkert på papiret. kopp er et mørkeblått ord, med hard og glatt og blank overflate.

ps: takk for alle de gode ordene om adventskalenderen min! jeg fryder meg over dere og alt dere sier.

adventskalender, dag to: snute.

2011-12-02T22:31:00.003+01:00

bildet er linket

snute er et av mine beste ord. sier jeg det høyt kjennes det ut som om jeg dytter det mykt fremover i munnen og ut mellom leppene, som om bokstavene står på rad og rekke og bare venter på å komme ut i luften så de kan henge der, eller sveve mot de som hører på. ordet er, for meg, perfekt. en nydelig sammensetning av bokstaver. en annen grunn til at jeg er så glad i dette ordet, er betydningen, og det som dukker opp i hodet mitt når jeg leser, sier, eller skriver det: hunder. nå finnes det veldig mange dyr med snuter, men det er alltid hunder jeg tenker på, dyr som er laget av ren kjærlighet, ren glede. nesene deres er både våte og kalde, og tørre og varme, og snute kjennes som det eneste riktige ordet å bruke når en beskriver dem. som om objektet og ordet er laget for hverandre. og det er de jo, egentlig.

ps: aller først, jeg er lei for at innlegget kommer så sent på kvelden! jeg er hjemmefra i et par dager nå, uten kamera, så hele den greia med å skrive ord på hånden og ta bilde må desverre vente til søndag. men kalenderinnlegg blir det hver dag frem til jul, sannsynligvis ved seks-syvtiden på kvelden.

now, i was startled by the crash, but i ran over to find a little plant.

2011-12-02T14:16:00.001+01:00

soundtrack: mermaid - regina spektor

i quickly emptied out my coffee paper cup, and
adopted it
transplanted it
took it home, and
named it mozart

♥

i går ettermiddag, mens jeg gikk rundtomkring på sagene og snuste på vinden, fant jeg denne lyngplanten på fortauet. den så ensom ut og manglet potte, så jeg tok den med meg hjem, ga den et lite planterede av terracotta, og satte den i vinduskarmen. jeg tenkte på mermaid hele tiden, som er slik en søt og trist sang, og jeg tror nesten jeg er nødt til å gi den navnet mozart. jeg tror ikke jeg klarer å la være.

stjålet vekk av stormene.

2011-12-01T22:28:00.001+01:00

bildet er linket

jeg leser ikke aviser, jeg ser ikke på nyhetene, og jeg sjekker så og si aldri værmeldingen. men jeg har fått med meg at det stormer i hele vårt lille, lange land. at mye går i stykker. at mange blir skadet. det skremmer meg. og i dag fortalte pappa meg at to gutter som hadde drevet og filmet utendørs, ble tatt av havet. at de døde. jeg fikk vondt, ordentlig vondt bak ribbena, og våte øyne. de vil aldri mer le, bli sinte, spise frokost, gi vekk klemmer, puste, eller lytte. filmen deres blir aldri ferdig. og de vil aldri mer skape noe.

hjerteoppdatering: jeg fikk en kommentar som trøstet bittelitt. det stod, så på nyhetene at regissøren og resten av crewet ønsket å fullføre filmen. det er litt fint oppi det hele. kommer til å bli sterkt å se den filmen med tanke på hva som har skjedd.

adventskalender, dag en: trøst.

2011-12-01T13:03:00.003+01:00

siden dette er første innlegg i denne julekalenderen, vil jeg gjerne fortelle litt om mitt forhold til ord, og på hvilken måte jeg tenker å skrive om dem.

ord er assosiasjon. vi hører eller leser et ord, vi husker betydningen, og det dukker opp bilder og tanker som, for oss, hører til ordet. slik er det, vil jeg tro, for de aller, aller fleste. men for meg fungerer dette med ord og assosiasjon på et annet plan, óg: lyd. lyden av et ord, hvordan det tar form i munnen, hvordan det føles å si det høyt, rent fysisk, eller hvordan det "høres" ut når jeg plukker det opp fra et ark med tankene mine... lyden av ord, bokstavsammensetningen, vekker helt egne assosiasjoner i meg, assosiasjoner om sanseinntrykk. smak, lukt, tekstur, og flere lyder. ofte er de knyttet til situasjoner som har med ordet å gjøre, andre ganger er de helt egne og underlige, og jeg aner ikke hvorfor jeg forbinder dem med ordet i seg selv.

et godt eksempel er ordet jazz. helt siden jeg hørte ordet første gang - jeg var svært ung, fem år kanskje - har det, for meg, betydd (i tillegg til ordets faktiske betydning) kokt makaroni. jeg har absolutt ingen anelse om hvorfor. det er ikke et minne, ingen stor makaronirelatert hendelse knyttet til første gangen jeg hørte ordet. jeg visste hva det betød, jeg visste hva jazz var (ja, faktisk), men likevel hørtes ordet ut som kokt makaroni. de to z-ene er, den dag i dag, akkurat som dampen som stiger opp, og følelsen av å svelge myke, små stykker med pasta. og den dag i dag blir jeg sulten av å høre det.

nå når dere vet litt mer om ordene og jeg, kan vi gå tilbake til dagens ord:

jeg sier ofte at selv om det engelske språket er langt mer mangfoldig enn det norske, er trøst et ord det ikke går an å oversette, et ord som bare finnes i skandinavia. vanligvis sier folk at jeg tar feil, og at comfort er oversettelsen, at det er akkurat det samme ordet, bare på et annet språk. men jeg synes ikke det. for det første har comfort mer enn en betydning - det er det engelske ordet for komfort. og jeg klarer ikke se en spesielt stor sammenheng mellom komfort og trøst (kan du?). for det andre er lyden av comfort en helt annen enn lyden av trøst. comfort er hverdagslig og raskt, det er lettsindig, og egentlig ganske stramt.

trøst, derimot... trøst er et salt og sårt ord. det er myke, våte kinn. det er milde salver. det er selve følelsen av å gi etter og gi slipp når noen legger armene rundt deg, og varmen og ømheten tar overhånd. bokstavene er mintgrønne og ferskenfarget, og de er laget av regn. skal trøst sies høyt kjennes det feil ut å si det med sint og spiss stemme. får du det til? det gjør ikke jeg. comfort, derimot, ville jeg ikke hatt noe problem med å spytte ut. dette er et ord som skal pustes, hviskes, slippes fri, og møte noen som trenger å høre det. det er et helt eget, unikt ord, og derfor vil det alltid ha en egen plass i meg, og mine tanker.

oppdatering + julekalender.

2011-11-30T20:13:00.002+01:00

jeg er det. her. jeg har fått hodet over vann og begynt å spise igjen. og jeg har kommet meg til psykologen. snakket og skrevet og lagt fler slagplaner. jeg holder fast. jeg fortsetter å gå.

det er vått og mørkt. i morgen er det første desember. da skal jeg spise klementiner og skrive julekalenderinnlegg for dere. ja, for jeg tenkte å lage julekalender i år. hver dag skal jeg fortelle om et ord jeg elsker, og hvorfor. hva ordet betyr for meg. hvilke assosiasjoner det gir.

høres det fint ut?

no alarms and no surprises...

2011-11-29T19:29:00.002+01:00

...please.

sort hull.

2011-11-28T19:24:00.000+01:00

like før solen står opp er jeg tårer og rykninger og knyttnever. jeg tømmer meg til kinnene svir og munnen er salt og tørr. sovner inn.

når jeg våkner er det mørkt. jeg har ikke spist på tjueseks timer. magen lager sultne lyder. men jeg kjenner det ikke.

alt er langt borte. og jeg. jeg. jeg er.

naken.

skitten.

matt.

taus.

jeg klamrer meg til vannflasken, plasten gir etter for grepet mitt, små, spisse lyder, små smell.

snart er den tom.

det er første søndag i advent.

2011-11-27T15:09:00.001+01:00

og jeg skulle skrive om verdens vakreste julesang, om kullsort kaffi, om mangelen på snø.

jeg skulle skrive om ullstrømpebukser og å dusje om natten.

om pipetobakk og pepperkaker.

om husmannskost.

men mørketiden...

...den har pakket seg tett kring huden min.

den presser på hjertet mitt,

og fyller hodet.

jeg er matt og trøtt og føler meg utilstrekkelig.

så jeg venter.

litt til.

my, my, my, it's a beautiful world.

2011-11-25T17:03:00.002+01:00

soundtrack: beautiful world - colin hay

bildene er fra national geographics fotokonkurranse. navn på fotografer og slikt finnes her.

i dag vil jeg aller helst...

2011-11-25T09:41:00.000+01:00

...klappe en krølleku på nesen.

...ha en hund i fanget.

...føle et fuglehjerte banke.

...studere rare fisker.

...se en isbjørn i øynene.

...kjenne en sommerfuglvingevind mot ansiktet.

...og snuse inn lukten av en hest.

i ain't scared of lightning.

2011-11-24T17:40:00.001+01:00

soundtrack: i ain't scared of lightning - tom mcrae

bildet er linket

hver gang det blir lavtrykk og det kommer brakende, knakende lyder fra himmelen, lyder som dirrer i mellomgulvet, og hvite linjer glimter til og brenner seg fast på netthinnen, løper jeg ut for å stå midt i det, uten vegger tett omkring meg.

snart kommer vinteren. det er lenge til neste tordenstorm. og jeg lengter.

i ain't scared of lightning

come on and do your worst

if they gave degrees

for cheating destiny

then, man, i've got a first

no, i ain't scared of lightning

it's the same, old, empty threat

i've been standing proud

beneath the gathering cloud

and man, i ain't dead yet

no, i ain't scared of lightning

and thunder never kills

i was born in a summer storm

i live there still

no one can stare at the wall as good as you, my baby doll.

2011-11-24T01:21:00.004+01:00

soundtrack: the point of it all - amanda palmer

sorte dager. sorte følelser. sort blikk. spiser tre knekkebrød med tunfisk. har ikke annen mat i leiligheten. synker hen i sofaen. blir. blir sittende. puster. svakt. sitter til magen gnager igjen. og jeg. jeg orker ikke hente fler knekkebrød ut av skapet. vil stille sulten med vann. flasken står en meter unna. tom. orker ikke fylle den. hodet gjør vondt. jeg er matt. jeg er tung. og kroppen min. hjertet mitt. de verker. jeg verker. etter ting som ikke er her. våt luft. vind. varm mat. hud. søvn. men jeg reiser meg ikke. jeg sitter. stille. musklene stivner. hodepinen blir verre. lysende skjerm. flakkende filmer jeg ikke greier følge med på. jeg kjenner en trang, selv om jeg ikke har drukket noe. en time etter den dukker opp kommer jeg meg til badet. det er tomt for toalettpapir. bruker en våtserviett. den siste som er igjen. tenker at jeg må på butikken. må kjøpe inn mer. men butikken er ute. og jeg er inne. og alt. alt står i ro. alt er stille. jeg drikker vann fra vasken før jeg krøller meg sammen igjen. er utmattet, men lukker ikke øynene. tør ikke sovne. å sovne betyr å møte neste dag. så jeg stirrer. på skjermen. trykker meg hit og dit uten å registrere noe av det. lytter til historier uten å forstå dem. ser mennesker bevege seg og kommunisere med hverandre. og jeg vet at neste gang jeg kommer meg til badet, neste gang jeg må, kommer jeg til å bruke et håndkle. tanken svir, men jeg orker ikke gråte.

~

oh, what a noble, distinguished collection
of fine little friends you have made
hitting the tables without you again
"no, we'll wait, no, we promise we'll wait"
well, june makes these excellent sowing machines
out of common, industrial waste
she spends a few months at a time on the couch
but she's safe, she wears shades, she wears shades

oh, but no one can stare at the wall
as good as you, my baby doll
and you're aces for playing along
you're almost human, after all
and you're learning that just 'cause they
call themselves friends doesn't mean they'll call

they made the comment in jest
but you've got the needle
i guess that's the point of it all

maybe a week in the tropics would help
to remind you how nice life can be
we propped you right up in a chair
on a deck with a beautiful view of the sea
but a couple of weeks later we came back
and you and the chair were nowhere to be seen
you had magically moved to the closet
eyes fixed to the place where the dryer had been

oh, but no one can stare at the wall
as good as you, my baby doll
and you're aces for coming along
you're almost human,after all
why on earth would i keep you propped up in here
when you so love the fall?

patterns layed out on the bed
with dozens of colours of thread
but you've got the needle
i guess that's the point in the end

but it's better to waste your day
watching the scenery change at a comatose rate
than to put yourself in it and turn into
one of those cigarette ads that you hate
but while you were sleeping, some men came around
said they had some dementions to take
i'm not sure what they were talking about
but they sure made a mess of your face

but, still, no one can stare at the wall
as good as you, my baby doll
and you're aces for playing along
you're almost human, even now
and just 'cause they call themselves experts
it doesn't mean sweet fuck all

they've got the permanent press
and homes with establed address
and they've got excitement
and life by the fistfull
but you've got the needle
i guess that's the point of it all

om prinsesser og hender og meg.

2011-11-23T19:24:00.001+01:00

bildet er linket

jeg er fire år gammel og står på badet i barnehagen og ser på fingrene mine. de er grå og sorte, tilklint med sand og vann. jeg har jord under neglene. og jeg tenker; på disneyprinsessene og hendene deres, hvor lange og spisse og rene de er. jeg tenker på mine egne, små, firkande, at jeg ikke liker dem. at de ikke er vakre nok. og jeg bestemmer, helt for meg selv, at prinsesser alltid burde ha skitne hender.

like the wheel.

2011-11-22T03:42:00.010+01:00

soundtrack: like the wheel - the tallest man on earth

bildene er linket

savner å ta blitzbilder, savner å gå med raske skritt gjennom byen midt på natten, savner å ligge på gulvet og le.

and on this sunday someone's sitting down to wonder

det er natt, og jeg vil ikke legge meg, vil ikke sove, vil at morgenen skal komme som en lett hånd på skulderen, ikke som et slag i ansiktet.

where the hell among these mountains will i be?

så jeg holder meg unna sengen, drikker kopp etter kopp med grønn te, tegner lange, smale glass, og synger til det som - akkurat nå - er den vakreste sangen i verden med den vakreste teksten i verden.

there's a cloud behind the cloud to which i'm yelling

jeg kjenner sulten gnage under hud og fettvev og ribben lunger og blod og alt, alt jeg er laget av, alt som holder meg sammen.

oh, i could hear you sneak around so easily

men jeg spiser ikke. ikke ennå.

and i said, oh my lord, why am i not strong

om tre timer og tre kvarter skal jeg opp, opp og ut, til mål av blodtrykk og en annens fingre mot mitt håndledd, min puls - og til akerselva, hvis jeg tør, og buzz aldrin på vika kino med en fin en som skarrer og himler med øynene av sine egne ord.

like the branch that keeps hangmen hanging on

og når jeg kommer hjem, med mange nye inntrykk og følelser og litt ekstra magi i hjertet, vil jeg gjemme hodet i hendene og gråte, og lengte etter alt jeg har mistet.

like the branch that will take me home

another day goes by. will never know, just wonder why.

2011-11-21T16:52:00.001+01:00

soundtrack: another day - lene marlin

det kommer ikke så tydelig frem her, for jeg skriver ikke så mye om dagene mine nå for tiden, men ofte er jeg innendørs i dagevis av gangen; holder meg inne, i ro, i ensomhet. det kan være mange grunner til det. jeg kan være for redd til å klare å gå ut. jeg kan være for sliten, enten fysisk eller psykisk. jeg kan være fanget i et av de sorte hullene mine. jeg kan ha behov for å skjerme meg litt, etter å ha fått for mange inntrykk. eller jeg finner ingen å leke med, og vil ikke møte verden helt på egenhånd.

det virker som om ganske mange tror at det å være sykmeldt, slik jeg er, er litt som å ha betalt ferie.og jeg kan se hvor det kommer fra, sånn helt enkelt. fra utsiden ser det slik ut: jeg trenger ikke jobbe, jeg trenger ikke møte opp noe sted om morgenen eller kvelden, jeg kan legge meg når jeg vil, og jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til hver eneste dag.

men det jeg har aller mest lyst til å gjøre hver eneste dag er å gå på skole, og takle det. eller jobbe i barnehage, og takle det. eller reise rundt og holde foredrag for ungdom, og takle det. eller å kunne viske vekk tungsinn, angst, glassbiter, såre minner, paranoia, mangelen på håp, utmattelsen, alle de forvirrede og forvirrende følelsene, og heller jobbe daglig med å skrive dikt, og sette sammen bøkene jeg bærer i meg. noen ganger er jeg så lei av å være syk og uten noe annet mål enn å bli friskere at alt jeg ønsker meg er å i alle fall klare å stå opp til samme tid hver dag, og gjøre de samme tingene i den samme rekkefølgen, så jeg skal kunne få mer oversikt, og føle at verden har en slags rytme og mening.

jeg kan altså ikke gjøre akkurat det jeg har lyst til hver dag. og det å være sykmeldt er ikke ferie, det er heltidsjobb. når jeg våkner har jeg vanligvis ett mål: å overleve(ofte helt bokstavelig), frem til kvelden. og når kvelden kommer er målet mitt å klare å overvinne frykten for neste dag, så jeg skal kunne falle til ro og sovne inn. og jeg er så inderlig lei. og jeg synes det er så forferdelig kjedelig. og det føles så meningsløst. og jeg vil ikke mer. jeg vil bryte fri, skrike høyt, få noe til å endre seg, nå, nå, nå.

men det fungerer desverre ikke slik. og jeg må, gang på gang, stå imot fristelsen til å kaste meg mot verden og hverdagen igjen, til å forsøke å tvinge vekk alle handikappene mine og alle de vonde følelsene - for jeg vet at det ville endt i katastrofe. jeg kan ikke presse meg selv på den måten fler ganger, det blir fullstendig feil, og det vil gjøre mer skade, ikke reparere - som om jeg skulle vært i en bilulykke og ødelagt bena, og så insistert på å forsøke å gå eller løpe en kilometer hver dag fordi jeg savnet å bruke bena, savnet å gå, hoppe, løpe. av og til er en nødt til å presse seg til å holde ut hvile og ro. til å takle å stå stille en stund. til å være akkurat der en er.

så jeg puster med magen. jeg drikker te. jeg vandrer frem og tilbake i leiligheten. jeg skriver. jeg leser. jeg ser film i timevis av gangen. jeg henger med armene ut av vinduet og ser bilene kjøre forbi. jeg lager mat. jeg sover. jeg gråter. jeg stirrer i veggen. jeg skriker ned i putene. jeg ringer pappa. jeg skriver lister over alt som har forandret seg til det bedre, lister over det jeg vil forandre på. og jeg prøver av alle krefter å ikke telle dagene som glir fra meg. istedet teller jeg dagene da jeg klarer å dra på kafé, eller overnatte hos fine venner, eller gå tur langs akerselva, eller arbeide hardt med vanskelige tekster, eller handle grønnsaker i torggata. og jeg forsøker å holde meg fast i tanken om at det vil bli kortere og kortere mellom disse dagene, helt til de står tett i tett og utgjør hele uker og måneder av gangen.

t a k k .

2011-11-20T21:17:00.002+01:00

dere er så sinnsykt flinke og fine i kommentarfeltet for tiden. små og store, korte og lange, rare og forståelige, triste og glade. så mange ord. og dere gir dem til meg. tenk det. tenk at de samles opp her, og at jeg kan hente dem frem og se på dem når jeg vil. som glatte, runde steiner jeg har funnet på stranden og kan legge i ring rundt meg. det betyr så mye, mye mer jeg kan uttrykke. og jeg vil så gjerne gi dere noe, men jeg kommer ikke på noe annet enn dette; et lite knippe videoer som får meg til å smile:

gutter / menn.

2011-11-19T14:50:00.004+01:00

alle bildene er hentet herfra

i årevis har jeg og guttene mine snakket om hvor teit det er at vi skal feire og hylle kvinner og jenter en gang i året, uten at alle disse rare vesenene med smale hofter, utovertiss, litt spissere krageben, potensiale for skjeggvekst, og hender som jeg hele tiden vil stirre på og klemme, skal ha sin egen dag. det gir ikke mening, sa vi, det er det motsatte av likestilling.

vel, i dag - fant jeg nettopp ut - er det den internasjonale mannedagen (linken fører til wikipedia). og det gjør meg skikkelig, ordentlig glad.

til:

gutter som liker gutter, gutter som liker jenter, gutter som ikke liker noe som helst, sinte gutter, glade gutter, gutter med ullgenser og rullings i baklomma, gutter som spiller fotball, gutter som vil ha hund, kristne gutter, gutter med smilerynker, gutter som liker lady gaga, gutter som synger, gutter som drikker whiskey, gutter som er tonedøve, gutter som stryker i matte, sterke gutter, svake gutter, gutter som vil til månen, gutter som ikke forstår, gutter som løper, gutter som blir værende

menn som ler med hele magen, menn som kremter brydd, menn som går i dress, menn som liker unge jenter, menn som liker voksne damer, menn som liker menn, menn som slikker fitte, menn som går gjennom ild og vann for barna sine, menn som ikke vil ha barn, menn som hater james bond, menn som kan lage mat, menn som høres ut som elefanter når de pusser nesen, menn som er dårlige i senga, menn som vil flykte, menn som er tilfredse, menn som angrer på alt, menn som har sett det meste

femårige, kaptein sabeltannelskende gutter med rød neglelakk på fingrene, slitne og kjedelige førtiåringer med ølmage, sjøulker med skjegg og værbitte hender, tause og alvorlige tiåringer uten venner, magiske og kloke pappaer, storebrødre som leser høyt for småsøsken, pensjonister som går i skogen, gamle og redde menn på sykehus, forslåtte og ødelagte ungdommer, halvveis lykkelige og ulykkelige tjueåringer som jobber på bunnpris

alle mine kjære, nære, hankjønnsvenner, som er skatter i hjertet mitt:

jeg feirer dere. og det synes jeg alle andre skal gjøre, også.

ps: i dag synes jeg dere skal fortelle meg om gutter og menn dere liker ekstra godt, enten dere kjenner dem eller ikke, enten de finnes på ordentlig eller ikke, så kan jeg samle alle de fine guttene i et innlegg og skrive om en av mine fine i samme innlegget. spre ordet! fler må få vite om denne dagen.

it's friday - i'm in love.

2011-11-18T16:39:00.000+01:00

soundtrack: friday i'm in love - the cure

jeg er alltid forelsket. alltid. i så mange på en gang. i så mye. gamle og nye og ikkeeksisterende ting, mennesker, stemninger, steder. hjertet mitt glemmer ingen, ingenting, gir aldri slipp. og jeg hater det. det gjør meg vondt, det sliter meg ut, det forvirrer meg. men det kan også varme. i dag snublet jeg over dette bildet og ble forelskelsesvarm. en dansende, glad mahatma gandhi; går det an å la være å smile? jeg har smilt hver gang jeg har sett på det, i alle fall. seks ganger.

ord som gjør godt.

2011-11-18T01:54:00.000+01:00

bildet er linket

fra boken looking for alaska, som jeg skal lese en dag.

konkurransevinnerkjersti.

2011-11-17T13:38:00.000+01:00

tirsdag kveld fikk jeg to overraskelser som fikk meg til å vise frem lykkestrekene (smilerynkene) mine. jeg har vunnet et gavekort på femhundre kroner hos kipekee.no, og et nydelig draumspelbilde (tusen takk, finejenta på sitrende.net).

draumspelbildet ser slik ut. jeg kan neste smake snø og salt og morkent tre når jeg ser på det. snart kommer det til meg i posten, innpakket i vakkert kreppapir. da skal jeg henge det over sengen og vente på vinteren. og når vinteren endelig er her kan jeg ha den både utenfor og inne.

fra kipekee har jeg bestilt et verdenskart, sort leppestift og to typer te. verdenskartet er ganske spektakulært; en kan skrape vekk gullfargen fra de landene en har besøkt. den sorte leppestiften blir litt som et eksperiment. selv da jeg var nokså sortkledd og sortsminket våget jeg ikke bruke sort leppestift. nå har jeg lyst til å prøve igjen, sånn, bare fordi. teen er, vel, te. skikkelig god te. og jeg drikker den nok opp på under en uke.

ord som gjør vondt.

2011-11-17T12:43:00.000+01:00

kilde: ukjent

og frosten kom.

2011-11-16T04:13:00.005+01:00

bildet er linket

jeg har kaffi og klementiner i magen, nye bøker i veska og hjertet i halsen, har vært i kollektivet igjen, hos de fine, trygge guttene mine, vi har snakket om hvaler og oralsex, ledd mot taket og strøket hverandre i håret, sunget til en vakker kjærlighetssang og sett trond-viggo på nett-tv, nå er klokken ett, jeg går over sankthanshaugen og det henger en sky av frostrøyk fremfor ansiktet mitt, jeg tråkker over løv og gress, det knaser under føttene, en pipende, myk lyd jeg alltid har elsket, skritt og skritt igjen, blekgule gatelykter, blanke biler på rad, alle er dekket av tykke lag med rim; små, fargeløse gnister, en av bilene fanger meg, lokker meg, iallefall litt, den er liten og rød og ser mer ensom ut enn de andre, mindre brukt, kanskje, blir ikke med på jobb, tar heller søndagsturer til teknisk museum eller kinoen på aker brygge, jeg tar av meg vantene, lener meg over panseret og skriver tilgi deg selv på frontruten med bestemte, myke bevegelser, får is under neglene og lyserød hud, det svir, jeg stikker fingrene i munnen, suger vekk kulden, de smaker metall og jord og kjærlighet.

that's no way to live; all tangled up like balls of string.

2011-11-14T21:18:00.003+01:00

soundtrack: a light on a hill - margot & the nuclear so and so's

og jeg knuser - igjen - er tørre øyne, håp som ikke finnes, hvileløse skritt, fanget. bråk (glassbiter, sylskarp tåke, skrik) på innsiden blir til stillhet på utsiden. kald te, skarpe negler, tomhet. jeg går ikke ut, gjemmer notatboken under sofaen, lukker meg inne, holder pusten. jeg er blitt en knute og verden mørkner. stikker jeg hull på meg selv vil blodet være sort mot huden.

something gave him the things that are his. one of those things is you.

2011-11-12T22:43:00.001+01:00

min første kjæreste slo. jeg var fjorten, han var femten, og han slo. han slo ikke hardt, men han slo.

egentlig var ikke volden (knyttnever mot kinn, spytt i ansiktet mitt, harde hender som holdt fast til jeg skrek)så ille. ikke ved siden av det han gjorde mot hodet og hjertet mitt. en dag skal jeg fortelle hele historien. men ikke i kveld. i kveld vil jeg bare si at teksten i denne sangen kaster meg tilbake til den tiden. den gjør vondt å høre på. jeg kjenner sinnet flamme opp i meg. jeg får gåsehud. og jeg husker alt jeg måtte tåle. jeg var et objekt i hans grep, jeg var en ting, noe han kunne gjøre akkurat som han ville med. og jeg eksisterte bare for hans skyld.

aldri mer. aldri igjen.

so when he wants your kisses, you'll give them to the lad
and anywhere he leads you, you will walk
and anytime he needs you, you'll go running there like mad
your his girl and he's your fella
and all the rest is talk

om morgenen.

2011-11-10T10:26:00.003+01:00

når jeg åpner opp øynene om morgen og kommer i møte med min egen vanskelig virkelighet, tar jeg på meg varme sokker, skrur på vannkokeren, går ut på badet, vasker ansiktet og hendene, og suger til meg det jeg har skrevet på speilet med rød leppestift. håp. håp. håp. noe jeg mangler - jeg har bare vilje - men trenger å bli minnet om daglig, for å klare å være våken. noe mykt og trygt og godt, som kan brenne seg fast i meg og gløde. det er så viktig å kunne stå opp til noe som er positivt, enten ord, bilde, lyd eller opplevelse - det blir et slags støttehjul på reisen fra sengen til sengen, det skaper gode assosiasjoner og gir meg noe mer enn bare de vonde følelsene. nå for tiden starter jeg dagen med disse ordene om håp, grønn te, gilmore girls, ukulele og notatbok. små, mektige våpen jeg tar med meg til kamp. for hver dag er en kamp. hver dag er hard. men jeg prøver.

tornadoer.

2011-11-09T11:19:00.002+01:00

helt siden jeg så trollmannen fra oz for første gang - jeg var seks år gammel - har jeg vært redd for tornadoer. de kom til meg regelmessig i drømmer, alltid langt, langt unna, både i tid og rom, men ikke langt nok til at jeg kunne unnslippe, det var bare frykt og vissheten om at snart, snart...

jeg har ikke tornadodrømmer særlig ofte lenger. men når jeg ser bilder av dem kjenner jeg suget i magen. de ser så truende, mektige og uunngåelige ut.

naturens krefter... jeg forstår dem ikke.

rød moleskine + sort kulepenn.

2011-11-08T18:03:00.000+01:00

sick, sick / so i ran faster / and i died

2011-11-08T12:30:00.000+01:00

soundtrack: precious things - tori amos

jeg

er

et

skrik.

amber waves.

2011-11-07T22:10:00.000+01:00

soundtrack: amber waves - tori amos

you said, he's got a healing machine

that glows in the dark, glows in the dark.

you say, there's not a lot of me
left anymore, just leave it alone.
but if you're by and you have the time,
tell the northern lights to keep shining.
oh, lately, it seems like they're drowning.
so i went by, 'cause i had the time
told the northern lights to keep shining
they told me to tell you they're waving

jeg ser meg over skulderen. jeg ser på alt som er rundt meg. jeg ser fremover.

2011-11-07T08:14:00.001+01:00

det var på den tiden da jeg var fanget i to stemninger, to lukter. jeg hadde en knust kropp og knuste drømmer, svevde omkring alene. det var slag i veggene og skrikende sorg og utmattelse, det var en verden som bevegde seg i rasende fart og som jeg hadde falt av, det var et hvitt rom, et oransje rom og jeg. å åpne opp alle vinduer, å se igjennom med sultne øyne; jeg så eventyr og liv og bevegelse, men kunne ikke ta del, klarte ikke hoppe på igjen, alt gikk for fort og jeg, jeg var lammet, jeg var redd. jeg sov og spiste og sov og gråt og sov og skrev og sov. kjente jeg en gnist rømte jeg hjemmefra, skrapte opp skoene med grus, ble våt i håret av regn og forsøkte å puste. hver dag lå jeg i sengen og drømte om å ha en kropp så lett at ribbena kunne telles gjennom huden, sterke hender å knuge, smaksløker som evnet å nyte vin, og mot nok til å gå med hvite knestrømper og rød leppestift (mot nok til å være synlig) og smile til fine gutter på trikken.

noe er akkurat slik det var. en god del har blitt verre. og ganske mye har blitt bedre. jeg har mistet mer kontroll over en del ting, og fått igjen kontrollen over andre ting. jeg er fremdeles full av istykkerrevne drømmer, men jeg har et fastere grep om hvordan de nærmeste årene mine vil utarte seg. svært ofte føler jeg meg som om jeg sitter fast og ikke kommer noen vei, men fører jeg blikket halvannet år bakover i tid ser jeg at jeg har kommet meg ganske langt.

mye av distansen jeg har gått har vært rent fysisk. det er gjerne slik. ofte må ting skje på utsiden før en kan bli trygg nok til å begynne å røre rundt i det som er på innsiden. kroppen min er ikke like ødelagt som den var (jeg slet med en voldsom søvnapné i noen år). jeg sover bedre og spiser ordentlig mat, drikker nok vann, og klarer ofte å gå små turer.

også har jeg flyttet hjemmefra. det er fortsatt snakk om to rom, men det er ikke de samme rommene, og selv om de ofte er fulle av både sorg og matthet er de ikke farget av den samme sorgen, den samme mattheten som før. de henger ikke fast i tyngende oppvekst og utgamle minner. de er nye, og de er mine, helt og holdent - og det er tingene i dem óg. jeg har en mintgrønn stol i tre ved spisebordet (jeg fant den i en container), kjoler hengende i vinduet (det er jeg som har kjøpt dem), og en knøttliten oppvaskmaskin som surrer i bakgrunnen (det er jeg som har satt inn i den).

ennå ser jeg ikke ribbena mine. jeg mangler en sterk hånd å knuge, og ikke eier hvite knestrømper. men jeg har alltid leppestift i lomma. jeg drikker vin hver gang jeg har råd, og nyter det. og jeg smiler til fine gutter på trikken.

i gave my heart on the morning of november six, oh, everybody's looking for a fix.

2011-11-06T13:13:00.001+01:00

slik. slik vil jeg at morgenene mine skal være. slik vil jeg vandre omkring. slik vil jeg at våren skal se ut. slik vil jeg elske. slik vil jeg leve livet mitt. akkurat slik.

they gave me a medal for dreaming of you.

2011-11-05T14:13:00.002+01:00

slik ser toppen av soveromsbokhyllen min ut, sånn, hvis det var noen som lurte. den rommer for det meste pappas gamle pocketbøker(science fiction for det meste), tegneserier og barnebøker. på toppen finnes det ekstra vakre brukte bøker, to globuser, noen esker, en kopp fra syttenhundretallet, en modellbåt og sven (trehvalen min). også har jeg skrevet på den med sprittusj - noen ord av leonard cohen - det vakreste enkeltsetningsdiktet jeg vet om.

om sånt som er vanskelig.

2011-11-04T23:33:00.004+01:00

det er vanskelig å skulle ringe klinikken for personlighetspsykiatri for å forklare at jeg ikke kan ha en mannlig behandler, og hvorfor.

det er vanskelig å svare "jeg er sykmeldt på grunn av psykisk sykdom." når nye mennesker spør om hva jeg driver med.

det er vanskelig å spørre om det går an å skru av taklyset når jeg ikke klarer å være synlig uten å knekke sammen.

det er vanskelig å skulle forklare at jeg ikke kan møte opp på kafé/svømmetur/filmkveld/fest likevel fordi jeg ikke klarer å gå ut av leiligheten; særlig hvis det er andre, tredje, fjerde, femte gang på rad.

det er vanskelig å akseptere mine egne behov, og våge å gi stemme til dem når jeg former vennskap, selv om behovene er uvanlige og underlige - som for eksempel behovet for å ikke bli snakket til med sint og høylytt stemme, ettersom det gjør meg så redd at jeg stikker av, sånn rent bokstavelig (en gang løp jeg ut i snøen uten sko eller sokker).

det er vanskelig å, hver eneste dag, oppleve at noe (eller alt)av det jeg ville klare er umulig å gjennomføre, for så å trekke pusten, riste det av meg og fokusere på det jeg har klart. som å ta oppvasken, eller smile, eller gå en tur. hvis jeg ikke har klart noe ennå finner jeg noe jeg kan klare, om det så bare er å ligge og puste rolig eller drikke et glass vann, og så er jeg stolt for det etterpå.

det er vanskelig å ringe de nærmeste vennene eller pappa og si at "i kveld må jeg enten på legevakten eller sove hos deg".

det er vanskelig å orke å dusje.

det er vanskelig å bare skulle ta ørsmå skritt, når det går så ufattelig langsomt og jeg ofte ikke klarer å se noen fremgang i det hele tatt.

det er vanskelig å gi sykdommen så mye plass, når jeg aller helst vil skrike og kaste den vekk, og hoppe på verden og hverdagen igjen, bare fordi jeg lengter så sinnsykt etter alt det som var en del av livet mitt en gang, som jeg ikke taklet da, og som jeg på ingen måte er i stand til å takle nå.

det er vanskelig å stå opp om morgenen.

men jeg gjør det likevel, alt sammen, nesten uten å vakle.

ps: dette er ikke et "bit tennene sammen og press deg selv mer, du må prøve hardere, hardere" innlegg. slikt kommer aldri noensinne til å være mitt budskap til mennesker som har det vondt. alt jeg forsøker å formidle her er at det er utrolig mye som er sinnsykt vanskelig å få til, og at hva det er som er vanskelig er forskjellig for hver og en av oss, men at det er viktig å våge å ta plass, å være synlig, å be om hjelp. det er viktig å bli kjent med sine egne grenser, og å lære seg hvilke vanskelige aktiviteter som gir energi istedet for å røve den vekk. det er viktig å prøve seg frem for å finne ut av hva det er lurt å gjøre for å kunne ha litt mer makt over egen hverdag. å sette seg svært små mål, og å merke seg det når man klarer å nå dem.

honning og sukker.

2011-11-03T19:09:00.001+01:00

jeg synes alltid det er forundelig at folk kjøper peelingkremer når det eneste en slik krem gjør, er å skrape død hud vekk fra ansiktet med små, harde korn. alt en trenger for å gjøre dette er, vel, små, harde korn som ikke går i oppløsning straks de kommer i kontakt med vann. så det er ingen vits i å bruke dyre (eller billige) kremer, for det finnes så mange alternativer som nesten ikke koster noe som helst. selv har jeg en liten blanding med honning og sukker i kjøleskapet, og et par ganger i uken tar jeg en liten dæsj med meg ut på badet, masserer ansiktet godt med den + litt vann, og skyller av. huden gløder, og jeg sparer penger - en kopp av dette koster vel... tja. fem kroner til sammen, kanskje, og den varer lenge. et av mine beste skjønnhetstips, og denne bloggens aller første. det er vel ikke helt mitt hovedområde, men jeg har nå noen små triks på lur, og de dukker vel opp her alle sammen før eller siden.

ps: sukkeret kan erstattes med havsalt, og honningen med sitronsaft eller olje. jeg liker ikke å bruke olje selv, fordi den må vaskes av med såpe etterpå, og jeg bruker ikke så mye såpe i ansiktet.

høstløv og glass og regn.

2011-11-03T13:17:00.000+01:00

innen november ser alle busstoppene i oslo ut som det her. er det ikke fint, kanskje?

papirbåtene og jeg.

2011-11-02T18:38:00.001+01:00

når jeg er hjemmefra(for eksempel på et venterom eller en buss) og har angst, bretter jeg papirbåter. jeg bruker hva som helst jeg kan finne som materiale; aviser, selvhjelpsbrosjyrer, cellofan, utrevne sider fra notatboken, godteripapir. båtene er enkle å lage og de får meg til å tenke på saltvann og ullgensere, så jeg får noe å konsentrere meg om, som i tillegg gir meg assosiasjoner til noe jeg er glad i. det funker altså ganske bra.

båten på bildet brettet jeg da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk i mai. den er laget av resultatet til et slag yatzi (som jeg vant) mellom meg, en av pleierne og en mann med skjegg og rød skjorte, som hadde brummende stemme og alltid røykte sigaretter med plastmunnstykke. jeg likte ham godt. han avskrekket hele opplevelsen for meg. fikk meg til å føle meg mindre alene. hver gang jeg ser på papirbåten - som forøvrig bor i vinduskarmen med de grønne bøkene mine - tenker jeg på ham og smiler.

hysj. du skremmer fisken.

gone fishin'.

sugar. bring me sugar.

friend of the night.

å spise blomster til frokost.

ryggsekken min.

god natt, oslo.

god morgen, oslo.

mirakelfisken kan reparere hjerter.

then i heard you scream from the other side of the mountain. you saw a me i didn't want to see.

god fredag.

februarhåp.

the old man and the sea.

a beautiful mess.

winter is coming del to.

lukten av et eple.

medan me ventar.

gjesteinnlegg: eg er fin no.

reisefølge.

natten min er full av sorg...

amanda palmer / how do i get brave?

akkurat nå.

januarsavn.

despair.

i dag.

pappa.

show me how you do it, and i promise you, i promise that i'll run away with you.

and winter came.

øverst i markveien.

kvardag.

oslo byarkiv: vigelandsparken.

om ingefærøl og skrivetræler.

tips til pillespisere.

winter is coming.

hver gang.

tegnsettinghval.

╭━━━━━━━╮╭┓┈┈┏╮┃┈┈┈┈┈┈┈┃┃╰╮╭╯┃┃┈┈┈┈┈┈┈┃╰━┓┏━╯┃┈┈┈-●┈┈┈╰━━╯┃┣━━━━╯┈┈┈┈┈┈┃╰━━━━━━━━━━━╯﻿﻿

sånn vil jeg ha deg.

snow had a smell like the taste of tin. tin did have a taste, although admittedly it tasted like the smell of snow.

i løpet av pausen min har jeg blant annet...

snø.

malplassert og vakker.

kjærlighetens opprinnelse.

og jeg lar solen skinne på ansiktet mitt.

til de som savner meg, de som venter.

en skittengrå, mørk himmel, en skremt liten jente, en magisk pappa, en håndfull med glede, og et tog.

wake me up when december ends.

adventskalender, dag tolv: mustasje,

you know, a heart can be broken - but it still keeps a-beating, just the same.

so the world goes round and round with all you ever knew.

adventskalender, dag elleve: gnist.

over sengen min...

hvaler om natten.

adventskalender, dag ti: klode.

disse sorte dagene. denne sorte tiden.

mine sorte, grå og hvite.

tine katrines dyrekalender.

adventskalender, dag åtte: knute.

forsinket adventskalender, dag syv: sky.

unnskyld.

snö.

adventskalender, dag seks: vind.

adventskalender, dag fem: frokost.

prikk prikk prikk.

adventskalender, dag fire: blod.

adventskalender, dag tre: kopp.

adventskalender, dag to: snute.

now, i was startled by the crash, but i ran over to find a little plant.

stjålet vekk av stormene.

adventskalender, dag en: trøst.

oppdatering + julekalender.

no alarms and no surprises...

sort hull.

det er første søndag i advent.

my, my, my, it's a beautiful world.

i dag vil jeg aller helst...

i ain't scared of lightning.

no one can stare at the wall as good as you, my baby doll.

om prinsesser og hender og meg.

like the wheel.

╭━━━━━━━╮╭┓┈┈┏╮
┃┈┈┈┈┈┈┈┃┃╰╮╭╯┃
┃┈┈┈┈┈┈┈┃╰━┓┏━╯
┃┈┈┈-●┈┈┈╰━━╯┃
┣━━━━╯┈┈┈┈┈┈┃
╰━━━━━━━━━━━╯